Det var sms’en jeg fikk kl 2144 en torsdag.
Jeg satt på en pub i Kristiansand hvor jeg og min venn Torgrim har tilbragt en del sene kvelder i hin hårde dager, og inviterte ham dit pr. sms. Nå er han både straight og gift, og det slo meg at denne korte meldingen på en måte oppsummerte alt som har forandret seg siden vi møttes for første gang i 1997.
Så der sitter jeg med en pils og et hode som ikke er helt med på notene. Plutselig er det blitt en trend blant mine venner å gifte seg, eller i det minste å finne kjærester. Og det unner jeg dem, for all del. Men det virker som man tar med seg en del ting inn i disse forholdene som man før delte med andre. F.eks sene kvelder og lange samtaler. Plutselig handler det ikke lenger om meg og han og hun, men om meg og dem.
Det betyr ikke at jeg ikke trives i deres selskap eller at jeg blir veldig misunnelig på alle disse parene. Men det er lettest å være single når man ikke er alene.
De slår seg sammen og slår seg ned, besøker svigerforeldre og blir en del av en verden og en måte å leve på som jeg hverken kjenner eller lengter etter. Samtidig som jeg holder på å bli meg selv, et fritt menneske med alle muligheter åpne, virker det som om mine gamle kjente kjører inn på et fast spor og tøffer traust av sted.
Det er sikkert trygt, og fint, men det virker fordømt kjedelig.
Jeg elsker dem like høyt som før, men jeg ser for meg bryllupsmiddager og kaffeslaberas og snille kristne aktiviteter og nyfødte barn og felles økonomi, og jeg ser for meg meg selv i alt dette, en litt ensom type som må sitte ved siden av noen jeg ikke kjenner og som er litt redd for at folk skal si «er det ikke på tide at du finner deg noen også?»
På den andre siden har jeg alle muligheter til å stille opp for dem det ryker for. Jeg trenger ikke et ok fra min kjære for å stikke til Halden og sympatidrikke med noen som har mistet kjæresten sin. Og jeg slipper å besøke folk jeg aldri ville hatt noe med å gjøre om de ikke var i familie eller venner med min kjæreste.
Men hey, de får henge med om de vil. Jeg har tenkt meg på puben. Sistemann er en gift kjiping.
funky uncle 
Kjenner meg igjen i det du skriver her… Men bare vent til alle de gifte vennene dine skal bygge seg hus. Da blir de helt far out!
GJETT OM jeg skjønner hva du snakker om! Kan til tider føle seg litt «lost» blant alle parene, men hey! hvis målet er å finne seg noen og bli gift, er ikke det noe problem. Det kan de fleste få til. Problemet er jo å finne akkurat DEN man vil ha (og som vil ha deg…) Men funky, tar jeg ikke helt feil, er oddsene kanskje størst for at det er DU som er lykkelig gift om 10 år..
No sit eg og sveittar og skriv bryllaupstale, og skulde nesten ynskje eg ikkje skulde gifte meg. Men det skal eg. Om to dagar. Heldigvis er det med ei jente eg elskar. Eg unner alle å finne ei jente å elske.Eg veit at den som får Funky til å gifte seg, er den heldigaste og mest overtydande jenta i verdi.PS: Gode tips til tale vert motteke med stor takksemd:)
Måtte le av denne. Ja, det er sant. Jeg er skilt, by choise, og singel også by choise. Jeg er jo da så heldig å ha barn, som gjør de hele litt anderledes. men ja, ultra-ultra stabilt, eller for enkelte: Kjedelig, om du vil. Det knall spontane kan man ikke alltid prioritere, nei !! Man får ikke alltid i pose og sekk her i livet. Det er liksom flere onde, eller goder. Hvem er best å ha ?! «Vi legge oss nå»…hehe. Ja, veldig bra sagt ! Det sa liksom så mye …Sukk. Og der satt du ? leer…huff…Men tankene dine…Nei, livet er ikke bare-bare. Ikke rart du er glad i den rødvinen din…leer… Rachel
Heisann Morten!Følte meg temmelig truffet da jeg leste dette… Jeg har endelig truffet mannen i mitt liv, og jeg tror du vet at vi ikke kjeder oss:) Med tanke på hvordan jeg «levde» før, så tror jeg Gud har ført meg sammen med Peiv for å på en måte redde meg. Jeg har lenge lengtet etter samtalene våre. Etter alt. Men nå tror jeg du tror at vi er «dem». Håper du forstår at det ikke er sånn? Klem, Ping
Klem tilbake til Ping!Alle som ikke er meg, er «dem», naturlig nok…Som du vet, har vi jo en god fellesgroove vi tre. Det har man jo ikke med alle. Angrer litt på at jeg skrev det slik jeg gjorde, men slik er hodet på en trist dag. Ordene flyr, men hjertet er det samme som det som møtte deg og vokste sammen med ditt da vi bare hadde en gang imellom oss.Intet vondt ment, bare et et til tider ensomt humør og muligens litt misunnelse…
Hei igjen. Leste svaret ditt først nå; ett år etter at jeg sendte min respons. Hm. Du skjønte det før du svarte, før du i det hele tatt leste kommentaren min. Jeg ser det nå. Tror ikke min dag var helt god i hodet sitt, heller, ellers hadde jeg ikke giddet/guddet/har gadd å ha stilt så rare, ugrooviske spm. Vel, det hjelper å eldes ett år..Klemping(tog du han? Nytt ord, det, da. Klemping.)