funky uncle

Jeg har lyst til å se vennene mine gråte.

Jeg vil gjerne se bror min felle en tåre. Jeg vil at de skal sitte i gyngestolen jeg arvet fra mormor og vugge i angst og fortvilelse. Jeg vil høre dem lengte etter å dø og de skal være så triste at de ikke gidder å tørke bort snørret som renner fordi en romantisk drøm ikke funker.Da kunne jeg gitt dem litt tørkepapir.

Jeg kan aldri rette opp et ødelagt farsforhold eller spleise to mennesker som er ment for hverandre, men som ikke får det til fordi rådgivere og normer og familie og venner ikke levner dem en sjanse. Jeg kan ikke tro at det ordner seg for alle.

Men jeg kan tørke opp litt snørr. Jeg kan rydde bort de tomme vinflaskene. Og så vil jeg kanskje tørre å gråte litt selv, uten at jeg helt vet hvorfor. Det er ikke fordi mine egne problemer er så store. Kanskje jeg kan lure meg selv til å tro at jeg gråter for mine venners smerte. Bære en byrde. Være Jesus.

Aller mest ønsker jeg vel å klatre opp i treet og skjære over tauet som Jonny henger i. Han har hengt der siden en gang i 1999. Men han er ikke helt død enda.