I en eller annen sammenheng, for ikke lenge siden, var det noen som sa «kanskje alt ordner seg.»
Jeg husker ikke hva samtalen handlet om eller hvem som sa det. Men det klistret seg til sinnet mitt som en tyggis på asfalten, som et «jeg elsker deg» på hjertet til en som er håpefullt forelsket. Det var så fint å høre det, så uvanlig. Det slo meg som en usannsynlig ting å si. Jeg er ikke deprimert lenger, men det var likevel som et solgløtt når man har innfunnet seg med at det regner hele tiden.
Jeg har tenkt mye på det. Mye av livet mitt har nemlig vært dominert av frykten for selveste helvete. Helvete. En så rasende positiv antydning som at «kanskje alt ordner seg» har ingen plass i en virkelighetsforståelse som som handler mest om en evighet man aldri har sett, en upersonlig Gud, katastrofer og dommedag. Men nå har jeg hatt min egen dommedag, det tror jeg at jeg kan si. Jordskjelvene og flommene har jeg gjennomlevd og overlevd, selv om de druknet i meg, ikke omvendt. Jeg har hørt mange skremmende ting fra mennesker hvis oppgave egentlig var å bygge meg opp, og jeg lurer på om de ville sagt det samme om de hadde visst hva det gjorde med meg. Jeg håper ikke det. Men det ville ikke forundre meg. Vi har alltid prøvd å skremme hverandre til lydighet.
Store ord og skremmende scenarier, Guder og djevler, Skriften og Livet og aller mest Døden, og enda mer enn det, livet etter døden. Mildhet og helvetesflammer i evig runddans, sjeler i krig. Jeg tror ikke lenger at man skal leve på den måten og tenke slik. Bred er den vei som fører inn i galskap, og den er brolagt med ekte omsorg.
«Kanskje alt ordner seg» er ganske små ord. De sier ingenting sikkert, de syder ikke av store konsekvenser. Eller kanskje de gjør det. Nettopp fordi de er så små, så uhørt positive. Jeg klynger meg til dem som om de var den reneste sannhet, det pureste håp. Det kjennes som å oppdage Amerika. Det er som å sette sjøsyke bein på ny grunn og kanskje møte innfødte, men uten glasskuler og kanoner. Hvem vet, kanskje jeg egentlig er en optimist? Kanskje jeg rett og slett er en annen? Kanskje jeg vil snuble og drite i salaten og gå på nok en smell.
funky uncle 
Du skuffer ikke, Funky.Treffende, gnistrende metaforer som treffer klangbunnen i hjertet mitt:)Skulle jeg sette meg fast i hverdagens grå runddans, vil ord som dine løfte meg opp og minne meg på at det finnes vakrere dimensjoner. Brusende kreativitet, kjærlighetens kraft i ordform.Mennesket finner kanaler å uttrykke seg gjennom, og noen er så heldige å finne kanaler som passer dem så perfekt at det hele blir gyllent. Det er gyllent, og det lyser opp min vei også.Selv en ikke-kristen, panteistisk sjel som meg kan føle meg religiøs med ord som dine:)Ses snart!-Laura.
«Kanskje jeg er en annnen ?!»En vanvittig fet oppdagelse av seg selv. Finne sine positive sider, og dyrke dem til fordel for andre. Kult. En annen ting, er å se seg selv som Gud lissom ser en.Det er en reellt stort WOAW. Så nei, jeg tror sjelden vi er den vi tror vi er. Eller … vi kan hele tiden endre virkelighetsbilde av oss selv. We are always changing. Jeg tror faktisk mennesket kan tilpasse seg alt mulig. Dermed tror jeg heller ikke at homofili foreks, er så genetisk som hevdet. men jeg tror vi BLIR de vi tror og opplever at vi er. Og det er ikke et NEDERLAG for homser og lespers sak. tvert om.- Tvert om. Vi blir vi blir ! Så er det kanskje lurt å «bli noe positivt bra noe», da ! Så hey ! Funky. På rett veg. rett frem og til høyre. Forresten… Shit, så slitsomt å TENKE allerede så tidlig på morran, as- Før kaffe. Shit. Skulle skjekka inn her litt etterpå !Men hey !! (!) Hei Laura, forresten. Kult å se deg. Klem. Rachfillern… så ble det langt igjen..
oi…var DET in my face denne dagen, eller..? «Vi har alltid prøvd å skremme hverandre til lydighet.» «Bred er den vei som fører inn i galskap, og den er brolagt med ekte omsorg.»Nr.1 tror jeg kanskje jeg prøvde å oppmuntre noen til idag! Hun sleit m spisevansker,og jeg sa vel mer eller mindre omtrent noe sånt som at «du kan dø hvis du slutter å spise! Ikke dø`a..». Det hjalp sikkert veeeldig… Tenke først, så handle..? eh.Nr.2 høres ut som foreldre el andre som «over-elsker» en. Å bli over-elsket føles omtrent som når en elefantmor er så redd for barnet sitt (som forresten er en spurv hun adopterte, men for henne så er det jo hennes barn og hennes barn er som henne..tenker hun) at hun setter seg oppå det for å passe på at ingen andre setter seg oppå det. Har hørt at om en ikke får puste, så kan hjernen kortslutte.Stakkar spurv..Rart hvordan omsorg kan bli det som til slutt dreper gnisten din, hæ!? Vel.. Kult å stikke innom her.. Rett hjem-lesning.