Det går opp og ned. Noen dager tenker jeg at jeg har gjort en egoistisk forbrytelse, det å skape et menneske, å dra et individ ut av den store intetheten som omgir oss og som jeg har lengtet etter så mange ganger, så lenge, dra dette mennesket inn hit, værsågod og sitt på fanget vårt, gå på denne skitne planeten. Fordi vi har denne meningsløse trangen til å reprodusere oss selv, klone oss i stadig forbedrede utgaver, slå oss sammen to og to for å muligens lage et mer vellykket menneske denne gangen, vi digger oss selv så mye at vi vil ha mer, vil bli flere og flere, legge jorden under oss, oversvømme den med våre egne gener og selvtilfredshet. Velkommen skal vi si, velkommen til oss, nå er du her, nå finnes du, nå kommer du deg aldri herfra, vi får satse på at du blir en av dem som får glede seg mer enn de lider. Hvorfor du finnes, meningen med det hele? Nei, spør ikke oss, ikke vet vi, vi har kranglet om det siden kirkefedrenes tid, du skal få en grundig innføring i alle hypotesene etter hvert. Vi vil bare ha deg her, vi.

Vil bare ha deg her. Setningen får en annen klang om jeg tenker på dette på en av de gode dagene, når jeg trasker i en eller annen retning, når jeg har Aerosmith i øret og hensettes i en bekymringsløs stemning, når jeg ikke kjenner tomheten i mine egne øyne, når ja-mennesket i meg våkner, ja-mennesket som faktisk finnes, og tro meg, jeg gir ham så mye mat og trening jeg bare klarer, da er barnet intet mindre enn et mirakel, et resultat av jeg simpelthen har elsket min kone og at hun simpelthen har elsket meg, at jeg som alltid har hatet matematikk endelig har overvunnet den og fått en pluss en til å bli tre, helt i begynnelsen av tallrekken har jeg seiret. Pustende, kavende, sovende et sted mellom disse ytterpunktene av mening og meningsløshet skal barnet være til.

Jeg har ikke engang funnet sannheten selv, før jeg begynner å tenke på alle løgnene jeg skal fortelle barnet, som at melketenner kan bli til kontanter, at alt kommer til å gå bra, eller at alle barn i alle land nå ligger og sover. Og skal jeg svare når noen roper på pappa? Skal jeg som holder på å gjøre i buksa selv, bytte bleier på en liten tass? Som foreløpig har fått navnet Minimorris og er cirka ni centimeter lang hvis man hadde strukket ham ut, men nåde den som prøver å trekke i Minimorris, ham skal jeg knuse som et insekt og du bør ikke engang tenke på å være stygg mot ungen min, da blir det faenmeg bråk.

Far. Store Høvding. Allmektige administrator av vitaminer og gode råd, ridder av den klingende lommepenge. Pappa med stor P. Og senere liten p, når jeg etter hvert havner lenger ut i setningene, pappappappapp, pass på pass på blir jeg nødt til å si, p-p-p-p, og lenger kommer jeg ikke før barnet bokstavelig talt er ute av mine hender, og så rekker jeg ikke å stoppe ham, eller klarer ikke å beskytte henne. Og så velter vasen, og så faller barnet, og så skrapes huden i stykker, og så oppdager det hvor svikefulle menneskene er, og så blir tomheten en vennlig fiende. Det hele er ganske underlig, og jeg er så barnslig. Og det er så langt fra jordoverflaten til nærmeste gud, og møkka man kan synke ned i er så dyp.

Men jeg så nettopp en jente rope på hunden sin fra kjøkkendøra. Jeg så gleden i fire øyne da bikkja kom løpende, inn i varmen med snø i pelsen og det er mer enn fire måneder igjen av vinteren. Og der er de, tenker jeg, der sitter de nå, hender og pels, og jeg er helt sikker på at ingen av dem ønsker seg noe annet sted.