Jeg skulle ønske jeg gikk langrenn i stedet, har jeg tenkt på T-banen noen ganger, når de svinser så lett inn og ut av vognene med skiene over skuldrene. De er så slanke og lette, både skiene og eierne, de har sportsklær på og bager til skiene, og jeg vingler med mine løse og tunge slalomski og hjemmestrikkede hansker og Sogndal FK-skjerf (som ikke på noen måte gjenspeiler min fotballinteresse), og jeg svetter litt fordi jeg har stillongs og ikke vet hvilken stasjon jeg skal av på.

Oppe i skianlegget sier damen i luken «fin bukse, du kommer til å bli klissvåt» fordi dongeribuksene mine så tydelig viser at jeg ikke er en slik kul skikjører som gjerne tar telemarksvinger mens vinden suser kjekt gjennom tredagersskjegget han har brukt fem dager på å få til. Det minner meg litt om den gangen jeg hadde så stygge underbukser at de ble heist opp i flaggstangen på ungdomsskolen. Jeg bryr meg ikke så mye denne gangen heller. Jeg mumler noe om at jaja, hehe, men hey, whatever og så setter jeg utfor uten å tenke mer på annet enn fartsfølelsen og lyden fra lommeradioen (det funker faktisk fint å høre på tørre debattprogrammer mens man skrenser mellom snøkanoner og fryktløse småbarn). Noen timer senere er ikke buksene så fine lenger, og rumpa kjennes som den frosne skinka den er. Men det var moro.

På vei ned igjen fikk jeg en ekstratur med T-banen siden jeg måtte gå av og reise tilbake etter skiene jeg hadde glemt igjen. Jeg visste det var noe. Det var ikke så mange kjekke sportsmennesker i vognen lenger, de måtte vel hjem for å spise økologisk yoghurt og legge seg tidlig tenker jeg, og jeg gadd ikke tenke for hardt på at jeg dømmer andre etter helt andre mål enn jeg vil at de skal bruke på meg.

Kjære Gud, la meg slippe all bullshiten, ba jeg en kveld. La meg slippe å være fanget av alle disse overfladiske motene og meningene, folk er så opphengt i piss og detaljer. La meg drite i hva de måtte mene om meg. Nå vet jeg riktignok ikke om noen snakker om meg i det hele tatt, men du vet. Stemmene vi alle hører selv om vi er friske og normale.

Dagen etter møtte jeg en dust, som jeg noen ganger gjør. Det var ikke grenser for hvilke idiotiske ting han hadde å si. Det var visst ikke grenser for hvilke idiotiske ting jeg hadde å si heller – for da jeg like etterpå var på vei til min elskling, slo det meg at jeg hadde tenkt å gjengi hele idiotien for henne. Jeg kan egentlig ikke komme på noen god grunn til å få noen til å fordømme et menneske de aldri kommer til å møte. Jeg mener, er det andre enn nazister som har bruk for å gjøre slikt? Det var en liten åpenbaring, noe med substans i den seige sausen av ubetydeligheter vi svømmer i.

Jeg har tygget på den uvante følelsen av å vite at man har gjort noe galt uten å få dårlig samvittighet (jeg er av den oppfatning at Herren aldri leder noen ved å fordømme dem, men heller ved å inspirere dem). Og hvor tilfredsstillende det er å vite at man skal snart skal si noe fint selv om man nettopp har hørt mye stygt. Jeg kjente meg som en alkymist, jeg kunne lage gull av gråstein, mennesker av masker, blomster av bæsj. Alle menneskene i hele byen var blitt vakre. Og så kunne jeg nesten høre Ham hviske gjennom trafikken og tankespinnet: Hva synes du om å slippe all bullshiten?