Hvis jeg dør akkurat nå, skal jeg ikke klage. Men jeg har fått veldig lyst til å leve.

– Jeg smiler hele tiden.
– Ja, jeg har lagt merke til det. Du smiler hver gang jeg kikker på deg.
– Jeg smiler når du ikke kikker på meg også, sa min kjære, og vi gikk videre hjemover mens vi spiste håndholdt pai og pizza.

Min kjære. Rart å si.

Jeg sett henne være syk, jeg har sett at hun kan være dødsens kvalm og himmelsk vakker på samme tid. Men som regel er hun ikke syk. F.eks neste morgen når jeg vekker henne uten å banke på først. Og senere på dagen, når jeg forteller henne at jeg ikke vil eie henne, men sette henne i en papirbåt, plassere den på vannet og trekke hendene til meg som en sjakkspiller etter et dristig og avgjørende trekk, påkalle Gud og all godhet og håpe at hun driver tilbake til meg. Hun har overlevd så mye. Hun skal være her frivillig.

Dramatisk, ikke sant? Bevingede ord, rosa skyer, hud som kjennes som tulipanblader mot fingrene. Slike ting. Neida, vi trenger ikke være så dramatiske. Joda, vi gifter oss neste måned. Neida, joda, whatever. Det er kanskje slik det skal være. Jeg er i alle fall fryktelig kjempeglad i henne. Hun er en vakker ung dame som driver meg til vanvidd på en trivelig måte.

Hun heter Elisabeth og jeg har holdt henne mens hun gråter. Hun har bakt boller som jeg har spist opp i bilen. Jeg har sett håret hennes krølle seg i regnet og kysset henne etter at hun har drukket søt eplete. Det er ikke verst bare det.