funky uncle

Vi jobber på lageret, og mannen som har fått den viktige jobben med å holde styr på lokasjonene har fått en enda viktigere tittel: stock controller. Selv er jeg vareplukker, men oppgraderte straks meg selv til plukkseddeloperatør. Silikontitler er i vinden og man må henge med. I dag kan man søke stilling som resultatenhetsleder. Er jeg kvalifisert? Hvem vet? Men CVen min kommer til å glitre av de vidunderligste titler. Min teamleder overlagerarbeiderboss ga meg ingen umiddelbar støtte til tittelskiftet, men jeg regner med support fra tillitsvalgt trust coordinaton manager. Hvis ikke får jeg gå direkte til lagersjefen Supreme Chief Master, Lord of the Warehouse and Ruler of the Fish in the Sea.

Til og med Donald Duck hadde en fancy tittel før han fikk sparken. Da var han overmargarinpakkemesterassistent. Men Donald er også en stolt bærer av gode og gamle begreper som skurk og banditt. Kriminaliteten var mer sjarmerende før. Der man i dag blir ranet av en lite karismatisk ungdoms- eller yrkeskriminell, kunne man før bli robbet av en røver eller loppet av en lurendreier. Svindel fantes ikke, derimot kunne man bli snytt, som regel av en kjeltring, som i tur risikerte å bli fakket av en konstabel og slengt i kasjotten. Og man risikerte aldri å overhøre pisspreik eller bullshit, i verste fall ble det ytret sludder, vås, vrøvl eller pølsevev. Jeg ville mye heller hørt på det, om jeg fikk velge.

Men valgfriheten synes å skrumpe når man blir eldre. Alt er ikke lenger mulig, jeg har ikke lenger all verdens tid, og mange av ordene jeg liker synes foreldet. Gammel har jeg følt meg mange ganger, mett av dage til og med, men nå er også neglene mine blitt krummere, som på en gammel manns fingre og tær, og selv om ingen andre legger merke til de små furene i huden vet jeg at nå er jeg ikke lenger på vei mot voksenlivet, nå har jeg og kroppen min kommet fram. Nå skal vi bare blir eldre og eldre. Jeg skal spise kaker, klappe kroppen min på kneet og tviholde på stavemåten lunch.

Og jeg skal holde på retten til å kalle en neger en neger, jeg vil ikke finne meg i at man gjør nøytrale begreper til mobbing. Det er greit når det går den andre veien: jeg husker at en fyr kalte en politimann homse og fikk bot (eller ei fæla mulkt, som pappa sier, han er blitt litt gammel). I dag ville en slik fornærmelse trolig gitt strafferabatt for fremskreden evne til å inkludere seksuelle minoriteter. Ordene vil fortsette å få ny mening, mens vi har denne tendensen til å tro at vår lille flik av samfunnet og historien er et tverrsnitt av selve normaliteten. «Tispe!» sier vi når vi snakker om ei hurpe eller hespetre, selv om ordet sannsynligvis ble til for at man skulle slippe å si «hunnhund.» Noen av mine beste venner har vært tisper.

Eldre er jeg blitt, og blir jeg riktig gammel vil jeg kanskje få bestefars øyne, de som hadde blitt dype og blanke og vakre, slik gode gamle sjelers øyne er, blikket som sier at vel har jeg det godt, men jeg er gammel og det er på tide å hvile. Det er ikke så galt å bli eldre, med rett innstilling blir man mer ydmyk av det, en stødig og sterk ydmykhet, verden som i ungdommen var sort/hvit begynner å få nyanser og til og med farger, og – den som lever får se – kanskje vil livet fremstå som den reneste høst til slutt, slik naturen selv tar farvel med et siste sukk av trette farger. Naturen går ut med stil, økologisk og organisk, unplugged.

«Hva er dette for et apparat,» spurte bestefar da han fikk se en PC for første gang. Jeg klarte ikke å forklare det. Han hadde hatt bygdas første sykkel, men etter det var han ikke særlig oppdatert på teknologiske nyvinninger. Han var litt utdatert, tenkte jeg da. Men egentlig var han bare oppdatert på helt andre ting. For eksempel kunne han rive opp brennesler med bare never. Nålene kunne ikke trenge gjennom det tykke laget av ren mandighet. Bestefar humret formodentlig av byfolk som spilte på kjøpefele og bygget like godt sin egen. Den henger på en vegg hos min søster, som en fysisk manifestasjon av fordums tids jordnære selvhjulpenhet, da menn var menn og en spade var en spade. Hadde jeg vært gammel nok til å bruke hatt skulle jeg tatt den av for familiens første og eneste fiddle solutions director. Hvil i fred, gamle mann, og hold av en plass til min fremtidige skrukkete kropp og sjel. Jeg skal holde liv i de gamle ordene imens.