Mikkel og pappa ser på film der de voksne snakker om voksne ting.
Mikkel lurer. Hva er synd, spør han.
Da ler pappa så høyt og så hjertelig som han aldri har gjort før.
Hvorfor ler du, spør Mikkel.
Pappa forklarer at da han var liten var det flere synder enn det finnes stjerner.
Jeg forstår ikke, sier Mikkel.
Ikke jeg heller, sier pappa.
Så setter de på filmen igjen.

Mikkel hilser på hunder og kaster steiner på istappene.
Da er Mikkel ingen andre steder enn akkurat der han er.

Ikke i himmelen.
Ikke i skjærsilden.
Ikke i helvete.

Og noen ganger er han så tett inntil pappa som det går an.

Mikkel er ikke søvnløs.
Mikkel er et barn og sover som et barn.
Han tenker ikke på at de døde egentlig er levende og at de levende egentlig er døde.
Han blir ikke bitte liten hvis en voksen er streng.
Og under senga hans er det bare støv.

Mikkel lurer på alt mulig.
En dag spør han kanskje pappa hva det betyr å bli frelst.
Da kommer pappa til å si: husker du den gangen jeg lo og lo?
Sånn er det.

Akkurat sånn er det å bli frelst.

neven til far min er varsam og stø
som før då han bar meg på armen
han bygde ein grunnmur og sådde eit frø
eg ber alltid med meg den varmen

lyden av far min er tøflar og jazz
i bringa ei duvande røyst
far min har tid nok og fanget har plass
til den som treng omsut og trøyst


augo til far min som såg etter sau
såg og mine snublande steg
me fann heile flokken, og ein som var daud
og fekk dei heim, far min og eg

ryggen til far min har bore si bør
og krøkt seg mot uår og vind
pusten til far min har blåse på glør
og neven har vinka oss inn

rommet til far min er kjølig og stilt
eg kraup under far min sitt pledd
skjegget til far min kjendest så mildt
mot kjaken min når eg var redd

skoa til far min er store å fylla
dei trødde på krevjande land
om eg fekk velja frå øverste hylla
så skulle eg vera som han

sjela til far min er gamal og grå
og levande ung som ein blome
sjela til far min skal stiga og sjå
sin skapar når tida er omme

sjå bandet og blodet som held oss i lag
frå far min til meg og til mine
når natta er kald, når det lysnar av dag
sjå her far, her står alle dine

Dette er mitt bidrag til Kamillas temanummer om kroppen.

Sengen hever seg med en svak during mens vi sier god morgen. Vi legger en hånd på armen hans og sier at nå skal vi snu deg, ta tak i sengehesten her. Jeg lener meg over, tar tak i skulder og hofte, og på den andre siden griper hun stikklakenet som ligger under ham. Vi teller til tre, hun trekker i lakenet mens jeg drar ham mot meg så han blir liggende på siden. Jeg løsner bleien og hun tar den av på sin side. Bare urin i dag. Vi fukter en klut og vasker ansiktet først, uten hansker, ingen skal føle seg så syk eller skitten at man ikke kan stryke dem over kinnet. Liggesåret er nesten helt borte, sier hun, se her, og peker på et rødlig område på ryggen. Men vi skulle hatt en sånn salve her, den er egentlig for babyer, hva heter den igjen? Jeg vet ikke.

Jeg triller ham ut i stuen og plasserer ham ved vinduet. Snart får han besøk av en kvinne. Hun pleier å holde ham i hånden, og da hender det at stemmen hans våkner fra sin slummer et sted langt inne i den trette kroppen. Ellers er han helt lydløs, tynn, på vei til å bli usynlig. Ingen av oss vet sikkert hvor mye som er igjen av ham under den tynne huden. En gang ble jeg sittende og se på den nakne ryggen hans og tenkte at snart skal den bli helt borte fra oss alle, lerretet med alle knoklene under, huden som mykt strekker seg over gamle muskler og svekkede organer, som har tatt imot kvinners kjærtegn, holdt ham samlet i et helt liv. Armene som jublende har løftet små døtre mot himmelen. Av jord er han kommet, som oss alle. Og nådeløst drar naturen ham tilbake med hele maskineriet i revers, han blir stadig mindre klok og selvstendig.

Vi hadde et dødsfall her i går, derfor går vi litt saktere og snakker litt lavere i dag. Både pliktskyldigst og fordi vi fortsatt respekterer døden og alt den bringer med seg selv om den gjør sine ærender i gangene her oftere enn de fleste andre steder. Vi sendte den pårørende hjem og lovet at hennes mor ikke skulle bli liggende død og alene, at noen skulle være der. Vi vasket den døde kroppen, fjernet venekanyle og kateter, satte på hakebind, det er viktig å gjøre før rigor mortis setter inn. Øynene var allerede lukket, hun var godt smertelindret da hun døde. Vi festet navnelappen på høyre stortå og pakket henne helt inn i et hvitt laken, mot forskriften, det skal egentlig ikke gjøres før legen har bekreftet dødsfallet, men det kunne ta sin tid. Vi festet lakenet med en sikkerhetsnål og åpnet det igjen da legen kom. Han sa noen vennlige ord om pasienten mens han holdt stetoskopet over det tause hjertet.

Snart skal en urinprøve avsløre at jeg er i ferd med å bli far. Uten at vi vet det har to celler blitt én, så til to igjen, så fire, åtte, seksten, trettito, sekstifire, hud og hår dannes fra noe vi ikke kan fatte, og skal til slutt forsvinne i en tomhet vi ikke kan begripe. Det dannes og folder seg ut i min kones mage mens jeg pusser den gamle mannens gebiss. Ti små fingre vokser frem mens jeg klipper den gamles negler. Og det duver lengtende og pulserer rastløst i henne mens jeg løfter ham opp. Vi skal ikke løfte pasienter uten heis, men jeg er utålmodig og mer enn sterk nok. På vei til sengen ser jeg speilbildet av oss i vinduet og blir stående en liten stund med en gammel mann i armene.

Den heter Traktatrevyen og er et utløp for min fascinasjon for religiøse traktater. Den vil sannsynligvis oppdateres like ujevnt som denne.

Det blir mindre rock ‘n roll når man har fått kone og barn. På et vis er det ikke noe som er villere og får deg opp i flere absurde situasjoner enn å være far, men du vet hvordan det er. Nå vet jeg, eller i alle fall min kone, hvor vi skal sove i natt, når vi skal stå opp og hvordan vi skal komme oss hjem, nå er det vin til maten i stedet for mat til vinen, og det meste er på stell og vel og bra og kjekt å ha. Og jeg ville ikke byttet det mot noe annet. Men gresset er som kjent grønt på de fleste sider.

Det var muligens et ubevisst ønske om å gjenoppleve noe av ungdomstidens rock ‘n roll som gjorde at jeg ikke gikk av på Gardermoen da jeg skulle ta flyet hjem. Men mer sannsynlig var det fordi jeg er en rotekopp med ørepropp som ikke vet på hvilket stopp jeg skal troppe opp. Så jeg ble med toget til Hamar. Det var ikke mulig å komme seg på et nytt tog før neste morgen, så jeg hadde tid til å se litt av Hamar by night. Hamar har det meste. Togstasjon med venterom, hvor jeg planla å sove, en Narvesen-kiosk med alt man kunne begjære av mat og drikke (boller og kaffe til 25 kr), et hotell og to puber. Og sikkert noe mer oppom torgplassen, men så langt orket jeg ikke å gå og bestemte meg heller for å sitte på den irske puben til de stengte. Det var middelalderfestival i byen og en del av gjestene var kledd deretter. Jeg var ikke i humør til å prate med folk så jeg leste aviser og ble kjent med skolissene mine i stedet. Men da jeg hadde drukket to øl hadde de fleste andre rukket å drikke minst fem, og da blir det vanskelig å ikke komme i prat med folk, spesielt når de vil spandere mer øl på deg. Jeg sitter ved bardisken da denne mannen kommer bort:

Meg til høyre (sveisen er ikke representativ). Lyset i øynene kan skyldes blitsen, men jeg er sannelig ikke sikker. Ikke på bildet: anstendig oppførsel.

Dette er Anton, som gjerne ville slå av en prat. Hyggelig det. Han forteller at han har en livsfilosofi på tre ord, og lurer på om jeg vil høre den. Jeg har hørt mange livsfilosofier på puber sent om kvelden og det er stort sett det samme platte våset som på dagtid, bare fremført med større innlevelse og mer jovialitet. Men greit, få høre, sier jeg. «Hva kan lille Anton og lille Morten gjøre for å gjøre verden litt bedre,» spør han. Jeg får betenkningstid, men kan ikke svare. Men så kommer han med sine tre ord: «Snakk med alle.» Helt enkelt. Snakk med alle. «Jeg prater med alle,» sier han – «og hvis folk ikke vil snakke med meg stikker jeg. Men hvis de vil, så har vi gjort verden bitte litt bedre.» Og han hadde forsyne meg rett, for jeg var allerede i bedre humør. Etter å ha snakket med ham en stund forsto jeg at dette ikke er noe Anton sier når han har promille. Han er sånn. Han snakker med alle, og man skal være i temmelig råttent humør for å ikke ville slå av en prat med ham. Anton kunne blant annet fortelle at han er snekker til daglig, men egentlig er han vikingsmed og bueskytter. Han hadde dessverre skadet hånden og blitt sykmeldt, men vi kunne konstantere at han kan krumme fingrene akkurat nok til å holde en halvliter. Han kunne også demonstrere den egentlige grunnen til at vikingene drakk fra horn: for da kan man stå og se helt uanfektet ut mens man klør seg på pungen med spissen. Det fikk jeg vite etter at bildet over ble tatt.

Etter stengetid ble vi stående ute og prate. «Hvordan ble du sånn,» spurte jeg. «Hadde du en åpenbaring på syre eller møtte du Gud eller hva?» «Nei, jeg var en slåsskjempe. Men en dag skjønte jeg det bare sånn, woooosh!» sier han og fører hendene til siden av hodet i en stor bevegelse. «Jeg skjønte plutselig at vi må være snille med hverandre. Hvorfor skal vi gå rundt og være kjipe,» sier han på en måte som får deg til å tenke at ja, pokker heller, hvorfor i all verden skal vi være så kjipe, jeg vil heller være snill, hva er det vi driver med. Så avtalte vi at jeg skal få noen liter hjemmebrygget mjød neste gang vi møtes, før han tok drosje til vikingleiren sin og jeg måtte ned på stasjonen for å sove. Men Hamar har enten altfor få uteliggere eller altfor mange, for stasjonen var stengt. Hotell hadde jeg ikke råd til, så jeg hadde ikke annet å gjøre enn å traske rundt og lete etter et sted å sove. Det endte med at jeg la meg i en liten båt nede i havna. Jeg valgte en som så litt gammel og koselig ut, siden eieren da også kanskje ville være gammel og koselig og behandle meg fint om han fant meg der. Jeg våknet etter et par timer, beinfrossen selv med to bukser og to hettegensere på, og så nok ut som en draug der jeg stabbet av sted. Jeg fant en terrasse ved en restaurant, og noen kasser som kunne tjene som levegger, og fem stearinlys. I ettertid ser jeg selvsagt at: a) det er ikke lurt å sove i havna hvis man skal holde varmen, b) hvis man finner fyrstikker kan man heller lage et ordentlig bål enn å prøve å varme seg på stearinlys, og c) neste gang jeg møter en uteligger skal han forsyne meg få to hundre kroner og en varmeflaske.

Jeg var kald og trøtt, men det som virkelig var en pain in the ass, bokstavelig talt, var hemoroidene jeg hadde pådratt meg. Ikke fnys, alle kan få det. Kanskje har du en selv uten å vite om det (her er det store mørketall). Det finnes et behjelpelig apotek ved siden av Bunnpris på Oslo S, der kan du gå mens jeg stikker for å hente Fritt Ord-prisen min. Men uansett, et positivt aspekt ved slike (forbigående og helbredelige, bare så det er sagt) plager, hvis du er en rotekopp, er at du blir veldig til stede i øyeblikket og ikke går av på feil stasjon. Du rekker ikke å bli så fjern når du må finne opp nye sittestillinger hele veien hjem. (Jeg skal forresten starte motorsykkelklubb. Den skal hete Hemo Riders og alle skal stå når de kjører.)

Om du ikke var bekymret for helsen før du googlet symptomene dine blir du det etterpå.

Senere fortalte jeg folk om da jeg måtte sove ute med minus på kontoen. «Stakkars deg,» var det mange som sa. «En erfaring rikere,» sa Anton. Det ble nok rock’n roll for en stund, og jeg fikk med meg en livsfilosofi som faktisk funker, i motsetning til alt fjaset du glemmer med det samme, alle Ordene Å Ta Med Seg Videre I Livet som ble sagt i konfirmasjonstalene, og alt jeg noensinne er blitt fortalt Til Refleksjon Og Ettertanke. Jeg husker ikke en døyt av det. «Snakk med alle,» derimot. Det husker jeg ganske ofte. Det er noe jeg kan klare. Ikke så drevent som Anton, for meg handler det mer om å snakke med litt flere enn ingen, men det funker hver gang. Folk smiler og blir litt gladere. Noen av de mest sjenerte har begynt å si hei tilbake. Det trenger ikke være så mye, du må ikke fortelle om hemoroidene dine til alle du møter, for eksempel. Men si hei og morn morn, og plutselig er du blitt kjent med en kul person, og tar du ikke deg selv for høytidelig har du kanskje en liten historie å dele. Gjør som Anton, snakk med alle.

– Er du klar?
– Hæ?
– Er du klar? Vi må dra nå.
– Eh, ja. Kommer.
– Hadde du glemt det?
– Neida, neida. Fulgte ikke med på tiden, bare. Jeg kommer.
Hva er det vi skal? 
– Skal du ikke pynte deg litt?
– Eh, jo. Selvsagt.
Jeg tar på finere klær. Ungene er klare, det er ofte ting er klare før jeg kommer i gang, vi bærer dem ut i bilen.
– Skal jeg kjøre, spør hun.
– Gjerne det.
Hvor skal vi? Nå er det for flaut å spørre. Jeg klarer ikke å huske det, men får snart annet å tenke på, for vi suser forbi en byggeplass, og jeg ser at dette ville vært et ypperlig sted for Spiderman, her kunne han svinge seg rundt i ro og mak, jeg ser det for meg, over taket der og rundt de stolpene, og den krana hadde vært perfekt for en som ham, eller kanskje han ikke ville like å svinge seg rundt i fritiden, hva gjør Spiderman når han skal slappe av, tenk å være Spiderman, det må være et enormt press. Hvis jeg var Spiderman —
Så er vi framme, det er en bursdag. Hun takker for gaven. Den passer visst helt perfekt.
Har vi gitt henne noe?
– Right on, sier jeg.
Kaffe, kaker, småprat, brus.
Noen spør hvor gammel minsten er blitt nå.
– Eh, han ble født tjuesjette juli, sier jeg. La dem gjøre hoderegningen.
– Tjuesjette juli? Men…
– Tjueniende april, skyter kona inn. – Tjuesjette juli er bryllupsdagen vår.
– Ja der kan du se, sier jeg. – Jeg husker bryllupsdagen foran alt annet.
– Bare du ikke glemmer igjen ungene, er det en som sier.
– Nei, det skulle tatt seg ut, sier jeg og tenker: Herregud, jeg må ikke glemme ungene.
Vi har det hyggelig. På vei hjemover tenker jeg på hester og esler. Jeg ville valgt et esel. Vi kommer hjem og jeg finner ikke igjen lommeboka. Tok jeg den med ut? Kanskje, ikke sikker. Men den pleier å dukke opp etter noen dager, jeg har sluttet å ringe banken for å sperre kortet. Dessuten ligger det ofte mynter rundt omkring i lommene.
– Vet du hvorfor det heter frisbee, spør jeg når vi har lagt oss. Det gjør hun ikke, men jeg kan fortelle at det stammer fra en baker som het Frisbie på slutten av attenhundretallet. Navnet hans sto på de runde kakeboksene og folk kastet lokket frem og tilbake, og vips.
– Mm, sier hun og sovner.
Jeg blir liggende og tenke på ord som rimer på vips. Rips, slips. Chips. Hmm… nips!
Og klips.
Jeg drømmer at jeg glemmer en baby på bussen. De stakkars barna med sin naturlige ubesudlede pust. Hvordan havnet de hos meg i utgangspunktet? Toåringen har det med å komme med tilfeldig poesi, under frokosten sier hun at alle folk er spøkelser. Så finner hun en bitte liten krokodille i gulvteppet. Den er lei seg fordi mammaen ikke har melk til den, jeg blir med, vi slukes opp og har sjansen til å glemme alt annet. Jeg kan like gjerne gjøre det med vilje.

Vi jobber på lageret, og mannen som har fått den viktige jobben med å holde styr på lokasjonene har fått en enda viktigere tittel: stock controller. Selv er jeg vareplukker, men oppgraderte straks meg selv til plukkseddeloperatør. Silikontitler er i vinden og man må henge med. I dag kan man søke stilling som resultatenhetsleder. Er jeg kvalifisert? Hvem vet? Men CVen min kommer til å glitre av de vidunderligste titler. Min teamleder overlagerarbeiderboss ga meg ingen umiddelbar støtte til tittelskiftet, men jeg regner med support fra tillitsvalgt trust coordinaton manager. Hvis ikke får jeg gå direkte til lagersjefen Supreme Chief Master, Lord of the Warehouse and Ruler of the Fish in the Sea.

Til og med Donald Duck hadde en fancy tittel før han fikk sparken. Da var han overmargarinpakkemesterassistent. Men Donald er også en stolt bærer av gode og gamle begreper som skurk og banditt. Kriminaliteten var mer sjarmerende før. Der man i dag blir ranet av en lite karismatisk ungdoms- eller yrkeskriminell, kunne man før bli robbet av en røver eller loppet av en lurendreier. Svindel fantes ikke, derimot kunne man bli snytt, som regel av en kjeltring, som i tur risikerte å bli fakket av en konstabel og slengt i kasjotten. Og man risikerte aldri å overhøre pisspreik eller bullshit, i verste fall ble det ytret sludder, vås, vrøvl eller pølsevev. Jeg ville mye heller hørt på det, om jeg fikk velge.

Men valgfriheten synes å skrumpe når man blir eldre. Alt er ikke lenger mulig, jeg har ikke lenger all verdens tid, og mange av ordene jeg liker synes foreldet. Gammel har jeg følt meg mange ganger, mett av dage til og med, men nå er også neglene mine blitt krummere, som på en gammel manns fingre og tær, og selv om ingen andre legger merke til de små furene i huden vet jeg at nå er jeg ikke lenger på vei mot voksenlivet, nå har jeg og kroppen min kommet fram. Nå skal vi bare blir eldre og eldre. Jeg skal spise kaker, klappe kroppen min på kneet og tviholde på stavemåten lunch.

Og jeg skal holde på retten til å kalle en neger en neger, jeg vil ikke finne meg i at man gjør nøytrale begreper til mobbing. Det er greit når det går den andre veien: jeg husker at en fyr kalte en politimann homse og fikk bot (eller ei fæla mulkt, som pappa sier, han er blitt litt gammel). I dag ville en slik fornærmelse trolig gitt strafferabatt for fremskreden evne til å inkludere seksuelle minoriteter. Ordene vil fortsette å få ny mening, mens vi har denne tendensen til å tro at vår lille flik av samfunnet og historien er et tverrsnitt av selve normaliteten. «Tispe!» sier vi når vi snakker om ei hurpe eller hespetre, selv om ordet sannsynligvis ble til for at man skulle slippe å si «hunnhund.» Noen av mine beste venner har vært tisper.

Eldre er jeg blitt, og blir jeg riktig gammel vil jeg kanskje få bestefars øyne, de som hadde blitt dype og blanke og vakre, slik gode gamle sjelers øyne er, blikket som sier at vel har jeg det godt, men jeg er gammel og det er på tide å hvile. Det er ikke så galt å bli eldre, med rett innstilling blir man mer ydmyk av det, en stødig og sterk ydmykhet, verden som i ungdommen var sort/hvit begynner å få nyanser og til og med farger, og – den som lever får se – kanskje vil livet fremstå som den reneste høst til slutt, slik naturen selv tar farvel med et siste sukk av trette farger. Naturen går ut med stil, økologisk og organisk, unplugged.

«Hva er dette for et apparat,» spurte bestefar da han fikk se en PC for første gang. Jeg klarte ikke å forklare det. Han hadde hatt bygdas første sykkel, men etter det var han ikke særlig oppdatert på teknologiske nyvinninger. Han var litt utdatert, tenkte jeg da. Men egentlig var han bare oppdatert på helt andre ting. For eksempel kunne han rive opp brennesler med bare never. Nålene kunne ikke trenge gjennom det tykke laget av ren mandighet. Bestefar humret formodentlig av byfolk som spilte på kjøpefele og bygget like godt sin egen. Den henger på en vegg hos min søster, som en fysisk manifestasjon av fordums tids jordnære selvhjulpenhet, da menn var menn og en spade var en spade. Hadde jeg vært gammel nok til å bruke hatt skulle jeg tatt den av for familiens første og eneste fiddle solutions director. Hvil i fred, gamle mann, og hold av en plass til min fremtidige skrukkete kropp og sjel. Jeg skal holde liv i de gamle ordene imens.

For det første
Det er mange ord som suser omkring uten å dulte borti noe som helst. Men som Dylan sier i en strofe: This time ’round it’s more correct / right on target, so direct – det hender man finner tekster og bilder som treffer ett eller annet, ett eller annet sted, uten at jeg kan si nøyaktig hvor. Uansett, mange av dem er laget av Sophie Berntsen. Besøk bloggen hennes. 

For det andre
så vil denne bloggen i fremtiden bli å finne på www.funkyuncle.net (og vil bli like estetisk tilfredsstillende som denne). Dels fordi det virker veldig proft å ha sitt eget domene, men mest fordi Blogspot, en del av Google, med ørliten skrift forbeholder seg rettighetene til alt man publiserer på blogspot-domenet. Det er tvilsomt at Google noen gang vil bry seg om det jeg legger ut, men det er en prinsippsak. Det er de samme prinsipper som gjør at jeg er motstander av Datalagringsdirektivet og alltid melder fra til Datatilsynet om overvåkingskameraer som ikke er merket (det er en nedslående hobby å se etter). 

Og for det tredje kommer det snart en ordentlig post her igjen.

Jeg skal ta T-banen, dørene lukkes sier utlendingen bak rattet eller spaken eller knappen eller hva det er de styrer toget med, er det forresten lov å si utlending lurer jeg, han har sikkert statsborgerskap og det der og skal altså omtales som flerkulturell eller en person av utenlandsk opprinnelse. Neger er forbudt nå, det er i det hele tatt mye som er som det er, men ulovlig å si, man kan for eksempel ikke kalle hvite amerikanere for euroamerikanere selv om de svarte er blitt afroamerikanere, slik sett er vi ikke kommet av flekken, vi har bare feigt latt rasistene og de andre idiotene definere ordene for oss slik at vi må finne på nye.

Tenker jeg. Mens den ikke-vestlige føreren (hah! Hitler ville snudd seg i graven) sier at dørene lukkes, med kun én stavelse og helt uten vokaler, slik vi alle sikkert ville sagt det hvis vi måtte si det på hver eneste stasjon hele dagen. Drnlkks. Men bevares, jeg forstår hva de mener, utlendingene og språknazistene. Det er verre med meldingen over høyttaleranlegget ute på perrongen, sannsynligvis en viktig beskjed, men som ingen får med seg siden det ikke er snakk om en ordentlig lyd, men et sonisk overgrep, en kniv som kommer raspende ut av høyttaleren og klorer deg i øret. En forsinkelse et sted vil jeg tro, og forplantninger i systemet, krøll på infrastrukturen. Såpass må vi tåle.

Alle disse ulydene. Jeg tenker på elven hjemme, som har alltid har vært der, en del av et maskineri vi ikke kan stoppe, et transportmiddel uten driftsstans og reparasjoner. En venn som overnattet hos oss klaget over at han ikke fikk sove, vannet suste for mye. Det var merkelig, tenkte jeg, jeg har egentlig aldri hørt elven, det vil si, for meg var denne lyden fullkommen stillhet. Alltid vært der, vil alltid være der. Noen døde en gang i den elven, kjørte uti, det var om natten før vi barna sto opp, det ble snakket om det, de voksnes dempede stemmer. En plutselig ulyd i min barnslige verden, en tidlig benektelse av at livet er ukrenkelig.

Jeg har ikke noen hensikt med å si dette, det er ikke noe poeng jeg vil ha fram. Jeg snakker ikke om selve livet og tilværelsen. Nei, jo kanskje. Jeg synes det ligner, for tilværelsen har heller ikke noen spesiell hensikt som jeg vet om, livet ser ikke ut til å lede meg mot noe bestemt mål. Det er bare lyder og lys, lyder og lys, en og annen berøring, kaffe hver dag, og noen ganger blir jeg så håpløs og blakk at jeg driter i at jeg er håpløs og blakk, og blir endelig stille inni meg, elven tar meg med, dørene lukkes.

Bildet er malt av Andrzej Filipowicz.

Den litt ujevne, nesten trassige pusten hans gir meg følelsen av håp og skam på en gang. Håp, fordi jeg er ung. Skam, fordi jeg så ofte har vært gammel nok til å vite bedre, til å vite at livet ikke må sløses bort.

I forrige uke våknet jeg på en madrass på et kjøkken i Halden, fortsatt mett etter gårsdagens hvitløk krydret med kylling, slik min venn liker å lage den. Den aller første vårsolen skinte på veggen, og det var vidunderlig underlig å for en gangs skyld kjenne seg som et normalt menneske. Jeg gjorde det alle normale mennesker burde gjøre på en fridag: jeg sto opp og la meg på sofaen.

Kontrasten var til å skjære seg på. Forskjellen mellom denne morgenen og timelange angstanfall, månedslange selvmordstanker, måltider spist i ren nødvendighet, og den nesten fysiske følelsen av at hjernen revner, er stor nok til at de fleste kan oppholde seg i dette mellomrommet et helt liv og dø med tilfredshet og uten anger.

Jeg kjente en ro og et sug i magen, som om jeg hadde tatt heisen fra øst til vest, fra å dagdrømme til å si; dette ER livet, når man står til anklene i skitne tallerkner og annen oppvask. Og ikke bare oppvask – fremtiden bringer regninger, reparasjoner, søknader, Jesus, tegnspråk og forsovelser, for å nevne noe. Og innimellom kommer jeg til å le meg halvt ihjel i pur lykke, og jeg ser ikke bort fra at jeg noen morgener vil bli vekket av et kyss, og senere på kvelden servere den samme munnen hjemmelagde pannekaker og etterpå se henne sove. Og så kan vi, eller jeg alene, stå opp og betale regninger igjen. Det er mye som skal gjøres.

Det blir ikke lett. Jeg har opplevd å være så sår og bedratt at jeg heller ville hatt nyrestein uten morfin, også etter at jeg nylig bestemte meg for å prøve å leve. Og jeg vet det vil skje igjen. Men jeg er her. Jeg flykter ikke lenger.

Jeg er ikke naiv nok til å si at ingenting vil stoppe meg. Det er umulig å slå fast at jeg vil klare meg. Jeg har bare bestemt meg for å prøve, og det er en seier i seg selv, for livet er en krysning av maraton og Ludo som jeg har gjort mitt beste for å ikke delta i. Jeg har vist fram meldingsboka mi hvor det står at jeg er syk og ikke kan bli med, og mange av underskriftene har vært falske.

Herr Lorentzen kommer kanskje ikke til å leve så mye lenger. Kanskje ikke jeg heller. Kanskje jeg dør før jeg blir gammel og eventuelt dement nok til å glemme om livet mitt var godt eller dårlig. Men planen er altså å leve før jeg dør.

Det er allerede så mange medlemmer i den usynlige komitéen som bestemmer over livet mitt, at jeg like godt melder inn meg selv. Velkommen skal jeg være.