En av fjompenissene som møtte Jesus, sa:

Følelsen av å miste troen er som å spy ut sitt eget hjerte og se det banke i en pøl av blod og galle. Følelsen av å gi troen fra seg frivillig er som å amputere innsiden av seg selv. Jeg trodde jeg skulle besvime.

Jeg tror. Hjelp min vantro.Jeg vil forøvrig anbefale alle å lytte til dette intervjuet av Elvira Nikolaisen som snakker om sin vandring fra tro til tvil, akkurat så ærlig og reklamefritt som jeg liker det. Jeg elsker NRK. Bildet er laget av Marilyn S. Mylrea

«Jeg fatter ikke hvorfor jeg gidder å lese Mormons bok. Den er så kjedelig.»
-David Å.

Alt den mannen gjør for oss… etter mye jobb og venting har nå Asfaltevangeliet bare den aller siste finpussen igjen, og første visning blir i Kristiansand 23. mars. Ta kontakt med David på hqfilm@gmail.com om du vil få satt opp en visning på den lokale kinoen, bedehuset, kommunestyremøtet eller andre egnede steder. Det er litt viktig at filmen blir satt opp på kule steder med god kaffe, siden jeg har tenkt å bli med som roadie.

Til Gud og julenissen og hvem det ellers måtte angå.

Noen ønsker har jeg allerede fått oppfylt, uten at jeg visste at jeg ønsket meg det. For eksempel våknet nylig ei jente på sofaen min og sa «det er andre lyder her enn hos meg.» Utilsiktet poesi. Og jeg fikk gleden av å hente kaffe til henne, og jeg visste at det var en spesielt nydelig situasjon som ville gått mange hus forbi. Min planet kan være ensom og tørr, men noen ganger går livet i rolig valsetakt også. Noen ganger skal det ikke mer til for å redde dagen min. Jeg skulle ønske ingen måtte gjennomgå mørket jeg har sett så mange ganger. Og jeg skulle ønske at de likevel kunne få se hvor varmt en stjerne kan lyse i det samme mørket. Jeg elsker alle dere som har lyst opp livet for meg.

God jul.

Jeg jobber med funksjons- og utviklingshemmede mennesker. «Så smart han er,» sier vi gjerne når de legger sammen noen tall eller husker hvor saften skal stå. Jeg har tenkt litt på det. Det er bare tull. De er ikke smarte. Det er jo derfor de trenger hjelp. Hva er det egentlig vi forventer av mennesker med en diagnose? At de bare skal sitte og sikle, og at alt utover det gjør dem til luringer? Vi snakker om dem som om de var barn, eller hunder som har lært seg å åpne døra. Det er som om vi senker kravene for å ha noe å skryte av.
Men jeg vet det er godt ment, og oppriktig følt. De imponerer noen ganger, og når sant skal sies, har jeg aldri møtt andre med autistens evner til å huske hva som skjedde på torsdag i fjor. De er kanskje smarte, men på feil måte.Nok om det. Men siden jeg allerede har begynt med en avsporing, vil jeg gjerne si til alle stolte og nybakte foreldre: Det er ikke noe spesielt med ungen din. Den er ikke spesielt pen eller smart. Han/hun er bare et helt vanlig menneske. Jeg er ikke imponert (og det ville ikke falle meg inn å bry meg om hvor tung og lang den er og hvor lang tid den brukte på å bli født. Fortell det til noen andre).Så.
Jeg skulle snakke om kjærlighet. Igjen. Jeg vil ha kjærlighet. Jeg tenker ikke på romantikk, eller det å bli likt. Jeg mener levende, standhaftig, hjertebankende kjærlighet. Jeg har savnet den i det siste.

Ingenting er så hult som et menneske tappet for kjærlighet.

Jeg vet ikke hvor den ble av. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det riktig, for jeg vet ikke hva jeg har gjort feil. Den er her bare ikke lenger, og det er fritt fram for utålmodighet, frykt og avsky. Jeg har ikke sovet på snart to døgn, og jeg tar meg selv i å sitte med knyttede never.

Jeg savner ikke å bli elsket, jeg savner å elske. Jeg savner å bry meg om tiggerne, beboerne jeg skal hjelpe, kollegene mine, Gud. Jeg vet jeg burde ha kjærligheten i meg, jeg vet at jeg har tusen grunner til å kjenne den og vise den, men jeg finner den ikke. Alt jeg har er høflighet og en smule selvdisiplin som begynner å bli farlig tynn. Men ingen har egentlig bruk for min selvdisiplin, en tigger blir ikke mett av min dårlige samvittighet. Jeg er, smertelig, klar over at det er kjærlighet som må til. Ikke mildhet, ikke et idealistisk hippie-konsept (selv om det er bedre å være en håpløs hippie enn en kjølig kyniker). Nei, muskuløs, pur, ydmyk kjærlighet. Jeg savner kjærligheten. Jeg kan ikke gjøre annet enn å snakke om den, forsvare den, oppmuntre folk til å ta imot den og gi den. Jeg snakker så fint om den, og blir våt i øyet. Ikke fordi den overmanner meg. Jeg bare savner den.

Ingenting er tommere enn et hull som har vært fylt av kjærlighet.

Jeg har snust på den og holdt den i hendene, jeg tror jeg vet at den finnes et sted, jeg vet den kan være mer smertefullt enn noe annet, for den lever etter at håpet dør, jeg vet vet at om den ikke finnes, er bare døden igjen.

Jeg tror jeg elsker kjærligheten. Jeg vil ha den tilbake. Jeg vil be om unnskyldning om det er min feil at den stakk. Jeg vil be om mer tid hvis jeg kastet den ut fordi jeg ble redd. Jeg kjenner meg som alle triste sanger som noen gang er sunget. Jeg vet ikke om jeg har noe å tilby kjærligheten, annet enn et krypinn og billig leie. Jeg skal ikke kreve noe av den, ikke engang å få like meg selv. Det er bare så mange rundt meg som trenger den.

Jeg er, ifølge Jesus, en grein på et tre. Han var flink med lignelser, han Jesus.

Til freds. Men nå er det bare kaldt. De kristne rundt meg synger om solen og regnet og våren og høsten, som de alltid har gjort. For lenge siden var det noen som nynnet om vinteren også, men de er forvist til Norsk Salmebok.
Bladene som dekket oss er borte, de døde i farger, de brant opp som naturens eget fyrverkeri. Og nå henger vi her, hver for oss, og det er så langt til stammen som knytter oss sammen. Om våren kommer denne gangen også, håper jeg det blir den siste. Jeg vil bli ett med de andre, om det så må innebære at vi alle blir saget av og kastet ned og råtner og synker i jorden og på den måten kan gi næring til noe.Nei, vi er ikke i Eden. Vi er midt i byen.
Jesus står midt i byen og en gjeng med kranglefanter og idioter klatrer og kryper og kravler på ham. Det er det eneste vi lærte av mauren. Og han lar oss gjøre det. Han vil ikke at vi skal gå noe annet sted. Om jeg finner en fold eller en lomme, eller kanskje bare kanten av kappen hans, skal jeg slå meg ned der og gå i dvale. Om ikke, kryper jeg tilbake til mitt vante sted mellom barken og veden.Er det lenge til vi er ferdige, Jesus? Kan vi reise hjem snart?

Pust inn.

Det har ikke skjedd så mye spennende i livet mitt i det siste. Det vil si, det har det, men ikke noe jeg foreløpig er i stand til å sette ord på. Så for å holde liv i denne blogen, presenterer jeg noen utdrag fra en diskusjon på jesusonline.no.

Temaet er «Kaanans språk,» og det uttrykket i seg selv er noe bare kristne mennesker forstår. Kort sagt handler det om at kristne har en tradisjon for å konstruere sitt eget språk i sin egen kultur. Det er ofte underholdende å se kristne miljøer fra sidelinjen. For en som ikke kjenner til det, kan selv den dagligdagse språkbruken bli som den reneste tungetale – helt uforståelig og greskere enn bibelske grunntekster. Med fare for å provosere noen og underholde andre, presenterer jeg

Kristne ord og uttrykk vi gjerne hører

bibelsk : at det står om det i bibærn. F.eks snakkende dyr. Se «tungetale».
leve i synd : å gjøre den samme synden flere ganger på rad.
falle i synd : å veksle mellom forskjellige synder.
forløsning : at det skjer noe fett, gjerne bibelsk.
tidsånd : nevnt i bibærn, men likevel ubibelsk. Hva som helst som strider mot den til enhver tid definerte «sunne lære».
sunn lære : tunge bud, det man til enhver tid ikke måtte ønske å høre.
antikrist : også kalt dyret, sammensatt av paven og EU
endetid : den nærmeste fremtid.
forfølgelser : omtale av kristne i sekulære media.
åpenbaring : bibeltolkning, jfr. «dette verset ble så godt for meg».
satan : djevelen, også kalt «motstanderen» og tromme. Omtales sjelden ved navn, jfr. «husk at det er en som ikke vil at vi skal [sett inn kristelig aktivitet her]»
nattverd : styrkemåltid bestående av 1 stk. melkjeks og 30 ml. vin. Ofte brukt som aperitif før ordentlig kveldsmat
kjød : kropp, det motsatte av ånd. Bor ingenting godt der. Kan brukes til oppbevaring av torner, jfr. nålepute.
fortapelse, ofte omtalt som «helvede» for å ikke forveksles med banning. Se «banning».
banning : kraftuttrykk brukt av ikke-kristne. Forsterkede varianter av «søren», «søtten», «forbaska» osv.
falle i ånden : som å falle i staver, med den forskjell at man forsnakker seg i tunger i stedet for på norsk.
hellig vrede : sinne blant kristne.

Og noen bidrag fra Elgkjøtt;

Å synde på nåden : En spesiell synd som det ikke finnes nåde for.
Sanksjon i mitt hjerte : Et bra argument for å forsvare sine handlinger
«SMATT» : En lyd som forsterker virkningen av setningen over
Verden : kino, dans, teater, rock, sigaretter og alkohol, idrett på søndager mellom 11 og 13, danskebåten, campingplasser som blir drevet av ufrelste folk, Karl Johansgate etter butikkenes åpningstid, Bjørn Eidsvåg, Eva Lundgren, internett og taggere
Fariseer : En som er enda mer lovisk enn deg selv

Kristne lesere, bruk gjerne kommentarfunksjonen til å bidra med andre uttrykk jeg ikke har fått med på lista. Om dere da ikke blir altfor forbaska over at jeg tuller så mye med kristne. Og bare for ordens skyld; ingenting er vondt ment. Jeg er da ikke helt ukristelig heller.

Og kanskje alt ordner seg.

Man kan snakke mye og lenge om nåde. Det er et enkelt konsept, men et utømmelig tema. Det finnes alltid noe å tilgi, så siste ord om nåden er nok ikke sagt før verden en vakker dag går under.

Jeg kan like godt be om unnskyldning med en gang; jeg liker å dømme folk, spesielt kristne, og aller mest de som er dømmesyke. Som en glupere fyr enn meg har sagt: jeg er i det minste dyp nok til å innse hvor grunn jeg er.

Jeg skrev en gang noe om kjærlighet, at det ikke er noe man kan lage selv, men bare gi videre. Man kan ikke gi kjærlighet man ikke har fått. Det samme gjelder nåde. Jeg tror grunnen til at kristne paradoksalt nok er kjent for å være dømmende, er at de faktisk ikke regner seg som tilgitt. Jeg har sett mange kristne aktiviteter, og den desidert vanligste er å dømme seg selv, å si at man ikke duger, at man er skyldig. Det henger kanskje sammen med den norske janteloven og rester fra katolsk tenkning, men det er det samme konseptet som noen steder fører til at religiøse mennesker faktisk deltar i parader der man pisker seg selv til blods. Man skal betale, gjøre bot, gjøre opp.

Det å dømme andre er paradoksalt nok et tegn på at man ikke regner seg som tilgitt. Rettferdig, ja, men ikke på grunn av nåde. Det viser seg tydelig og konkret, at i den grad man anser seg selv som skyldfri på grunn av nåde og ikke noe annet, slutter man å dømme andre også. Man har rett og slett ikke noe man skulle ha sagt. Og det er utrolig befriende å endelig slippe å henge seg opp i hva alle andre gjør galt. Det er fint å slippe å behandle folk dårligere enn Gud gjør.

Man har ikke mye nåde å gi, fordi man selv ikke har tatt imot særlig mye nåde. Det betyr ikke at man ikke er skyldbevisst – jeg har aldri sett så mye dårlig samvittighet som hos kristne. Så det holder ikke å være klar over at man trenger nåde, men å faktisk ta imot den. Å leve som om tilgivelse er et faktum. Folk som tror på Jesus burde jo ha verdens reneste samvittighet. Det å være kristen burde ikke bety annet enn at man er tilgitt. For det er ganske enkelt det evangeliet er – at vi er tilgitt. At veien er åpen.

«Men handler det ikke om mer enn bare det?», spør du kanskje. Jo, det gjør det sikkert. Bibelen er en tykk bok, Gud er dyp, og det er mye å lære. Men man lærer egentlig ikke så mye når selve utgangspunktet er feil, man ser ikke noe i det rette lyset. Vi prøver å være Gode Kristne, uten å innse at hele konseptet bare er tull og tøys, sludder, vås, pølsevev, juks og fanteri – jeg vil gå så langt som å kalle det løgn og bedrag. Gode Kristne finnes ikke.

Men vi har tydeligvis vanskelig for å begripe det. Og så lenge de troende har et så utydelig bilde av seg selv og Gud, er det ikke så rart at vi har lagt til så utrolig mange regler og tullball. Vi plager oss selv og prøver å elske med lobotomerte hjerter. Døra er åpen, men vi sitter inne. Vi leser teologi i stedet for å kommunisere med Gud. Vi sier vi er Guds barn, men vi aner ikke hvem Pappa egentlig er.

Men også alt dette blir lett bare en mengde ord og meninger. Derfor er jeg glad for at denne måten å se livet og Gud på, som er ny for meg (og fullstendig fremmed for mange), gir seg utslag i det daglige livet. Jeg behandler folk bedre, jeg er mer motivert for jobben, jeg er tålmodig når kassadama er på sin første vakt og roter alt til. Små ting, kanskje, men slik er det med alt. Til og med kosmos er bygd opp av små atomer. Disse små tingene er selve beviset på det jeg tror på, det er tegnet på at det holder, at det er ekte (og det betyr uendelig mye mer for meg enn om Gud skulle trekke skyene til side og skrive et budskap på himmelen).

Jeg ser nemlig det absurde i min egen tro. Jeg er fullstendig klar over at jeg baserer livet mitt på en mann som vandret i et fremmed land for rundt to tusen år siden. Jeg tror til og med at han fortsatt lever. Det gir meg en ironisk følelse å tenke på at jeg en gang pleide å forsvare dette med logikk. Det er komisk. Det som er tragisk, er at vi har redusert denne absurde, kraftige, virksomme sannheten til å handle om moral og bud – det eneste som er sykere enn å tro på Jesus slik jeg gjør, er å tro at han gjorde det for at jeg skulle dømme noen som helst, til og med meg selv.

Men vi mennesker er jo kjent for å være dumme. Nettopp derfor er fint at Gud selv var mer opptatt av å elske oss enn å demonstrere hvor smart han er.

Her er noe Min Bror skrev.

Trykt med tillatelse.

I dag møtte jeg Jesus. Vel det startet egentlig med at jeg spilte bort noen penger på en spilleautomat i byen. Jeg støttet sikkert en god sak med de penga, men det kjentes ikke noe godt. Jeg gikk derfra, irritert over meg selv og på veien møtte jeg noen som spurte om jeg ville ha hasj. Jeg rista på hodet som vanlig (sidelengs, ikke opp og ned).

Da så jeg ham, og jeg skjønte at det var Jesus. Han satt alene på asfalten og var klissvåt i buksa. Jeg sa til ham at han burde sette seg under et tre, slik at han fikk litt ly for regnet. Vi pratet litt, lite i starten men etterhvert gikk det lettere. Jeg var egentlig på vei til kjerka mi og derfor spurte jeg om han ville være med. Litt nølende ble han med. Jeg kjøpte noen kanelboller og en cola til ham. For han hadde ikke spist på lenge og en cola burde smake mye bedre en spylerveska han drakk på. Selv om den hadde en duft av sitron. Han var veldig sliten og satte seg ned for å spise.

Men det gikk ikke lang tid før det kom en vekter. Som bad ham om å gå tilbake der hvor jeg først møtte ham, på andre siden av gaten. Først tenkte jeg å starte en diskusjon med vekteren. For jeg viste veldig godt at han ikke hadde noen som helst myndighet til å jage Jesus bort. Men det endte med at jeg ikke sa et ord til ham. Istedet hjalp jeg Jesus opp på bena og vi begynte på den ca 150 meter lange veien bort til kjerka mi. Han måtte stoppe flere ganger. Bena var visne etter å ha sittet så lenge, og nyrene og levra var ganske ødelagt etter lang tid med spylerveske.

Jeg var ganske spent når vi nærmet oss kjerka mi. Ville de riste på hodet, be meg ta ham med ut igjen. For saken var den at det luktet vanvittig vondt av ham. Vi gikk inn og jeg fant to stoler som jeg satte bak helt på siden. Under hele møtet hadde jeg store problemer med å puste inn den stanken. Han som satt foran oss, snudde seg flere ganger og det var tydelig at han ble berørt av lukta. Etterhvert begynte han å tygge ”frisk”, ganske mange faktisk. Tenkte vel kanskje at det ville få bort litt av stanken. Jeg satt ganske spent og ventet på om noen ville sprekke og be oss om å gå ut.

Men jeg er ganske sikker på at alle i kjerka etterhvert kjente duften av Jesus, der de satt. Gudstjenesten gikk sin gang. Innimellom dytta jeg til ham, for han sovnet av og til. Da det var slutt tok jeg ham med meg ut igjen. Vi sa hadet til hverandre, og han gikk tilbake der hvor jeg først møtte ham. Og det gledet meg at ingen i kjerka mi ba ham om å gå ut. Jeg liker kjerka mi!

Men var det verdt alt sammen? Han fikk sannsynligvis ikke noe ut av prekna, og mange sleit nok med stanken under gudstjenesten. Jeg måtte konsentrere meg veldig, siden jeg hørte på prekna og måtte passe på at han ikke falt ut av stolen samtidig. Og han gikk tilbake hvor jeg møtte ham. Hadde det noe for seg? JA, for jeg fikk møte Jesus!

En god dag, dette. Ei jente lånte meg spontant bilen sin, og hadde til alt overmål lagt igjen en stor pose Opera Mints der. Jeg fikk en meget velsmakende tur til jobb.Men det er ikke det jeg skal snakke om. Tittelen på denne posten har jeg rappa fra et dikt en venn av meg skrev. Jeg husker ikke hele diktet, men denne setningen har ligget i hodet mitt og gjentatt seg selv, slik Bob Dylans strofer har en tendens til å gjøre; man vet ikke helt hva det betyr, men de høres umiddelbart sanne ut, og blir liggende et sted mellom underbevisstheten og følelsene. Eller noe slikt. Jeg er jo ikke like god til å uttrykke meg som Dylan.
Slik er det forøvrig med all god kunst, slik jeg ser det – den beskriver ting uten å definere eller forklare dem.Slik tenker jeg om strofen, jeg vil kalle det faktumet, at Jesus bor i skyggene. Jeg er ikke en negativ person, men som kjent har jeg en dragning mot det mørke, det håpløse, det dystre. Og det er der jeg oftest finner Jesus. Det er egentlig ganske logisk, siden det beste stedet å plassere et lys er i mørket. Jeg leser om Jesus og får hodet fullt av bilder av ham, omgitt av en gjeng med tapere, løgnere, horer og svikere. Det ser ut til at de råtneste menneskene også er de som best kjenner igjen det ekte og varige. Religiøse mennesker har vi alltid hatt, eller rettere sagt vært. Men det er ikke mye religiøsitet over svindel og bedrag, narkomani og galskap. Slike gutter vil Norge ikke ha, men det ser ut til at Jesus liker dem ganske godt. Jeg liker en del av dem jeg og, men jeg skal selvsagt innrømme at jeg hadde slitt med å spandere middag på en svindler eller pedofil. Jeg mener, jeg er en grepa kar, men Jesus er fortsatt noen hakk foran.

Det demrer i det hele tatt for meg nå om dagen at det å være god ikke handler ett sekund om å være flink eller disiplinert eller å vite hva som er lurest å si til et menneske som plutselig gripes av panikkangst. Jeg har f.eks ingen peiling på hva godt jeg skal si til en narkoman. De vet mer om livet på gata enn jeg gjør, og noen ganger virker det som om de kjenner Gud bedre også. Nei, jeg tror godhet handler om tilgivelse, at jeg er god i den grad jeg tilgir mennesker. Og her er et dilemma, en akilleshæl, den berømte lille skriften: det viser seg at for å tilgi andre, må jeg tilgi meg selv. Ellers tar bitterheten og selvopptattheten all den plassen som egentlig er reservert for kjærlighet. Å tilgi seg selv er ikke så moro som det høres ut. Det betyr nemlig at jeg må hoppe ned fra min moralske pidestall. Jeg må si at ok, jeg trenger tilgivelse. Ikke bare må jeg få den, det er jeg selv som må gi den! Jeg må være nådig mot min onde tvilling. Og dermed synker jeg ned til det laveste punktet et menneske kan stå på, under alle høydene med fri utsikt til både egne og andres synder, og man vet ikke helt hva man skal henge fingrene i lenger, for det er jo ingen å dømme. Helt tomt. Det er et langt fall, og det ser mørkt ut der nede og man vet ikke hva man vil lande på. Det er faktisk ganske sjokkerende å lande mykt på det som viser seg å være et menneske, og ikke bare det, men Jesus selv.

Dette ble kryptisk, men altså: jeg hopper fra min pidestall og lander på Jesus. Han bor altså i skyggene, i det ytterste, dypeste mørket. Så det er kanskje ikke så rart jeg har møtt ham så ofte i det siste, både på gata og de hjelpetrengende menneskene jeg jobber med. Selvdisiplin og kunnskap rekker nemlig ikke så langt når man må tørke opp en annens avføring og etterpå blir spytta på, riktignok av en person som ikke vet hva han gjør. Men kjærlighet funker utmerket i slike situasjoner. I det hele tatt har jeg lært en hel del om kjærlighet gjennom andre menneskers kroppsfunksjoner. Jesus er på badet, kan man kanskje si.

Nei, jeg skal ikke lenger frykte mørke og drit. Jeg har planer om å oppsøke det enda mer. Jeg har nemlig lært at når jeg fordømmer noen, har det en sammenheng med noe jeg ikke har tilgitt meg selv for enda. Alle vil ha tilgivelse. Derfor skal mine fordommer dø. Derfor skal mine fisefine hender grave i ukjent møkk. Så kan jeg lære mer om ydmykhet, en egenskap jeg ironisk nok er stolt over å besitte. Jeg hører til blant dem som hevder at jeg har Jesus i hjertet, så han bor uten tvil i skyggene. Rart at jeg ikke forsto det før.

Det har ikke skjedd noe nevneverdig siden sist. Dessuten kjenner jeg meg død og nytteløs i dag, så jeg deler noe som skjedde på Den Lyse Siden, nærmere bestemt Halden(!).

Jeg reiste dit for å henge med en venn, la oss kalle ham Bottom Buzzer. På vei dit hadde jeg en fornemmelse av at jeg enten var i ferd med å gjøre noe dumt, eller at jeg skulle oppleve noe veldig bra.

Jeg fant fram, og etter store mengder kaffe og et par pils dro vi ut på byen. Halden by night er et interessant sted, i hvert fall Jonsokaften, siden det nesten ikke var et menneske i byen. Hvor de hadde gått vet jeg ikke, men vi fant omsider en befolket pub, den bruneste av dem alle. Der ble jeg sittende og jatte med en full og splitter pine gal mann mens Bottom kom i prat, som han gjerne gjør, med ei taterdame i baren. Jeg vet forresten ikke om de reisende kaller seg selv tatere slik negre i USA kaller seg niggere, men hun hørte i alle fall til Romani-folket. Hun het Lillian.

Jeg gikk ut for å røyke, og best som det var, kom en speedfreak bokstavelig talt dansende nedover gata mens han spilte gitar. Etter et par sprell og noe som kunne minne om en spontan dans, kom han bort til meg. «Kul gitar,» sa jeg. «Jeg visste at jeg skulle gå bort til deg med en gang jeg så deg,» sa han (jeg hadde tenkt omtrent det samme). Han het Magne.

Han var høy og jeg var brisen, så vi jamma og sang litt der ute. Han var en gud på både vokal og strenger, og brukte, passende nok for en genial narkoman, et hjemmelagd plekter han hadde tygd ut av et kredittkort. Puben stengte, natta var ung, og jeg og Bottom Buzzer dro tateren og speedfreaken med oss opp på en topp som heter Rødsfjellet, men ikke før Bottom hadde vært hjemom og henta et par flasker vin. Magne satte seg på en stein og spilte så høyt at politiet kom og ba ham roe seg. De hadde hørt ham helt bort til et annet sted i Halden. Han forklarte seg med at han spilte for Jesus, men respekterte anmodningen. Snuten stakk. Bottom kom tilbake, Magne måtte løpe et ærend, sikkert noen ulovligheter, og vi tre fant en benk. Lillian begynte å fortelle om ting hun hadde opplevd, som at et av barna hennes hadde druknet i sjøen. Hun fortalte grusomme ting om hvordan hun og hennes familie og folk var blitt behandlet, blant andre av kirkens menn. «Det var ei fin lita tatermus» hadde hun fått høre fra et svin av en prest. Detaljene kan man tenke seg til selv.

Men hun hadde også opplevd Jesus. Hun sa, «jeg hater kirka, men Jesus kan ingen ta fra meg.» Hun fortalte at i sine verste stunder, med spørsmålene man får færrest svar på, var det som om Jesus kom og strøk henne på kinnet. Jeg begynte å gråte da hun sa det, for det var akkurat som han satt imellom oss to da.

Magne kom tilbake og sa «nå drikker vi litt vin og spiller for Herren!» Og det gjorde vi. Vi snakket og spilte og sang og drakk vin og lo. Og vi gråt og ba. Aldri har noen bedt for meg som Lillian gjorde. Aldri har jeg opplevd en så naturlig og ekte følelse av kjærlighet som da Magne ga meg jakka si så jeg ikke skulle fryse. Jeg tror til og med at vi på et tidspunkt leste hverandres tanker.

Vi ble sittende slik hele natta (vel, Magne hadde naturlig nok ikke lett for å sitte stille). Flere tårer, bønner, vin og en gitarstreng seinere var det blitt morgen. Jeg var nok litt susete i hodet, men fullstendig edru i hjertet. Det var blitt rent i løpet av natta, renset for en mengde religiøst slagg.

Før vi gikk ned, fikk jeg vite at Lillian har kreft. Hun vet hun kommer til å dø langsomt og smertefullt. Jeg lovet at jeg skulle besøke henne og være hos henne når hun var syk. Jeg mente det også. Det som gnager i margen min nå er at jeg ikke var lur nok til å få hverken nummer eller adresse. Jeg må tilbake til Halden.

Magne forsvant på en sykkel, vi sendte Lillian hjem i drosje og gikk og la oss. Det er sjelden jeg legger meg så seint og sover så godt. Jeg kan ha dårlige dager, men denne opplevelsen synger i hjertet mitt fortsatt. Av og til har jeg lyst til å slenge den i fjeset på rabiate avholdsfolk og kristne som holder gudstjeneste i hus, men jeg bøyer meg ydmykt for det faktum at om Gud vil være sammen med en småfull tater, en narkoman, en dumpa 45-åring og en forvirra søker som meg, alle på en gang, på et fjell i Halden, skal jeg ikke slå hånda av streite snille kristne heller.

Jesus var på Rødsfjellet den natta, og jeg tror han ble med oss ned igjen også. Takk.