funky uncle

Det har ikke skjedd noe nevneverdig siden sist. Dessuten kjenner jeg meg død og nytteløs i dag, så jeg deler noe som skjedde på Den Lyse Siden, nærmere bestemt Halden(!).

Jeg reiste dit for å henge med en venn, la oss kalle ham Bottom Buzzer. På vei dit hadde jeg en fornemmelse av at jeg enten var i ferd med å gjøre noe dumt, eller at jeg skulle oppleve noe veldig bra.

Jeg fant fram, og etter store mengder kaffe og et par pils dro vi ut på byen. Halden by night er et interessant sted, i hvert fall Jonsokaften, siden det nesten ikke var et menneske i byen. Hvor de hadde gått vet jeg ikke, men vi fant omsider en befolket pub, den bruneste av dem alle. Der ble jeg sittende og jatte med en full og splitter pine gal mann mens Bottom kom i prat, som han gjerne gjør, med ei taterdame i baren. Jeg vet forresten ikke om de reisende kaller seg selv tatere slik negre i USA kaller seg niggere, men hun hørte i alle fall til Romani-folket. Hun het Lillian.

Jeg gikk ut for å røyke, og best som det var, kom en speedfreak bokstavelig talt dansende nedover gata mens han spilte gitar. Etter et par sprell og noe som kunne minne om en spontan dans, kom han bort til meg. «Kul gitar,» sa jeg. «Jeg visste at jeg skulle gå bort til deg med en gang jeg så deg,» sa han (jeg hadde tenkt omtrent det samme). Han het Magne.

Han var høy og jeg var brisen, så vi jamma og sang litt der ute. Han var en gud på både vokal og strenger, og brukte, passende nok for en genial narkoman, et hjemmelagd plekter han hadde tygd ut av et kredittkort. Puben stengte, natta var ung, og jeg og Bottom Buzzer dro tateren og speedfreaken med oss opp på en topp som heter Rødsfjellet, men ikke før Bottom hadde vært hjemom og henta et par flasker vin. Magne satte seg på en stein og spilte så høyt at politiet kom og ba ham roe seg. De hadde hørt ham helt bort til et annet sted i Halden. Han forklarte seg med at han spilte for Jesus, men respekterte anmodningen. Snuten stakk. Bottom kom tilbake, Magne måtte løpe et ærend, sikkert noen ulovligheter, og vi tre fant en benk. Lillian begynte å fortelle om ting hun hadde opplevd, som at et av barna hennes hadde druknet i sjøen. Hun fortalte grusomme ting om hvordan hun og hennes familie og folk var blitt behandlet, blant andre av kirkens menn. «Det var ei fin lita tatermus» hadde hun fått høre fra et svin av en prest. Detaljene kan man tenke seg til selv.

Men hun hadde også opplevd Jesus. Hun sa, «jeg hater kirka, men Jesus kan ingen ta fra meg.» Hun fortalte at i sine verste stunder, med spørsmålene man får færrest svar på, var det som om Jesus kom og strøk henne på kinnet. Jeg begynte å gråte da hun sa det, for det var akkurat som han satt imellom oss to da.

Magne kom tilbake og sa «nå drikker vi litt vin og spiller for Herren!» Og det gjorde vi. Vi snakket og spilte og sang og drakk vin og lo. Og vi gråt og ba. Aldri har noen bedt for meg som Lillian gjorde. Aldri har jeg opplevd en så naturlig og ekte følelse av kjærlighet som da Magne ga meg jakka si så jeg ikke skulle fryse. Jeg tror til og med at vi på et tidspunkt leste hverandres tanker.

Vi ble sittende slik hele natta (vel, Magne hadde naturlig nok ikke lett for å sitte stille). Flere tårer, bønner, vin og en gitarstreng seinere var det blitt morgen. Jeg var nok litt susete i hodet, men fullstendig edru i hjertet. Det var blitt rent i løpet av natta, renset for en mengde religiøst slagg.

Før vi gikk ned, fikk jeg vite at Lillian har kreft. Hun vet hun kommer til å dø langsomt og smertefullt. Jeg lovet at jeg skulle besøke henne og være hos henne når hun var syk. Jeg mente det også. Det som gnager i margen min nå er at jeg ikke var lur nok til å få hverken nummer eller adresse. Jeg må tilbake til Halden.

Magne forsvant på en sykkel, vi sendte Lillian hjem i drosje og gikk og la oss. Det er sjelden jeg legger meg så seint og sover så godt. Jeg kan ha dårlige dager, men denne opplevelsen synger i hjertet mitt fortsatt. Av og til har jeg lyst til å slenge den i fjeset på rabiate avholdsfolk og kristne som holder gudstjeneste i hus, men jeg bøyer meg ydmykt for det faktum at om Gud vil være sammen med en småfull tater, en narkoman, en dumpa 45-åring og en forvirra søker som meg, alle på en gang, på et fjell i Halden, skal jeg ikke slå hånda av streite snille kristne heller.

Jesus var på Rødsfjellet den natta, og jeg tror han ble med oss ned igjen også. Takk.