Jeg møtte Jesus i dag. På Burger King, av alle steder. Han var stein som et brød, hadde et gjenklistret øye og ville bomme penger, til dop antar jeg. Jeg kjøpte en dobbel cheeseburger til ham. Han ble veldig glad. Han ga meg et håndtrykk som ikke sto i forhold til knekken i knærne, og jeg kjente en varme gjennom den skitne huden.
Han sa noe slikt som at jeg var det vakreste mennesket som noensinne hadde landet på denne kvadratmeteren. Ordene kom gjennom ei kvern av rus, men budskapet kom fra hjertet. Han syntes jeg var et uvanlig godt menneske som sponset junkfood på ham.
Resten av kvelden har jeg følt meg som mannen på bildet. Knekt, uten annet å tilby enn overgivelse. Jeg har tenkt på hvem Jesus er, og hvordan menneskene leter etter ham. Vi har våre åndelige åpenbaringer og opplevelser på gudstjenester og i lønnkamre, vi løper gjerne forbi et dusin uteliggere på vei til et møte. Et møte der ingen ringere enn Jesus ryktes å være tilstede. Men i dag traff jeg ham altså på Burger King. Han var «en av disse mine minste».
Jeg tenkte videre på hvor Jesus ellers befinner seg. Vi lærer både på søndagsskolen og på teologistudiet at han på en måte er allestedsnærværende. Det tror jeg på. Jeg tror Jesus ligger på et sykehus med slanger i nesa og diaré i bleia. Jeg tror han er på legevakta etter å ha blitt gruppevoldtatt. Jeg tror Jesus sitter på rommet sitt og skader seg selv, ett kutt for hver skuffelse. Det tror jeg nå. Jeg har hørt det hele livet, at Jesus=de minste, men nå tror jeg det er slik det er. Og jeg som har lett etter Jesus på møter og spurt pastorer om hvordan jeg kan tjene Gud.
Det er temmelig ydmykende.
Videre har jeg tatt trikken fra byen til jobb, og gjennom en hel tankerekke om korset. Hvordan ble korset et fint symbol til å ha rundt halsen for å liksom virkelig vise hva man tror på? Hvorfor har de fleste kirkesamfunn sin egen variant av korset? Katolikkene, f.eks, bruker gjerne kors som ikke ser ut som kors lenger engang – det er et kryss med masse kruseduller rundt. Til og med krusifiksene er blanke og polerte og blodet er bare maling.
Alle liker Jesus. Vi snakker fint om mannen som fikk slått nagler gjennom hendene, men vi tråkker usynlig på mannen som kjører nåla i armen på seg selv.
Det er for mye å bære. Jeg må enten ignorere det eller bøye meg.
Tilgi oss, Jesus. Håper vi ses i morgen.
funky uncle 