Bøy deg før du knekker

Skrevet av funky uncle den juli 20, 2005
Postet i: tro/teologi. 11 kommentarer


Jeg møtte Jesus i dag. På Burger King, av alle steder. Han var stein som et brød, hadde et gjenklistret øye og ville bomme penger, til dop antar jeg. Jeg kjøpte en dobbel cheeseburger til ham. Han ble veldig glad. Han ga meg et håndtrykk som ikke sto i forhold til knekken i knærne, og jeg kjente en varme gjennom den skitne huden.

Han sa noe slikt som at jeg var det vakreste mennesket som noensinne hadde landet på denne kvadratmeteren. Ordene kom gjennom ei kvern av rus, men budskapet kom fra hjertet. Han syntes jeg var et uvanlig godt menneske som sponset junkfood på ham.

Resten av kvelden har jeg følt meg som mannen på bildet. Knekt, uten annet å tilby enn overgivelse. Jeg har tenkt på hvem Jesus er, og hvordan menneskene leter etter ham. Vi har våre åndelige åpenbaringer og opplevelser på gudstjenester og i lønnkamre, vi løper gjerne forbi et dusin uteliggere på vei til et møte. Et møte der ingen ringere enn Jesus ryktes å være tilstede. Men i dag traff jeg ham altså på Burger King. Han var «en av disse mine minste».
Jeg tenkte videre på hvor Jesus ellers befinner seg. Vi lærer både på søndagsskolen og på teologistudiet at han på en måte er allestedsnærværende. Det tror jeg på. Jeg tror Jesus ligger på et sykehus med slanger i nesa og diaré i bleia. Jeg tror han er på legevakta etter å ha blitt gruppevoldtatt. Jeg tror Jesus sitter på rommet sitt og skader seg selv, ett kutt for hver skuffelse. Det tror jeg nå. Jeg har hørt det hele livet, at Jesus=de minste, men nå tror jeg det er slik det er. Og jeg som har lett etter Jesus på møter og spurt pastorer om hvordan jeg kan tjene Gud.

Det er temmelig ydmykende.

Videre har jeg tatt trikken fra byen til jobb, og gjennom en hel tankerekke om korset. Hvordan ble korset et fint symbol til å ha rundt halsen for å liksom virkelig vise hva man tror på? Hvorfor har de fleste kirkesamfunn sin egen variant av korset? Katolikkene, f.eks, bruker gjerne kors som ikke ser ut som kors lenger engang – det er et kryss med masse kruseduller rundt. Til og med krusifiksene er blanke og polerte og blodet er bare maling.
Alle liker Jesus. Vi snakker fint om mannen som fikk slått nagler gjennom hendene, men vi tråkker usynlig på mannen som kjører nåla i armen på seg selv.

Det er for mye å bære. Jeg må enten ignorere det eller bøye meg.
Tilgi oss, Jesus. Håper vi ses i morgen.

Vi legger oss nå. Hilsen Torgrim

Skrevet av funky uncle den juli 19, 2005
Postet i: ukategorisert. 7 kommentarer

Det var sms’en jeg fikk kl 2144 en torsdag.
Jeg satt på en pub i Kristiansand hvor jeg og min venn Torgrim har tilbragt en del sene kvelder i hin hårde dager, og inviterte ham dit pr. sms. Nå er han både straight og gift, og det slo meg at denne korte meldingen på en måte oppsummerte alt som har forandret seg siden vi møttes for første gang i 1997.

Så der sitter jeg med en pils og et hode som ikke er helt med på notene. Plutselig er det blitt en trend blant mine venner å gifte seg, eller i det minste å finne kjærester. Og det unner jeg dem, for all del. Men det virker som man tar med seg en del ting inn i disse forholdene som man før delte med andre. F.eks sene kvelder og lange samtaler. Plutselig handler det ikke lenger om meg og han og hun, men om meg og dem.
Det betyr ikke at jeg ikke trives i deres selskap eller at jeg blir veldig misunnelig på alle disse parene. Men det er lettest å være single når man ikke er alene.

De slår seg sammen og slår seg ned, besøker svigerforeldre og blir en del av en verden og en måte å leve på som jeg hverken kjenner eller lengter etter. Samtidig som jeg holder på å bli meg selv, et fritt menneske med alle muligheter åpne, virker det som om mine gamle kjente kjører inn på et fast spor og tøffer traust av sted.
Det er sikkert trygt, og fint, men det virker fordømt kjedelig.

Jeg elsker dem like høyt som før, men jeg ser for meg bryllupsmiddager og kaffeslaberas og snille kristne aktiviteter og nyfødte barn og felles økonomi, og jeg ser for meg meg selv i alt dette, en litt ensom type som må sitte ved siden av noen jeg ikke kjenner og som er litt redd for at folk skal si «er det ikke på tide at du finner deg noen også?»

På den andre siden har jeg alle muligheter til å stille opp for dem det ryker for. Jeg trenger ikke et ok fra min kjære for å stikke til Halden og sympatidrikke med noen som har mistet kjæresten sin. Og jeg slipper å besøke folk jeg aldri ville hatt noe med å gjøre om de ikke var i familie eller venner med min kjæreste.

Men hey, de får henge med om de vil. Jeg har tenkt meg på puben. Sistemann er en gift kjiping.

Og vi er i gang…

Skrevet av funky uncle den juli 11, 2005
Postet i: ukategorisert. 1 kommentar

Etter inspirasjon og pådriv fra min gode venn bottom buzzer har jeg erhvervet meg min egen lille bit av Cyberspace, som så mange millioner andre. Kanskje den vil fungere som en helt personlig dagbok ingen andre enn jeg gidder å lese, kanskje den vil gi meg et spark bak når det gjelder spenning i livet så jeg får noe gøy å skrive om.

Så blir det å lære seg å bruke bloggen og skrive ting som både mine venner og mora di kan lese uten å få noia.
Det har vært en sløv dag, men jeg fikk omsider ræva og bloggen i gir, så dagen får terningkast 5.

Stay tuned.