Mange av oss har blitt tråkket på hele livet, og noen har også lært å tråkke på seg selv, i en slags pervertert menta lakrobatikk. Og noen ganger er vi så heldige at noen hjelper oss å tøye ut etter et liv i anspenthet. Så får man en kort pause før man innser at man må slåss igjen, denne gangen mot sin egen håpløshet. Nekte å la depresjonene spise deg opp igjen, holde på håpet til knokene blir hvite igjen, slå ned din egen selvforakt når du har dummet deg ut igjen, bestige dørstokken og komme deg ut selv om hjernen er marinert i bekymringer og tynget av fordommer mot alle som er utenfor. Man kan ha kjempet hele livet, men likevel ha vansker med å bestemme seg for å nettopp kjempe, for det betyr at man bekrefter at livet er noe dritt. Det synes lettere å bli tvunget.
Det finnes mennesker som går til Nordpolen. Ære være dem, hva de nå har der å gjøre. Men jeg har enda mer respekt for noen av dem som klarer å gå hele den lange veien til for eksempel en psykolog, uten støtteforsyninger, på brukne bein og som blir jaget, ikke trukket, av et glefsende hundespann. For noen er nemlig en slik vandring den tøffeste de kan gjøre. Det burde selvsagt ikke være slik, men verden er befolket av forslåtte sjeler.
En venninne av meg ringte for å si Morten. Du kommer til å miste vennene dine om du ikke begynner å bruke dem. Det var helt jævlig å høre det, spesielt siden det er sant. Telefonen veide hundre kilo da jeg litt etter ringte Bottom Buzzer og sa at jeg har det så kjipt i dag. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg er så sliten. Ikke noen store nyheter altså, men en stor forskjell fra å mumle noe om at jo, det er jo ikke alltid så lett vet du, når noen faktisk vil vite hvordan det går.
Jeg vet at de som leser dette er akkurat like menneskelige som meg. Derfor vil jeg si: Fortell hemmeligheten din til noen. Fortell noen at du får tvangstanker om å skrike på bussen. La noen få vite at du skjærer deg opp, at du spyr etter å ha spist, at du ikke får sove fordi angsten tar pusten fra deg, at du er redd for at du er gal, at du har gjemt en flaske sprit i skapet, eller hva det nå er du holder på med i mørket og innbiller deg at du er alene om. Og om du er en troende, eller bare tvilende, slutt å vente på at Gud skal komme. Han er her, han er tilstede ved andre menneskers kropper og hjerter. Han er her allerede, det er det som er mirakelet du har ventet på. Det finnes mennesker som forstår, som kan se håp der du bare ser død, mennesker som vet, som kan låne deg en hundrings. Alle disse menneskene er Jesus.
For du ble ikke skapt for å leve alene. Du ble ikke født med en overmenneskelig evne til å klare deg på egenhånd. Du er ikke her for å bli visket bort av anoreksi, kutte deg selv i småbiter eller bare være fanget av den forferdelige følelsen av ensomhet. Du trenger ikke være syk for å få hjelp. Du må bare rekke ut hånden. Noen vil slå den, noen vil møte den med en pekefinger. Men før eller senere vil den treffe en annen åpen hånd. Min, for eksempel. Eller en som er større og eldre.
Møter du meg, vil jeg fortelle deg at livet har lyspunkter også. At veien fra å henge i ei renneløkke av fri vilje, til å stå opp på en mandag og si at dette klarer jeg, det ordner seg sikkert, er lang, men farbar. Og at du ikke trenger gå helt alene. Jeg kan love deg at du, i valgene, smerten og kampen, kan finne en verdighet ingen vil kunne tråkke på. En verdighet som bare er din. Selv om du noen ganger må velge å bøye deg før du knekker.
Du må for svarte aldri gi opp.
funky uncle 
Hey! En dag kommer folk til puben vår for å snakke om livet sitt. Da skal vi servere bitter erfaring med peanøtter til.Ser deg i morra forresten. Da skal vi og barna spise kyllingmarinert hvitløk og rocke vilt.
Hehe. De tre små kunne ikke drømt om bedre voksenmodeller. Kommer aldri til å glemme da de spurte om lov til å legge seg.
heisannGode ord og tanker det der Funky. Det er av og til sånn at en stund etterpå, er det kanskje de mørkeste stundene som var de mest avgjørende eller grunnleggende for den lykke man sakte men sikkert oppnår ved å ikke gi oppEller som en klok man sa det en gang (husker ikke hvem i farten) «La det komme et dypt og ugjennomtrengelig mørke i min sjel. La det sjule alt, både godt og vondt, og la det være Guds mørke. Som i et teater, lyset slukkes slik at scenen kan skiftes og neste akt begynner i det lysene igjen tennes» – Fritt etter hukommelsenEllers håper jeg vi kan møtes snart og mimre over gamle dager:-)
*gråter*takk..
jeg pleier ikke skrive som en anonym person, men denne gangen tørr jeg ikke noe annet. jeg velger å tro at dette var skrevet til meg. jeg gråter her jeg sitter.jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..
Godt skrevet. Rett og slett.
hva skal man siannet enn faen.Eller JESUUUUSsom BartimeusTunge triste tårer.men i morgen er kanskje en ny dag ?Faen, så hardt det er å leve iblandt. Jesus er du der, el ? må du bare være der på din sære rare måte ? Hører du EGENTLIG ?? skjønner du norsk i det hele tatt ? Jeg bare spør.jeg vet svaretmen jeg bare spør likevelJa, jeg er litt spydig, jeg vet detMen du godtar detDu kjenner megdussten-meg. Kaver avsted ! Igjen. Kom, a ! PlisVær meg nær På den sære lydløse måten din, Jesusdet er greitJeg trenger denjeg trenger deg, Jesus. Vær her, vær så snill
Nok en gong får du det til! har alltid litt å tenke på etter å ha lest bloggen din. Hadde ikke vært det samme uten den, bare sånn at du er klar over det. Hvis jeg noen gang har lyst å gi opp, skal jeg ringe deg først.Joi
Du skriver ærlig, det liker jeg. Uten å pakke det noe særlig inn. Du berører tema som få tør å skrive om, i alle fall ikke snakke om. Uten å kjenne deg ser jeg opp til deg på det området.Jeg har kanskje noe å lære der. Smil!
Takk, Morten.. Dette innlegget klarte jeg bare ikke lese uten å kommentere, selv om jeg ikke helt vet hva jeg vil si. Det traff hjertet. Det engasjerer meg på en måte som gjør at jeg ikke har ord som kan beskrive det uten at det høres overdrevet og falskt ut.Jeg har lyst til å ha en åpen hånd, samme hvor vanskelig det blir, samme hvor mye det skal koste meg.Jesus, hjelp meg.
Du har Jesus i hjertet, venn!Takk – som alltid.
Fantastisk.Eg vil at ALLE skal lese dette.Ein kan jo ikke tape før ein har gitt opp.
pug,ja vi må treffes snart. Jeg legger ofte planer, men det blir som regel til at jeg gjør noe annet. Nå er i alle fall plan A, B og C at jeg kommer meg på Fliflet/Hamre-konserten på Kampen Bistro den 15. Be there.sig,hvis du leser dette, så kom du også.anonym 1,jeg pleier ikke å si «vel bekomme» når jeg får folk til å gråte, men du trengte det kanskje, så værsågod.anonym 2,du trenger ikke finne ut hva du skal gjøre, helt alene. Ring noen. Eller kom hit, hvis jeg kjenner deg og du har lyst på pannekaker.silje,Jesus har deg i hjertet.
Takk! Et utrolig sterkt innlegg! Fikk virkelig meg til å tenke. Håper mange leser disse utrolig sanne og kloke ord!
Funky, for å si det sånn: Bloggen din er noe av det første jeg slenger innom så fort jeg får skrudd på dataen om mårran!-Og hver gang ender jeg opp med å lese over innlegget ditt både to og tre ganger. Har det ikke kommet noe nytt, så leser jeg jaggu meg de gamle! Fatter ikke at det går an å ha så mye fint og klokt i hodet (og morsomt, må for all del ikke glemme det-som «sjarmørskolen»- veeldig bra!), eller jo, DET fatter jeg, men jeg fatter IKKE hvordan du klarer å stokke tankene og ordene -først- i hodet, og så få det ut i fingrene og ned på papiret -og klare å skrive så sjukt bra – Hver. Eneste. Gang. Koselig å bli bedt med den 15.! Takk og takk! Veit ikke om jeg kan enda, må bare se an!-og NÅ er det helga:-)sig
Morten, Du får venner av å skrive slik. Virkelige og ekte venner. Slike venner vil vi ha.Gunnar
Morten, Du får venner av å skrive slik. Virkelige og ekte venner. Slike venner vil vi ha.Gunnar
Godt å lesa dette Morten. Har alltid trudd at Gud ville bruke deg til å hjelpe andre.Og da er det den som har prøvd noko som kan forstå.Jesus kunne forstå oss fordi han var prøvd i ALT.Det blir vel ei stund til nokon av oss kan sei vi er prøvd i alt, men livet er vanskeleg nok for svært mange det.Trur du er på rett veg no, du er jo på heimveg og i kveld. Køyr forsiktig.Skal eg ha klar tomatsuppe til deg?
Tenk om en turde være sårbar overfor venner, og ikke hipp, flink, smart. Tenk om en turde å være sårbar i en uredigert versjon. Er vanskelig når en lever i et samfunn hvor identitet ofte bygges på om en fikser livet på en, mange eller alle fronter. Er som identitet bygd på sand, «og regnet kom og skyldte det vekk» – og likevel, selv etter stormen, tør en ikke være sårbar. Fasaden består mer eller mindre uansett hvor uthulet den skulle bli..Tenk om flere gav vennene sine spillerom ved å lytte og prøve å forstå. Tenk om flere turde ta imot gaven. Jeg skulle ønske det var sånn. (Kanskje den lange veien til psykologen ville blitt overflødig, hvis det var flere som gikk den forhåpentligvis litt kortere veien til venner)Digger måten du inviterer folk på funky_uncle..
Du legg vegen om Valdres då, på turen ned att?
Slakt gjøkalven for vi kommer innom på returen! Ungene har sikkert lyst til å se en levend ku også…
Gjøkalven vert ikkje slakta før om eit par veker diverre, men det kan vera det er att noko i frysaren frå forrige stakkar. Levande dyr skal det verte gode høve til å sjå, millom anna mus og hybelkaniner.Når skal ballet stå?
Eg trur eg fann skrivetrongen attende i sida di. Det er når ein kan skriva at ein kan leva verda og sjå livet. Takk
Takk Funky-for at du velge å dela dine ærlige tankar me bl.a. meg =)»jeg digge-digge-digge-digger deg, digge-digger deg»Ms. Terry
du skriver veldig bra og treffende. og utrolig sant.
hei morten / funky u.-jeg har vært innom å lest bloggen din litt sånn dann og vann, og har mange ganger tatt meg i å tenke at det ville vært kjekt og interresant å snakka med deg – en eller anna gang… vi får se hva livet føre med seg… – one never know. – Du vet ikke hvem jeg er, men jeg har fått livet midt i tryne, magen, og for den saks skyld – balla, nok ganger til at jeg har skjønt noe om hva det er jeg kan gjøre noe med, og som er mitt ansvar, og hva som ikke er det, – og som ligge hos Gud. Det har ført til at jeg med hånden på hjerte kan si at jeg ikke ville vært foruten all den smerten, og drit’n, livet og historien min har gitt meg. Jeg vet det kan høres sært ut, men det å på den ene siden ha lært å omfavne smerten (og livet sitt), og snakke sant om det – og på den andre siden gi slipp på nettopp det samme, har vært med på å forme meg, og gjøre meg til den jeg er i dag, i en slik grad at jeg ikke ville vært det foruten. Paulus snakkes en plass om at han gleder seg over lidelsene sine, og at de er med på å fylle ut det som mangler i Kristi lidelser (Kol 1,24). Han snakker her om å lide for kirken, men jeg kjenner meg allikevel igjen i nettopp dette verset, da det historien min har gjort med meg, er at jeg identifiserer meg dypere både med Gud, og med andre mennesker. Og at jeg slik har blitt mer lik Jesus. – Jeg tror nemlig at den smerten vi bærer er et adelstegn som viser andre at her er et levd liv. Og jeg tenker at det er et tegn vi kan / skal bære med stor verdighet, noe jeg synes at du gjør. Så stå på, og storm eller rusl fremover i den takten som er din, og bær livet ditt med verdighet. Du imponere, og utfordrer meg. Så til slutt til noe som jeg ser at endel andre har vært inne på… – om jeg synes at du skriver bra? Joda, jeg syns det og, men det er ikke det viktigste, det er nemlig det at du skriver sant.Be blessed n’ be loved.Øyvind.
hei onkel! jeg vet ikke hvem du er.. men det var veldig bra å lese bloggen din! har akkurat hatt en opplevelse av det samme. hvorfor er man så utrolig opptatt av fasaden? den gjør en ikke lykkeligere, heller tvert om. ikke gjør den verden bedre for andre heller… du er en klok mann, ser ut som livet har lært deg mye. fint at du blogger. fint at du deler :) pannekaker er en fin ting!
I’m back!Gledes-prekeren har akkurat vært på tur til et av verdens fattigste land, og blitt ENDA gladere!Jeg anbefaler alle som har mulighet en slik tur. Når man ser alle smilene, humoren, generøsiteten og livsgleden til folk som har muligheter lik null, ikke vet om de får mat i morgen og i tillegg kanskje har HIV og en datter som er smittet av malaria, så kan man som rik nordmann for fanden ikke gi opp nei:-)Vi trengs folkens! For all del ikke finn på å gi opp!Smil, le, dyrk gleden, kos dere over alt dere har blitt tildelt på denne kloden – og opplev gjerne gleden ved å dele denne lykken!Beste hilsen, Laura.
Hei!Jeg er stadig innom bloggen din og leser – og gripes positivt av det du skriver.
Takk. Jeg har tatt noen viktige skritt i retning av å oppsøke en psykolog pga. dette innlegget. Hilsen en som har mye å leve for, men trykkes ned av depresjoner.
Dette trengte jeg å lese i dag. Har lest det før, men i dag var gikk det rett inn. Men hva når en har fortalt hemmeligheten sin til noen, og det likevel gjør så vondt at en ikke vet om en vil greie å bære det. Hva når en føler seg så liten at en har glemt hva ordet verdighet betyr… Jeg skal kjempe, selv om det betyr å innrømme at livet er dritt. Og jeg tror at Han gir meg krefter nok til å holde ut. Jeg tror det. Men i dag lengter jeg hjem.