«Det var bare en hund,» sier mennesker som ikke har blitt slikket på hånda mens de har kvelende angst.
Hunden vår er død. En tidlig, men nødvendig død, i mangel på alternativer. Det er jævlig trist. Ingens feil, bare menneskelivet som viste seg å være uforenlig med hundelivet. Jeg visste om det på forhånd, og gjorde unna en del av deppinga med det samme. Men jeg blir nok ikke ferdig med det aller første. Hun var nemlig så utrolig levende, og derfor er hun ekstra livløs nå.
Jeg husker da hun kom til oss og hoppet rett opp i fanget mitt. Jeg var i en dyp depresjon og hadde ikke vært glad på mange måneder. Men i det øyeblikket var det som om hjertet begynte å banke igjen. Hun var en diamant i søla, gress gjennom asfalten. Hele sitt liv hadde hun i det hele tatt aldri noen annen funksjon enn å bli elsket, og det var akkurat det jeg trengte. Noen jeg kunne slippe å hate.
Det føltes som et under, og hunden var nærmest et mirakel helt fra start. Hun var helt livløs da hun ble født, men eieren reddet henne med munn-til-snute-teknikken. Jeg tror vi ga fem hundre for henne, men jeg ville gladelig betalt det tidoble for å vite at hun ikke er død. Men slik er verden. Jeg har mest lyst til å glemme henne, stue henne vekk som alt det andre jeg har mistet, de andre som har dødd. Ingen har lyst til å være lei seg.
Men jeg må ha et åpent hjerte. Det er viktig, og det er noe jeg tror Gud har prøvd å fortelle meg om i det siste. Selve uttrykket har jeg fra Bottom Buzzer, som kanskje ikke engang er klar over at han sier små ting som føyer seg pent inn i rekken av det Gud til enhver tid forteller meg. Det synes nemlig å fungere slik at det jeg trenger å lære noe om, dukker opp i alle slags varianter på alle slags steder, og ofte fra barn og fulle folk. Den forrige leksa var at jeg ikke skulle ta meg selv så fordømt høytidelig, og før det lærte jeg en hel del om kjærlighet. Nå er det altså hjertet som står for tur, og det skal altså være åpent. Hundens død er slik sett glimrende praksis.
Jeg har nemlig omsider erkjent at man kan ikke lukke hjertet og samtidig forvente å kunne følge det. Man må, som det sies i utallige klisjeer, ta det vonde med det gode. En sjelesørger ville kalle det å kjenne på følelsene. Det er forferdelig jentete, men jeg får finne meg i å være litt pingle i livets og den personlige vekstens navn. Jeg er rett og slett veldig lei meg for at hunden er død. Hun er død, men det er jeg som må leve med det.
Et spørsmål som kanskje er eldre enn hva som kom først av høna og egget, er hvorvidt det finnes en hundehimmel. Jeg vet selvsagt ikke, men det slo meg at det kanskje ikke er så relevant. Vi hadde det fint mens hun var her, og jeg tror hun koste seg omtrent like mye. Det er nok lurt å gjøre alle disse tingene, som å kjenne på følelsene og slikt, som sjelesørgere og milde psykologer har satt så ekle navn på at ingen menn har lyst til å gjøre det. Jeg tror faktisk det funker, for egentlig har jeg det ganske bra nå. Fredelig, som om jeg har gått en lang tur, mistet nistepakken og kommet fram. Som å legge seg etter å ha jobbet for lenge. Som om det er noe jeg ville gått glipp av om hjertet var lukket.
funky uncle 
Sørgelig trist, når man «føler så sterkt som du».Funky, as !Du er «live». Vet lissom ikke og jeg skal «smile eller sørge». Du er iallefall en perle. Du og buzzern er noen goinger, as. Masse godt-godt å masse klokt-klokt å dele. Gleder meg til å treffe dere igjen. Lykke til med tristhet da, funky.KLEM, MANN ! (Bergen vet du..gå-mann og masse sånn manne-greier.)(Jeg tror forøvrig høna kom ført, akkurat som at svagerskapet ikke kom først, men mor. Måtte si det, bare..leeer…) Rachel
Jeg kondolerer. Voff voff…
det var innmari kjiipt… Teinen.. Eg skal finne fram bildene eg har av ho på pc-en, men er redd for at det er kun goos. men dei er jo fine dei og.. :’)uff. eg føler med deg. det var utrulig trist…! geta
Huff!Kondolere!Kvi er det enklare seia kondolere når nokon har mist ein hund eller ei rotte, enn når dei har mist menneske dei er glade i? Og kvi seier me «kondolere»? Kvi seier me ikkje: «Eg tykkjer inderleg synd i deg og skal prøve hjelpe deg gjennom sorgi som best eg kan. Om du let meg.»?Det er vel for seint å lesa «Dei må ikkje skyta Garm» no. http://www.google.com/url?sa=t&ct=res&cd=7&url=http%3A//nn.wikipedia.org/wiki/Ingvar_Moe&ei=yl8hQ6SFAsqSiALU8qSFAwPå http://olaug.skoddeheimen.no/arkiv/000529.html skriv forresten signaturen Arnold: -«Please! Don’t shoot Garm! He’s innocent!»-«dat vockin’ dagh has biin pissing on mai flauers! hiis a vockin’ commi gei bastart!»-«No! Please, mr Schwarzenegger!»-«Vock jo ashol!»BOOM! BOOM! BOOM! BOOM!-«Oh my God, Garm, noooooooo!»BOOM! BOOM! BOOM! BOOM!-«Hasta la vista, gay commi bastart!»-«But, mr. Schwarzenegger, I loved him! He was MY dog! Boo-hoo!»-«Dat’s mr. GOVENÖRR Schwarzenegger to jo, bitch! Vock jo!»BOOM! BOOM! BOOM! BOOM!osb.Les: http://www-bib.hive.no/tekster/ekstern/sogor/berre.htmlSitat:—BERRE EIN HUND av Per Sivle I (Byrjingi:)Han Hall var ikkje anna han stakar, han var berre ein hund. Men um han no og berre var ein hund, so var han daa kor som, er ein framifraa hund; han var framifraa baade stor og klok, og livde dertil sitt hundeliv so framifraa utbytt av lagnaden millom lukka og ulukka, at livssoga hans, vissa for meg, eig fullt so vel krav paa aa minnast som mangt eit mannsliv.(—)(Slutten:) ”Haa haa !” ropa han, ”er det du, din rakkar! ja, bia no so skal du faa varme maten din, skal du!” So inn med byrsa; og so small det. Daa dei let upp døri laag han Hall daud paa golvet innanfyre. Eg kasta meg ned yver honom reint som ifraa meg. Eg gret, stridgret, hikkegret so eg plent heldt paa missa anden. Han Salamon stod atved og flirde og log. Men han far kom burt og lyfte meg – slett ikkje hardt – upp etter trøyekragen. ”Bed Gud varna deg, og bruk vitet ditt!” sa han mykje mildare enn han var van, liksom halvt baade undren og ottefull; ”for du veit daa det, det er berre ein hund!»Men for all del, les heile!Og lukke til med sorgprosessen. Funky Tiny var ei likandes bikkje alle som vart kjende med henne laut like! Når du vert stor og bur på eit småbruk ein stad, kan du skaffe deg att ei lita Tiny. Enn so lenge kan du koma og klappe på Vilde…
Forfatter ! Det er greien. Skjekk deg sjøl på bilde a !Du HETER jo bare forfatter egentlig ! SÅ ! Det er jo bare å samle bloggen, så er du alt i gang. Yess. Og vurder det med å klappe på vilde, as. Yess. Klem. Rachel
Jepp, Herren taler gjennom esler og hunder, og noen ganger også gjennom mennesker. Tiny er nok lykkelig med herlighetslegemet og flyr antagelig bare rundt og eter og driter og koser seg, akkurat som tannfeen i reklamen på TV2.
åssen går det i sorgi, funky ?! Ville ikke PLAGE deg med mas om nye inlegg. Helt til nå. Men nå er det nok, sorg, as !! Leer. SKJER A ?? Går det bra ???? klem. Rachel
«Funky-beybe»En strofe fra en sang, jeg er kronisk med texster som bare «Kommer»Funky-beybe»…as. den var litt funky og, den sangen.Yess.Står til da ? Kommer det noen utfordrende tanker snart ? Som gjør at vi nikker gjenkjennende på hue, og rødmer over at «andre mennesker også vet om dette…»yess ? El ? Fansen venter, funky beybe !! men vi er tåmodige !! Jo. det er vi. MEN grensen til fistel er her snart. AS !! KLEM !! Rachel
vakkert og trist på en gang, det er så trist at et hundeliv er så mye kortere enn menneskenes, minner meg om noe jeg selv skrev da hunden min døde, skal se om jeg kan lete det fram for deg.