romantikk

oh baby

I høve bryllaupsdagen (og alle dei andre)

Skrevet av funky uncle den august 6, 2011
Postet i: de beste tekstene, elsklingen, poesi, romantikk. 10 kommentarer
Eg klarte ikkje skriva ein tale til bryllaupet, men fekk klemt ut eit dikt i staden, and it goes a little like this:
når eg klarar livet utenat
på kryss og tvers og langs
og når eg ikkje klarar nokon ting
og slåss imot min angst,
då er du min
når eg veit at du er det beste eg kunne hatt,
då eg vakna i dag tidleg og når me legg oss att i natt,
då er du min
mange er snille og mange er pene
men du er min kjære vakre vene,
så endelaust blinkande fin,
du er min
eg har kje fine titlar og eg gjer deg ikkje rik
eg er den eg er og du vil visst ha meg slik,
du er min
om dagane vert tunge
og om me får ein unge
og om eg vert så sjuk at eg hostar opp ei lunge,
då er du min
du er min beste grunn til å leva
mellom alt som rauk og brast,
du er tusen sterke nevar som held meg ganske fast,
du er min
når du vekkjer meg med kaffi
og eg vekkjer deg med snork,
når eg ikkje gidd å stå opp fordi allting er eit ork,
då er du min
når me ein gong ser attende på det som skjer i dag
og når me deler ein rullator etter hundre år i lag,
då er du min
når eg får stryka deg i håret
og turka bort ei tåre
og bita deg i øyra mens eg klyper deg i låret,
då er du min
du er min, du er min
i regn og i vind,
i alt som blæs bort og forsvinn
står du att og ventar på kjærasten din,
du er min
når eg stotrar og tykkjer det er litt vanskeleg
å finna ord som seier kor glad eg er i deg,
då er du min
så lenge du vert elska, så lenge du kjem fyrst,
så lenge eg er god for deg og så lenge du har lyst
er du min
så lenge eg har pust og så lenge eg har vett
vil eg ropa ut til alle at du er min Elisabeth,
du er min

funky baby

Skrevet av funky uncle den november 5, 2008
Postet i: de beste tekstene, farskap, romantikk. 32 kommentarer

Jeg har forandret verden, hele verden, til det ugjenkjennelige. I sentrum av min kjære, i hennes varme mage, på det eneste stedet i universet som er avansert nok for dette prosjektet, befinner min sønn eller datter seg, et menneske som før ikke har befunnet seg noe sted i det hele tatt. Jeg har elsket min kjære så hun har svulmet opp, magen hennes bobler av fremtid, mens min fylles av sommerfugler og kjøttkaker, litt ekstra øl og pølse nå, jeg må skynde meg før noen kommer og sier at sånt kan da ikke fedre spise og drikke, alt holder på å forandre seg. Kona forandrer seg, helt etter boka, med kløe og kvalme og ett og annet hormon som prøver å gjøre henne masete og kjip, uten helt å klare det. Større pupper har hun fått også. Jeg kaller henne Puppeguri nå.

Det går opp og ned. Noen dager tenker jeg at jeg har gjort en egoistisk forbrytelse, det å skape et menneske, å dra et individ ut av den store intetheten som omgir oss og som jeg har lengtet etter så mange ganger, så lenge, dra dette mennesket inn hit, værsågod og sitt på fanget vårt, gå på denne skitne planeten. Fordi vi har denne meningsløse trangen til å reprodusere oss selv, klone oss i stadig forbedrede utgaver, slå oss sammen to og to for å muligens lage et mer vellykket menneske denne gangen, vi digger oss selv så mye at vi vil ha mer, vil bli flere og flere, legge jorden under oss, oversvømme den med våre egne gener og selvtilfredshet. Velkommen skal vi si, velkommen til oss, nå er du her, nå finnes du, nå kommer du deg aldri herfra, vi får satse på at du blir en av dem som får glede seg mer enn de lider. Hvorfor du finnes, meningen med det hele? Nei, spør ikke oss, ikke vet vi, vi har kranglet om det siden kirkefedrenes tid, du skal få en grundig innføring i alle hypotesene etter hvert. Vi vil bare ha deg her, vi.

Vil bare ha deg her. Setningen får en annen klang om jeg tenker på dette på en av de gode dagene, når jeg trasker i en eller annen retning, når jeg har Aerosmith i øret og hensettes i en bekymringsløs stemning, når jeg ikke kjenner tomheten i mine egne øyne, når ja-mennesket i meg våkner, ja-mennesket som faktisk finnes, og tro meg, jeg gir ham så mye mat og trening jeg bare klarer, da er barnet intet mindre enn et mirakel, et resultat av jeg simpelthen har elsket min kone og at hun simpelthen har elsket meg, at jeg som alltid har hatet matematikk endelig har overvunnet den og fått en pluss en til å bli tre, helt i begynnelsen av tallrekken har jeg seiret. Pustende, kavende, sovende et sted mellom disse ytterpunktene av mening og meningsløshet skal barnet være til.

Jeg har ikke engang funnet sannheten selv, før jeg begynner å tenke på alle løgnene jeg skal fortelle barnet, som at melketenner kan bli til kontanter, at alt kommer til å gå bra, eller at alle barn i alle land nå ligger og sover. Og skal jeg svare når noen roper på pappa? Skal jeg som holder på å gjøre i buksa selv, bytte bleier på en liten tass? Som foreløpig har fått navnet Minimorris og er cirka ni centimeter lang hvis man hadde strukket ham ut, men nåde den som prøver å trekke i Minimorris, ham skal jeg knuse som et insekt og du bør ikke engang tenke på å være stygg mot ungen min, da blir det faenmeg bråk.

Far. Store Høvding. Allmektige administrator av vitaminer og gode råd, ridder av den klingende lommepenge. Pappa med stor P. Og senere liten p, når jeg etter hvert havner lenger ut i setningene, pappappappapp, pass på pass på blir jeg nødt til å si, p-p-p-p, og lenger kommer jeg ikke før barnet bokstavelig talt er ute av mine hender, og så rekker jeg ikke å stoppe ham, eller klarer ikke å beskytte henne. Og så velter vasen, og så faller barnet, og så skrapes huden i stykker, og så oppdager det hvor svikefulle menneskene er, og så blir tomheten en vennlig fiende. Det hele er ganske underlig, og jeg er så barnslig. Og det er så langt fra jordoverflaten til nærmeste gud, og møkka man kan synke ned i er så dyp.

Men jeg så nettopp en jente rope på hunden sin fra kjøkkendøra. Jeg så gleden i fire øyne da bikkja kom løpende, inn i varmen med snø i pelsen og det er mer enn fire måneder igjen av vinteren. Og der er de, tenker jeg, der sitter de nå, hender og pels, og jeg er helt sikker på at ingen av dem ønsker seg noe annet sted.

Jeg skal kjøpe en hund til ungen.

Skrevet av funky uncle den april 6, 2006
Postet i: elsklingen, romantikk. 69 kommentarer
Funky Productions, avdeling for overdramatisering, presents:

Hvis jeg dør akkurat nå, skal jeg ikke klage. Men jeg har fått veldig lyst til å leve.

– Jeg smiler hele tiden.
– Ja, jeg har lagt merke til det. Du smiler hver gang jeg kikker på deg.
– Jeg smiler når du ikke kikker på meg også, sa min kjære, og vi gikk videre hjemover mens vi spiste håndholdt pai og pizza.

Min kjære. Rart å si.

Jeg sett henne være syk, jeg har sett at hun kan være dødsens kvalm og himmelsk vakker på samme tid. Men som regel er hun ikke syk. F.eks neste morgen når jeg vekker henne uten å banke på først. Og senere på dagen, når jeg forteller henne at jeg ikke vil eie henne, men sette henne i en papirbåt, plassere den på vannet og trekke hendene til meg som en sjakkspiller etter et dristig og avgjørende trekk, påkalle Gud og all godhet og håpe at hun driver tilbake til meg. Hun har overlevd så mye. Hun skal være her frivillig.

Dramatisk, ikke sant? Bevingede ord, rosa skyer, hud som kjennes som tulipanblader mot fingrene. Slike ting. Neida, vi trenger ikke være så dramatiske. Joda, vi gifter oss neste måned. Neida, joda, whatever. Det er kanskje slik det skal være. Jeg er i alle fall fryktelig kjempeglad i henne. Hun er en vakker ung dame som driver meg til vanvidd på en trivelig måte.

Hun heter Elisabeth og jeg har holdt henne mens hun gråter. Hun har bakt boller som jeg har spist opp i bilen. Jeg har sett håret hennes krølle seg i regnet og kysset henne etter at hun har drukket søt eplete. Det er ikke verst bare det.

Under bordet

Skrevet av funky uncle den mars 14, 2006
Postet i: de beste tekstene, poesi, romantikk. 30 kommentarer

Vi satt i ring rundt kaffe og øl og appelsinjuice, med mennesker og musikk i bakgrunnen, og du var kanskje ganske bevisst på hvordan du så ut, slik jenter er på offentlige steder, men hånden din lå avslappet og ubevisst på fanget ditt under bordet, og kroppen din kler deg forøvrig godt, den passer til smilet og dialekten din, og jeg rakk nesten å tenke jeg må ikke forelske meg i hånden din, og at jeg håper ingen kan lese tankene mine, og hånden din fortsatte å være hvit og myk og jeg ville gjerne holde den, og jeg så for meg en lang morgen i en litt for smal seng, hvor jeg fortalte deg at du har så fine pupper, delvis fordi de passer så godt til hendene mine, men mest fordi de er dine, og du la en finger på munnen min og smilte og sa vi venter litt til, vi har det ikke travelt, og du gikk på jobb og lot meg ligge igjen og være enig, for respekten for deg er min beste egenskap, og jeg tok en røyk, for det var så lenge til jeg skulle kysse deg igjen–

– Eller hva sier du? Morten? Morteeen…
– Hm?
– Shit. Er du helt i din egen verden, eller?
– Ja.

Da jeg kikket ned igjen var hånden din et annet sted. Og ikke så lenge etter var hele du et annet sted, og det ble ikke noe av, og nå er gangavstanden mellom oss smalnet inn og strukket ut til en tynn telefonlinje.

Det er ok. Det er helt i orden. Det er ikke alt som skal bli noe av. Kanskje det skal bli noe annet, eller forbli som det var. Og slik møtes sjeler på puber og busser, slik smugkikker vi på hverandre og drømmer oss ikke bort, men fram og hjem, til den som passer, til felles frokoster, nåde for synder og noen å fortelle de hemmelige tingene til. En dag er vi der kanskje. Vi kan smile til hverandre mens vi venter.

Svanen er malt av Julia Armstrong.

I stedet for punktum

Skrevet av funky uncle den februar 5, 2006
Postet i: poesi, romantikk. 22 kommentarer

her er en bindestrek
–
la den stå mellom oss
stormer og snøfall og skyer til tross

her er en hake
>
la den gape mot deg
og peke og pirke og skrape mot meg

her er et kolon
:
du betyr noe mer
enn det ørene hører og øynene ser

her er et likhetstegn
=
mellom deg og en vind
blås lysene ut og send meg i spinn

her er et spørsmålstegn
?
si meg hva du vil ha
hvem du egentlig er og hvor vi skal dra

her er et utropstegn
!
sett det hvor du vil
for eksempel bak Beethovens strengespill

her er en stjerne
*
la oss gi den et navn
og sett den i øyet og led meg i havn

her en parentes
( )
la meg bo inni den
i dagboken din, og lukk den igjen

her er et komma
,
avslutt med det
om du hører min tanke og skriver den ned

Alle leter etter hverandre

Skrevet av funky uncle den februar 1, 2006
Postet i: de beste tekstene, poesi, romantikk. 23 kommentarer

hun står under neon
og rød reklame, en innpakket dame
i sminke og støvler mens kunden snøvler,
og savnet vil  hun alltid kjenne,

at hun lengter etter noen som kan lengte etter henne

bak en airbag i en av
veiens mange grøfter, stikker brutte løfter
hull på mannens sjel, han drakk seg nesten ihjel
for å døyve sin skam

for han ønsket at noen ville ønske seg ham

de blunker og bestiller
i en møkkete bar, sengen er klar,
de snurrer sine hoder som ensomme kloder
i noen timer før de må hjem

for å drømme om noen som drømmer om dem

et smygende skjørt, et glimt av flørt
fra et flakkende øye, kanskje ikke så nøye,
men et håp likevel en månegal kveld,
vi rives, vi knives, vi skråler og slåss

mens vi leter etter noen som vil lete etter oss

og jeg står på den
harde og bare bakken, med kink i nakken,
jeg så meg omkring, jeg så ingenting,
men ville fortsatt lete, hva vil hun hete,
skal jeg aldri bli lei

av å trenge noen som trenger meg?

Sjarmørskolen

Skrevet av funky uncle den januar 20, 2006
Postet i: humor, romantikk. 23 kommentarer


Jeg fikk nylig en epost. Her er den, og mitt svar.

Hei Morten!
Heisann.

Jeg heter Malin Østli og jobber for TVNorges nye tv-program som heter Sjarmørskolen.
Jaha.

Jeg ser etter unge, morsomme, smarte og verbale gutter i alderen melloem 20 og 40 år.
Du er ikke den eneste.

Jeg har via forskjellige blogger funnet frem til deg, og synes du ser ganske passende ut for hva jeg søker!
Du har altså ikke lest bloggen min i det hele tatt.

Du finner mer informasjon på http://www.tvnorge.no/
Jeg vet allerede mer enn nok.

– og hvis du ser under rubrikken Programdeltakelse finner du litt mer om Sjarmørskolen ved bildet av programlederen Sigurd Sollien.
Altså, let me get this straight – jeg er «ung, morsom, smart og verbal,» men du har likevel vurdert det dithen at jeg trenger å gå på «sjarmørskole».

Vi har fortløpende intervjuer
Ja, jeg håper det ville gått fort skulle jeg finne på å drikke meg full nok til å møte opp.

og jeg kunne tenke meg å invitere deg på et helt uforpliktende intervju i løpet av de kommende ukene. Det jeg kan si utenom den informasjonen du finner hos TVNorge er at vi ønsker å lage et program som kan sies å være litt beslektet med Tufte IL. Beslektet på den måten at du ikke kan bli stemt ut av programmet, at det dreier seg om et program som ikke fokuserer på konflikter og at du får bli med på mange morsomme og lærerrike opplevelser.
Og som en bonus vil jeg, som Tufte IL, få gleden av å fremstå som hele nasjonens ganske talent- og hjelpeløse, men dog sjarmerende favoritt? Don’t think so. Forresten, «lærerrik» må vel bety noe slikt som «overflod av lærere». Ordet du leter etter, er «lærerik».

Hvis dette høres interessant ut for deg, ta gjerne kontakt med meg via mail eller telefon. Nederst i mailen finner du numrene mine.
Håper du ikke har satt kaffen i halsen, eller har fått et lite sjokk etter denne kanskje noe uventede mailen.
En kanskje noe uventet mail, ja, så absolutt.

Jeg håper jeg hører fra deg,
Med vennlig hilsen Malin
Det gjør du nok ikke, men du er velkommen innom blogen min. Det er ikke meningen å være stygg med deg, men jeg vil tro TVNorge er like drevne som parkeringsvakter når det gjelder å ta imot kjeft og spydigheter, så du tåler det sikkert.

P.S. Ble tipset av David Å.
Måtte han brenne.

Jeg mente det jeg ikke sa

Skrevet av funky uncle den november 30, 2005
Postet i: de beste tekstene, poesi, romantikk. 10 kommentarer

jeg mente det jeg ikke sa.
dvs, jeg sa det

jeg sa det da du sov og jeg ikke hadde lov
til å står der og kikke
og du hørte det ikke
men da var du stille og jeg sa hva jeg ville
og jeg sa det på do
og den dagen du dro
men i et annet rom
hos deg var jeg stum

og jeg sa det etter hvert
da hjertet ble sterkt
men aldri til deg

selv om stillheten svei

og jeg sa det til Gud og jeg fulgte hans bud
og snakket helt sant
med de ord jeg fant
men jeg sa ikke alt
til den det gjaldt

og jeg mistet troen
og jeg brente broen
da du hadde gått over

og alt jeg finner
er blodferske minner
om deg når du ligger
og sover

hjertet har aldri slått helt i takt
ordet var aldri helt i min makt
og det var ikke stort jeg skulle ha sagt

(eller kanskje det egentlig var en hel del
å si til en syngende sitrende sjel)

men om du tror jeg kan få det til
og du tror at det du egentlig vil
er å høre et kløyva og uhøvla ord
så vet du mitt navn
og du vet hvor jeg bor

Hun savner huden min

Skrevet av funky uncle den oktober 30, 2005
Postet i: de beste tekstene, romantikk. 14 kommentarer

Og hun sier hun savner hendene mine og stemmen min.

Jeg beklager å gjøre livet til en såpeopera og at jeg kommer med nok en melodramatisk melding til den som måtte komme innom, men ingen må lese om de ikke vil.

Mye av livet mitt har i det siste handlet om at hun savner meg og skulle ønske hun kunne ta på hendene mine igjen og høre meg sove. Jeg er ikke helt komfortabel med å si det, siden det går på tvers av den type selvtillit jeg har hatt mesteparten av livet.

Jeg må erkjenne at jeg er savnet. Det er ikke lett. Jeg må bøye meg i støvet for hennes komplimenter, og det er det største komplimentet jeg selv kan gi henne. Hun har gjort det ingen andre har klart, hun dalte ned som en blomst ut av løse luften. Jeg har sagt det til henne, og hun vet det.

Men jeg elsker henne ikke. Ikke slik hun trenger og fortjener. Selv om hun er det nydeligste mennesket jeg har møtt. Selv om hun har åpnet hjertet mitt med brekkstang. Jeg tror folk har giftet seg på tynnere grunnlag enn rytmen vi har, takten vi svinger i når vi er sammen. Men noe mangler. Den siste lille saken som ville gjort oss til et uslåelig par. Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg vet at det mangler. Jeg vet at jeg må finne det hos noen andre.

Jeg våknet i dag og visste at jeg måtte ringe henne og slå fast at det ikke blir oss to (og hun opplevde det samme på sin kant, en plutselig visshet om at det er slik det kommer til å gå. Vi er ganske synkrone). Det blir ikke oss. Ikke på den måten. Det er min tur til å bli elsket mer enn jeg elsker tilbake. «The tables have turned,» som en venn av meg sier når han holder på å beseire meg i kortspill. Det meste står på hodet, det er snudd på vranga og går baklengs, og jeg ser det speilvendt.

Der sitter man, med røyk i kjeften og sug i magen, på en vanlig søndag, og vet at man kan bli elsket. Det har jeg aldri visst før. Det er litt av en prestasjon å få meg til å tro det, og bare det gjør at hun fortjener det beste. Og det beste, det er visst meg. Det jeg ikke kan gi. Hun takler det fint. Og vi er to om savnet. Jeg savner henne også. Jeg savner å lure på hva vi skal bygge sammen.

Noen ganger gjør det jævlig vondt. Og jeg synes det er verd det. Det er stort sett det jeg vet akkurat nå. Og at dette er livet, og at det er bedre enn å være død. Vi har jo egentlig ikke tapt noe som helst. Om, nei når, jeg faller for noen, kan jeg reklamere med at jeg er pent brukt. Livet går videre, så det er bare å slenge seg på, går jeg ut fra. I morgen går livet videre. Men denne kvelden skal hun få, selv om hun ikke er her. Dessuten vet jeg at hun vil være i framtiden også.

Kjære. Jeg kan ikke elske deg slik du vil. Men jeg håper det kan glede deg at jeg har tatt imot troen på meg selv og kjærligheten. Det vil jeg alltid elske deg for.

Bildet er forresten malt av Leo Dekker.