tro/teologi

skråsikre påstander om åndelige realiteter

The more and the merry

Skrevet av funky uncle den desember 22, 2005
Postet i: tro/teologi. 14 kommentarer

Til Gud og julenissen og hvem det ellers måtte angå.

Jeg skulle ønske ørkensanden ble mettet av vann i stedet for tårer og blod. Jeg skulle ønske Gud og hvermann kunne møtes og snakke sammen. Jeg skulle ønske de kristne avisene var fulle av kjærlighetserklæringer til homser og muslimer og Trond Giske. Jeg skulle ønske jeg kunne redde verden på en halvtime, som Supermann, eller i det minste å mette 3000 mennesker, og jeg skulle ønske jeg kunne se like kul ut som Elvis mens jeg gjorde det. Jeg skulle ønske at Jesus ikke var kristen. Jeg ønsker meg noen som ønsker seg meg.

Nå ønskes det over hele verden. Noen skriver dem ned og gir dem til mor, andre formulerer dem i bønner som de triller ut i universet som terninger, i håp om å påvirke spillet i en eller annen grad. Jeg skulle ønske vi slapp å bli voksne og måtte lære reglene i et slags kosmisk Ludo-spill. Voksenlivet er et spill. Og jeg tenker ære være barnet som tror på julenissen. Jeg ville blitt redd om jeg møtte en fire år gammel ateist. Jeg kan uansett ikke klandre noen som tror på en nisse som kommer til de snille barna. Selv tror jeg jo på en Gud som kommer til de slemme barna. Jeg er størstemann i barnehagen, kan du si.

Noen ønsker har jeg allerede fått oppfylt, uten at jeg visste at jeg ønsket meg det. For eksempel våknet nylig ei jente på sofaen min og sa «det er andre lyder her enn hos meg.» Utilsiktet poesi. Og jeg fikk gleden av å hente kaffe til henne, og jeg visste at det var en spesielt nydelig situasjon som ville gått mange hus forbi. Min planet kan være ensom og tørr, men noen ganger går livet i rolig valsetakt også. Noen ganger skal det ikke mer til for å redde dagen min. Jeg skulle ønske ingen måtte gjennomgå mørket jeg har sett så mange ganger. Og jeg skulle ønske at de likevel kunne få se hvor varmt en stjerne kan lyse i det samme mørket. Jeg elsker alle dere som har lyst opp livet for meg.
God jul.
Reklamer

Gud er patronen, han kommer sigende ut

Skrevet av funky uncle den desember 11, 2005
Postet i: de beste tekstene, humor, tro/teologi. 23 kommentarer

En av historiene som pleier å gå rundt kaffebordet når min mors side av familien sitter der, handler om da en av mine tanter eller kusiner i ung uvitenhet sang «Gud er patronen, han kommer sigende ut».

Den riktige teksten er, selvsagt for den som kommer fra et kristent miljø, og sannsynligvis gresk for den som ikke gjør det; «Gud er på tronen, han kommer sine i hu». Jeg synes egentlig det er litt skremmende at man kan synge slikt av full hals uten at det ringer en bjelle – er det kristne språket virkelig så virkelighetsfjernt at man ikke synes det er rart å kalle Gud en patron?

Ellers beskrives Gud gjerne som Ørnen og Forløseren, og han «troner på vår lovsang». Det bryter gjennom, det kommer vårregn og høstregn på én gang, det strømmer over av glede og fryd, det er underfullt, Immanuel er her soon and very soon, sildigregnet strømmer, det levende vannet flommer og vi lengter etter det som hjorter, vi proklamerer seier ved Helligåndens makt!

Og det synges og sies i menigheter og organisasjoner som heter Levende Ord, Livets Ord, Levende Vann, Betel, Salem, Brølende Lam (!), Korsets Seier og bare Gud vet hva.

Nå er det en stund siden jeg har vært i slike sammenhenger, og jeg ser på det og tenker «hva pokker? Hva er det egentlig de snakker om?» (Jeg har også lært meg å banne, eller rettere sagt å banne høyt. Noen ting finnes det ikke kristne ord for). Jeg har all respekt for alle kulturer og alle språk og måter å gjøre det på, men jeg har ikke sett hvor rart det er, før jeg selv så det fra utsiden. Og jeg har ingenting imot å besøke slike sammenhenger, de er på en måte mitt barndomshjem. Men jeg har flyttet. Ikke fra det de tror, men kanskje måten de tror på, ordene de uttrykker det med, kulturen deres.

Jeg vet ikke hvorfor så mange kristne har blitt sugd helt inn sin egen kultur. Kanskje det har med isolasjon å gjøre. Det er i alle fall interessant, og ofte morsomt, å observere dem, late som jeg er en norsk reporter på savannen i afrika, kikke på alle de rare kristne dyrene. Men på den andre siden, der jeg har hjertet mitt, stikker det litt også – det er så mange mennesker som ville følt seg som i et fremmed land eller i en fangeleir om de dumpet innom et tilfeldig kristent møte. Jeg har følt det slik selv noen ganger, og jeg kom ikke engang fra utsiden.

Livet er blitt så annerledes. Det er blitt naturlig for meg å snakke om åndelige ting, slik jeg selv har opplevd dem, med mine egne ord i mitt eget tempo når jeg vil. Det er bra saker. Gud snakker norsk. Og det sier jeg ganske enkelt takk for (i stedet for «ja jeg bare priser ditt underfulle navn, Herre!»).

Tenk om jeg skulle spise middag med min søster og si «ja, Marianne, jeg bare takker deg for at du skal sende meg krydderet Marianne, jeg bare priser deg for det, jeg legger maten fram for deg Marianne, for du er god og har lovt meg krydder, ja jeg proklamerer krydder over biffen i denne stund!» Og hvilken forløsning når man setter tenna i en krydret biff!

Jeg mener, hele konseptet her er jo at Gud har tatt på seg en farsrolle. Da kan jeg vel snakke til ham som til en pappa også. Hvorfor høres det ut som om vi prøver å påkalle det joikende gjenferdet til en kinesisk sjaman når vi ber?

Uansett vil jeg ikke at Gud skal være på tronen. Jeg vil at han skal være her. Jeg vil snakke med ham på mitt eget språk, ikke hebraisk eller norsk fra 78-oversettelsen. Jeg vil si, «faen heller, Jesus, nå suger livet skikkelig og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Fiks det på en eller annen måte. Du vet at jeg trenger deg.»

Og det beste er at det funker.

(I tilfelle det bør nevnes, la meg slå fast at jeg oppriktig elsker både mine kusiner og tanter og andre kristne, og til og med en del ikke-kristne også).

Funksjonshemmet kjærlighet

Skrevet av funky uncle den desember 5, 2005
Postet i: tro/teologi. 17 kommentarer
Jeg jobber med funksjons- og utviklingshemmede mennesker. «Så smart han er,» sier vi gjerne når de legger sammen noen tall eller husker hvor saften skal stå. Jeg har tenkt litt på det. Det er bare tull. De er ikke smarte. Det er jo derfor de trenger hjelp. Hva er det egentlig vi forventer av mennesker med en diagnose? At de bare skal sitte og sikle, og at alt utover det gjør dem til luringer? Vi snakker om dem som om de var barn, eller hunder som har lært seg å åpne døra. Det er som om vi senker kravene for å ha noe å skryte av.
Men jeg vet det er godt ment, og oppriktig følt. De imponerer noen ganger, og når sant skal sies, har jeg aldri møtt andre med autistens evner til å huske hva som skjedde på torsdag i fjor. De er kanskje smarte, men på feil måte.Nok om det. Men siden jeg allerede har begynt med en avsporing, vil jeg gjerne si til alle stolte og nybakte foreldre: Det er ikke noe spesielt med ungen din. Den er ikke spesielt pen eller smart. Han/hun er bare et helt vanlig menneske. Jeg er ikke imponert (og det ville ikke falle meg inn å bry meg om hvor tung og lang den er og hvor lang tid den brukte på å bli født. Fortell det til noen andre).Så.
Jeg skulle snakke om kjærlighet. Igjen. Jeg vil ha kjærlighet. Jeg tenker ikke på romantikk, eller det å bli likt. Jeg mener levende, standhaftig, hjertebankende kjærlighet. Jeg har savnet den i det siste.

Ingenting er så hult som et menneske tappet for kjærlighet.

Jeg vet ikke hvor den ble av. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det riktig, for jeg vet ikke hva jeg har gjort feil. Den er her bare ikke lenger, og det er fritt fram for utålmodighet, frykt og avsky. Jeg har ikke sovet på snart to døgn, og jeg tar meg selv i å sitte med knyttede never.

Jeg savner ikke å bli elsket, jeg savner å elske. Jeg savner å bry meg om tiggerne, beboerne jeg skal hjelpe, kollegene mine, Gud. Jeg vet jeg burde ha kjærligheten i meg, jeg vet at jeg har tusen grunner til å kjenne den og vise den, men jeg finner den ikke. Alt jeg har er høflighet og en smule selvdisiplin som begynner å bli farlig tynn. Men ingen har egentlig bruk for min selvdisiplin, en tigger blir ikke mett av min dårlige samvittighet. Jeg er, smertelig, klar over at det er kjærlighet som må til. Ikke mildhet, ikke et idealistisk hippie-konsept (selv om det er bedre å være en håpløs hippie enn en kjølig kyniker). Nei, muskuløs, pur, ydmyk kjærlighet. Jeg savner kjærligheten. Jeg kan ikke gjøre annet enn å snakke om den, forsvare den, oppmuntre folk til å ta imot den og gi den. Jeg snakker så fint om den, og blir våt i øyet. Ikke fordi den overmanner meg. Jeg bare savner den.

Ingenting er tommere enn et hull som har vært fylt av kjærlighet.

Jeg har snust på den og holdt den i hendene, jeg tror jeg vet at den finnes et sted, jeg vet den kan være mer smertefullt enn noe annet, for den lever etter at håpet dør, jeg vet vet at om den ikke finnes, er bare døden igjen.

Jeg tror jeg elsker kjærligheten. Jeg vil ha den tilbake. Jeg vil be om unnskyldning om det er min feil at den stakk. Jeg vil be om mer tid hvis jeg kastet den ut fordi jeg ble redd. Jeg kjenner meg som alle triste sanger som noen gang er sunget. Jeg vet ikke om jeg har noe å tilby kjærligheten, annet enn et krypinn og billig leie. Jeg skal ikke kreve noe av den, ikke engang å få like meg selv. Det er bare så mange rundt meg som trenger den.

Vinter i Eden

Skrevet av funky uncle den desember 1, 2005
Postet i: tro/teologi. 7 kommentarer

Jeg er, ifølge Jesus, en grein på et tre. Han var flink med lignelser, han Jesus.

Han er trygg og gammel og stø som en stamme, og jeg er en grein. Jeg kjenner meg ofte ganske perifer og uten bakkekontakt. Av og til skumper jeg borti noen andre greiner når det blåser. Men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å holde meg fast. Jeg tror vi står i en hage. Kanskje Eden.

Det er vinter i Guds rike. Greinene er tørre og stive, sevjen er trukket tilbake, gjemt i stammen, for at treet skal overleve i kulden. Rundt meg henger pinsevenner og karismatikere og kvekere og syvendedagsadventister og andre med lange navn og lange meninger. Jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre, men om jeg prøver å trekke meg tilbake, kommer jeg bare nærmere stammen, og da ser jeg at vi er en del av samme plante. Sevje og bark. Kjøtt og blod om du vil. Vi er levende, men vi oppfører oss som et kratt av kvistede greiner og torner og gammelt løv, det skraper og knekker når noen tråkker på oss.

For ikke lenge siden hadde jeg et eple i hendene. Det falt  langt fra stammen. Nå er det dekket av snø, og jeg ser det ikke lenger. Av alle greinene var det jeg som fikk den dårligste utsikten. Jeg strammer fibrene og strekker og drar og jeg presser og strever. Men jeg kommer ikke noe sted.

I sommer strakte jeg meg mot lyset, i høst bøyde jeg meg ned, tilfreds tynget av søtsaker og honning.

«Tilfreds» er forresten et fint ord.

Til freds. Men nå er det bare kaldt. De kristne rundt meg synger om solen og regnet og våren og høsten, som de alltid har gjort. For lenge siden var det noen som nynnet om vinteren også, men de er forvist til Norsk Salmebok.
Bladene som dekket oss er borte, de døde i farger, de brant opp som naturens eget fyrverkeri. Og nå henger vi her, hver for oss, og det er så langt til stammen som knytter oss sammen. Om våren kommer denne gangen også, håper jeg det blir den siste. Jeg vil bli ett med de andre, om det så må innebære at vi alle blir saget av og kastet ned og råtner og synker i jorden og på den måten kan gi næring til noe.Nei, vi er ikke i Eden. Vi er midt i byen.
Jesus står midt i byen og en gjeng med kranglefanter og idioter klatrer og kryper og kravler på ham. Det er det eneste vi lærte av mauren. Og han lar oss gjøre det. Han vil ikke at vi skal gå noe annet sted. Om jeg finner en fold eller en lomme, eller kanskje bare kanten av kappen hans, skal jeg slå meg ned der og gå i dvale. Om ikke, kryper jeg tilbake til mitt vante sted mellom barken og veden.Er det lenge til vi er ferdige, Jesus? Kan vi reise hjem snart?

Igjen

Skrevet av funky uncle den november 16, 2005
Postet i: de beste tekstene, tro/teologi. 6 kommentarer

Det skal ikke være lett, sier de. Jeg vet ikke hvorfor de sier det. Kanskje for å beskytte seg selv mot skuffelser. Kanskje fordi noen får det til mens andre går på trynet. Jeg tror i alle fall ikke det er sant. Jeg tror det skal være lett. Jeg vet bare ikke hvordan.
Jeg satt i en krok og hadde bundet meg selv så jeg ikke skulle finne på noen sprell og knuse noe igjen og jeg var så trist at jeg ble svimmel. Jesus banket på døra, som han ofte gjør.

«Jeg vil bare være i fred,» sa jeg.
«Det er derfor jeg er her,» sa han.

«…ok. Kom inn.»

Vi nynnet en gammel salme. Og nå står vi her. Jeg vet ikke hvordan jeg skal leve og hva jeg skal si. Jeg vet ikke hva man skal gjøre når man har Jesus ved siden av seg og er nummen i kjeften og beina sover.

Man får vel gi seg hen til å være kryptisk og høre på Dylan og sprette en øl og vite at man har en fortid og håpe at man også har en fremtid. Jeg er et nytt menneske med eldgamle problemer. Den som sitter snubler ikke, og taushet er gull.

If my thought-dreams
could be seen,
they’d probably put my head
in a guillotine
(Dylan)

Fortsettelse følger. Det gjør det alltid.

(Bildet er laget av Bottom_Buzzer, en mann som nesten aldri får som fortjent).