«Hva skal man gjøre hvis man mister troen? Jeg mener, det er ikke noe som kan måle seg mot å vite at universet har en skaper og at man er på lag med denne skaperen,» sa jeg.
«Vel, historisk sett har man byttet ut troen med personlighet,» svarte psykologen, «Men det stiller jo ganske store krav til individet.»
de beste tekstene
cream of the crop
Vi hadde røykt noen jointer tidligere på kvelden, listet oss fnisende rundt i frydefull paranoia. Nå var det natt og min venn satte seg i sofaen og jeg la meg på gulvet mens rusen ebbet ut, og vi hørte Sting synge jazz på lavt volum.
Have you ever had the feeling
that the world’s gone and left you behind?
– Hver dag, Sting, tenkte jeg. Hver dag.
Jeg gled inn og ut av søvnen, som tidevann, som om jeg og søvnen var elskere, vi ble ett, og jeg ble ett med gulvet og musikken, langt borte fra resten av verden.
Mellom to låter åpnet jeg øynene. Han satt bøyd over et ark.
– Mikkel Rev skrev et brev, sa jeg.
– Hm?
– Hva skriver du?
– Nei, det… det er et brev til Camilla. Jeg tror jeg må slå opp, sa han og gned seg i tinningen.
– Ja, du bør kanskje det, sa jeg etter en stund, og sovnet igjen.
Der var vi, jeg på gulvet uten tanker, og han som måtte slå opp med Camilla, helt stille.
– Skal vi på skolen i morgen?
– Nei.
– Skal ikke eller gidder ikke?
– Samme det.
Vi gikk ikke på skolen igjen den uken, han solgte sjelen sin til en okkultist på puben, fire pils var den verd, en dag slengte han en appelsin i kjøkkenveggen uten øyensynlig grunn, og jeg sluttet å vaske håret, fikk det for meg at Gud hatet meg, og ble utvist fordi vaktmesteren fant en øvelsesgranat på rommet mitt. Han tok den ikke, så vi detonerte den utenfor internatet om natten.
Have you ever had the feeling
that you’re that close to losing your mind?
Ikke da. Men senere, lenge etter at vi hadde skjerpet oss, etter at vi hadde begynt å rekke bussen, fått faste stillinger med adgangskort og begynt å betale regninger og innlede samtaler om været. I seneste laget, ville noen si. Jeg vet ikke.
på kryss og tvers og langs
og når eg ikkje klarar nokon ting
og slåss imot min angst,
då er du min
då eg vakna i dag tidleg og når me legg oss att i natt,
då er du min
men du er min kjære vakre vene,
så endelaust blinkande fin,
du er min
eg er den eg er og du vil visst ha meg slik,
du er min
og om me får ein unge
og om eg vert så sjuk at eg hostar opp ei lunge,
då er du min
mellom alt som rauk og brast,
du er tusen sterke nevar som held meg ganske fast,
du er min
og eg vekkjer deg med snork,
når eg ikkje gidd å stå opp fordi allting er eit ork,
då er du min
og når me deler ein rullator etter hundre år i lag,
då er du min
og turka bort ei tåre
og bita deg i øyra mens eg klyper deg i låret,
då er du min
i regn og i vind,
i alt som blæs bort og forsvinn
står du att og ventar på kjærasten din,
du er min
å finna ord som seier kor glad eg er i deg,
då er du min
så lenge eg er god for deg og så lenge du har lyst
er du min
vil eg ropa ut til alle at du er min Elisabeth,
du er min
dance me through the panic till I’m gathered safely in
sang Leonard Cohen i Langesund den sekstende juli, og da danset vi, Selma Louise og jeg, hun en måned gammel, jeg selv ute av telling og for ung til å bry meg, og da felte jeg noen tårer, for jeg ble klar over hvor høyt jeg elsker denne lille sjelen. En pappa kan ikke hele tiden vite hva han føler for barnet sitt, da ville han ikke gjøre annet enn å gråte. Og ikke ville han få sove heller, for man må passe på at barnet puster og ikke fryser. Når man da ikke er opptatt med å forbanne seg selv for å ha blitt sur på knøttet. Men da elsket jeg, og vi danset, og selv om Cohen og bandet spilte så bra at jeg fikk lyst til å legge jenta opp på scenen og rope «Her! Ta min førstefødte!» klemte jeg henne, foldet meg rundt henne og løftet på den ene øreklokken og sa at hun alltid, alltid kommer til å være elsket. Hun er så liten som en bitte liten lusefis, men fyller lett et rom med lyd, et hjerte med blod og et univers med mening. Og uten å anstrenge seg gjorde hun dette til et av de virkelig gode musikalske minnene jeg kan spille av i mitt eget hode når jeg skal fange inn tankene som prøver å rømme, nedover, ut av min kontroll, og når jeg ikke får sove, og når jeg ganske enkelt tar meg tid til det.
Jeg håper min datter får en god musikalsk hukommelse. Foreløpig har hun ganske enkle preferanser, hun gynger fram og tilbake til kjenningsmelodien til Sauen Shaun, men blir stående helt stille når jeg skifter til bulgarsk folkemusikk. En dag står hun kanskje like urørlig til Beethovens symfonier, ikke fordi hun ikke forstår musikken, men fordi hun vet at Beethoven ikke skal forstås. Han skal bare lyttes til. Slike minner vil jeg hun skal ha. Og jeg håper vi kan gjøre som jeg og pappa ofte gjorde lørdagskveldene, når han måtte hvile etter jobb og vi la oss i den store sengen og hørte på radio mens mamma laget pizza. Vi hørte på P2, noe jeg forøvrig vil anbefale alle å gjøre, og på den tiden spilte de Swing & Sweet. Det var søtt og svingende, og Knut Borge og en svenske med whiskystemme snakket om trompetistene slik gutta på lageret snakker om fotballspillere. Den sengen var en oase.
Og det hender fortsatt at jeg hører rytmer som tar meg tilbake til platebutikken i Sogndal, den noe større bygda jeg måtte ta båten til for å få strammet tannreguleringen, det var en platebutikk som faktisk var en platebutikk, man kunne kjøpe LPer og kassetter der, og jeg hadde funnet et bluesalbum som jeg ba om å få høre hver gang. Jeg håpet alltid at mannen bak disken ikke skulle kjenne meg igjen og forlange at jeg kjøpte platen i stedet for å lytte til den annenhver uke, jeg presset hodetelefonene mot ørene, ville dytte rytmen tvers gjennom hodet, lobotomere uroen som alltid har bodd der inne, og jeg hørte den ene sangen om og om igjen. Den handlet om Long John som var long time gone, mer husker jeg ikke. Jeg husker bare den beroligende rytmen på disse musikalske øyene i et hav av utrygghet. Jeg har nesten glemt hvor vondt jeg hadde i tennene. Og om jeg skrur opp volumet litt kan jeg sende min Selmus Bittelitus ut i verdensrommet, som en luftig Super-Lou, snurrende på en vinylplate, tvers gjennom tannreguleringer og alt det andre som strammer, som en komet av en brennende fiolin, herfra og helt ut til der kjærligheten tar slutt, til et sted som ikke finnes.
Det går opp og ned. Noen dager tenker jeg at jeg har gjort en egoistisk forbrytelse, det å skape et menneske, å dra et individ ut av den store intetheten som omgir oss og som jeg har lengtet etter så mange ganger, så lenge, dra dette mennesket inn hit, værsågod og sitt på fanget vårt, gå på denne skitne planeten. Fordi vi har denne meningsløse trangen til å reprodusere oss selv, klone oss i stadig forbedrede utgaver, slå oss sammen to og to for å muligens lage et mer vellykket menneske denne gangen, vi digger oss selv så mye at vi vil ha mer, vil bli flere og flere, legge jorden under oss, oversvømme den med våre egne gener og selvtilfredshet. Velkommen skal vi si, velkommen til oss, nå er du her, nå finnes du, nå kommer du deg aldri herfra, vi får satse på at du blir en av dem som får glede seg mer enn de lider. Hvorfor du finnes, meningen med det hele? Nei, spør ikke oss, ikke vet vi, vi har kranglet om det siden kirkefedrenes tid, du skal få en grundig innføring i alle hypotesene etter hvert. Vi vil bare ha deg her, vi.
Vil bare ha deg her. Setningen får en annen klang om jeg tenker på dette på en av de gode dagene, når jeg trasker i en eller annen retning, når jeg har Aerosmith i øret og hensettes i en bekymringsløs stemning, når jeg ikke kjenner tomheten i mine egne øyne, når ja-mennesket i meg våkner, ja-mennesket som faktisk finnes, og tro meg, jeg gir ham så mye mat og trening jeg bare klarer, da er barnet intet mindre enn et mirakel, et resultat av jeg simpelthen har elsket min kone og at hun simpelthen har elsket meg, at jeg som alltid har hatet matematikk endelig har overvunnet den og fått en pluss en til å bli tre, helt i begynnelsen av tallrekken har jeg seiret. Pustende, kavende, sovende et sted mellom disse ytterpunktene av mening og meningsløshet skal barnet være til.
Jeg har ikke engang funnet sannheten selv, før jeg begynner å tenke på alle løgnene jeg skal fortelle barnet, som at melketenner kan bli til kontanter, at alt kommer til å gå bra, eller at alle barn i alle land nå ligger og sover. Og skal jeg svare når noen roper på pappa? Skal jeg som holder på å gjøre i buksa selv, bytte bleier på en liten tass? Som foreløpig har fått navnet Minimorris og er cirka ni centimeter lang hvis man hadde strukket ham ut, men nåde den som prøver å trekke i Minimorris, ham skal jeg knuse som et insekt og du bør ikke engang tenke på å være stygg mot ungen min, da blir det faenmeg bråk.
Far. Store Høvding. Allmektige administrator av vitaminer og gode råd, ridder av den klingende lommepenge. Pappa med stor P. Og senere liten p, når jeg etter hvert havner lenger ut i setningene, pappappappapp, pass på pass på blir jeg nødt til å si, p-p-p-p, og lenger kommer jeg ikke før barnet bokstavelig talt er ute av mine hender, og så rekker jeg ikke å stoppe ham, eller klarer ikke å beskytte henne. Og så velter vasen, og så faller barnet, og så skrapes huden i stykker, og så oppdager det hvor svikefulle menneskene er, og så blir tomheten en vennlig fiende. Det hele er ganske underlig, og jeg er så barnslig. Og det er så langt fra jordoverflaten til nærmeste gud, og møkka man kan synke ned i er så dyp.
Men jeg så nettopp en jente rope på hunden sin fra kjøkkendøra. Jeg så gleden i fire øyne da bikkja kom løpende, inn i varmen med snø i pelsen og det er mer enn fire måneder igjen av vinteren. Og der er de, tenker jeg, der sitter de nå, hender og pels, og jeg er helt sikker på at ingen av dem ønsker seg noe annet sted.
Jeg skal kjøpe en hund til ungen.
– Eller hva sier du? Morten? Morteeen…
– Hm?
– Shit. Er du helt i din egen verden, eller?
– Ja.
Da jeg kikket ned igjen var hånden din et annet sted. Og ikke så lenge etter var hele du et annet sted, og det ble ikke noe av, og nå er gangavstanden mellom oss smalnet inn og strukket ut til en tynn telefonlinje.
Det er ok. Det er helt i orden. Det er ikke alt som skal bli noe av. Kanskje det skal bli noe annet, eller forbli som det var. Og slik møtes sjeler på puber og busser, slik smugkikker vi på hverandre og drømmer oss ikke bort, men fram og hjem, til den som passer, til felles frokoster, nåde for synder og noen å fortelle de hemmelige tingene til. En dag er vi der kanskje. Vi kan smile til hverandre mens vi venter.
Svanen er malt av Julia Armstrong.
hun står under neon
og rød reklame, en innpakket dame
i sminke og støvler mens kunden snøvler,
og savnet vil hun alltid kjenne,
at hun lengter etter noen som kan lengte etter henne
bak en airbag i en av
veiens mange grøfter, stikker brutte løfter
hull på mannens sjel, han drakk seg nesten ihjel
for å døyve sin skam
for han ønsket at noen ville ønske seg ham
de blunker og bestiller
i en møkkete bar, sengen er klar,
de snurrer sine hoder som ensomme kloder
i noen timer før de må hjem
for å drømme om noen som drømmer om dem
et smygende skjørt, et glimt av flørt
fra et flakkende øye, kanskje ikke så nøye,
men et håp likevel en månegal kveld,
vi rives, vi knives, vi skråler og slåss
mens vi leter etter noen som vil lete etter oss
og jeg står på den
harde og bare bakken, med kink i nakken,
jeg så meg omkring, jeg så ingenting,
men ville fortsatt lete, hva vil hun hete,
skal jeg aldri bli lei
av å trenge noen som trenger meg?
som røyklukt og støv når jeg åpner mitt hjem
som smerten hos den som blir lurt og bedratt
du blunker, du puster
du er her fortsatt
som varmen fra hender som nesten kom nær
som strømmen i gnistrende tordenvær
som sitringen fra mange tusen watt
du puster, du hvisker
du er her fortsatt
som engler og djevler jeg møtte som liten
som venner som døde med vilje og viten
som et virus som gjør deg mager og matt
du hvisker, du mumler
du er her fortsatt
som sevje som sover i bladløse trær
som lenken fra meg til den jeg har kjær
som lysende øyne i klorende kratt
du mumler, du snakker
du er her fortsatt
som drømmen om livet, som livsgnisten selv
som uthulte menneskers tragiske skjell
som barn som ble funnet og slått og forlatt
du snakker, du roper
du er her fortsatt
som elvenes stille og evige strøm
som mørket som kommer hver eneste natt
du gråter og gråter
du er her fortsatt
Selv om du tilbringer en hel dag på sofaen og ikke orker å spise. Selv om du går på jobb neste dag med angst i magen og klump i halsen. Selv om hodet ditt er fullt av tanker du ikke vil tenke. Selv om du ikke klarer å være normal.
Det er ikke noe galt med deg selv om du har lyst til å dø. Du er ikke alene selv om du er den eneste i rommet. Du er ikke dum selv om du ikke forstår. Du er ikke kald selv om du ikke føler noenting.
Jeg tror du kommer til å klare deg. Jeg tror du kommer til å folde deg ut som en blomst. For jeg er ikke sprø selv om jeg elsker deg.
Bildet er laget av Heleen Vriesendorp.
var du noen gang i live?
hva er det de vil skrive
på gravsteinen din?
døde menneske,
er du rolig i kisten?
husker du gnisten,
en glød i ditt sinn?
døde menneske,
hva har du å gi?
har du noe å si
til oss som ennå lever?
døde menneske,
ser du i forakt
på vår bakkekontakt,
her vi går og aldri svever?
levende menneske,
er dagene for lette?
tar du deg til rette
eller er du alt stiv og gravd ned?
levende menneske
som aldri har levd
og som aldri har krevd,
har du alt begynt å hvile i fred?
Bildet er fra en butikkvegg jeg så på Toten. Det bor tydeligvis en lengtende sjel der, eller kanskje bare en søtten år gammel anarkist. Det var fint å se det i alle fall.
Den riktige teksten er, selvsagt for den som kommer fra et kristent miljø, og sannsynligvis gresk for den som ikke gjør det; «Gud er på tronen, han kommer sine i hu». Jeg synes egentlig det er litt skremmende at man kan synge slikt av full hals uten at det ringer en bjelle – er det kristne språket virkelig så virkelighetsfjernt at man ikke synes det er rart å kalle Gud en patron?
Ellers beskrives Gud gjerne som Ørnen og Forløseren, og han «troner på vår lovsang». Det bryter gjennom, det kommer vårregn og høstregn på én gang, det strømmer over av glede og fryd, det er underfullt, Immanuel er her soon and very soon, sildigregnet strømmer, det levende vannet flommer og vi lengter etter det som hjorter, vi proklamerer seier ved Helligåndens makt!
Og det synges og sies i menigheter og organisasjoner som heter Levende Ord, Livets Ord, Levende Vann, Betel, Salem, Brølende Lam (!), Korsets Seier og bare Gud vet hva.
Nå er det en stund siden jeg har vært i slike sammenhenger, og jeg ser på det og tenker «hva pokker? Hva er det egentlig de snakker om?» (Jeg har også lært meg å banne, eller rettere sagt å banne høyt. Noen ting finnes det ikke kristne ord for). Jeg har all respekt for alle kulturer og alle språk og måter å gjøre det på, men jeg har ikke sett hvor rart det er, før jeg selv så det fra utsiden. Og jeg har ingenting imot å besøke slike sammenhenger, de er på en måte mitt barndomshjem. Men jeg har flyttet. Ikke fra det de tror, men kanskje måten de tror på, ordene de uttrykker det med, kulturen deres.
Jeg vet ikke hvorfor så mange kristne har blitt sugd helt inn sin egen kultur. Kanskje det har med isolasjon å gjøre. Det er i alle fall interessant, og ofte morsomt, å observere dem, late som jeg er en norsk reporter på savannen i afrika, kikke på alle de rare kristne dyrene. Men på den andre siden, der jeg har hjertet mitt, stikker det litt også – det er så mange mennesker som ville følt seg som i et fremmed land eller i en fangeleir om de dumpet innom et tilfeldig kristent møte. Jeg har følt det slik selv noen ganger, og jeg kom ikke engang fra utsiden.
Livet er blitt så annerledes. Det er blitt naturlig for meg å snakke om åndelige ting, slik jeg selv har opplevd dem, med mine egne ord i mitt eget tempo når jeg vil. Det er bra saker. Gud snakker norsk. Og det sier jeg ganske enkelt takk for (i stedet for «ja jeg bare priser ditt underfulle navn, Herre!»).
Tenk om jeg skulle spise middag med min søster og si «ja, Marianne, jeg bare takker deg for at du skal sende meg krydderet Marianne, jeg bare priser deg for det, jeg legger maten fram for deg Marianne, for du er god og har lovt meg krydder, ja jeg proklamerer krydder over biffen i denne stund!» Og hvilken forløsning når man setter tenna i en krydret biff!
Jeg mener, hele konseptet her er jo at Gud har tatt på seg en farsrolle. Da kan jeg vel snakke til ham som til en pappa også. Hvorfor høres det ut som om vi prøver å påkalle det joikende gjenferdet til en kinesisk sjaman når vi ber?
Uansett vil jeg ikke at Gud skal være på tronen. Jeg vil at han skal være her. Jeg vil snakke med ham på mitt eget språk, ikke hebraisk eller norsk fra 78-oversettelsen. Jeg vil si, «faen heller, Jesus, nå suger livet skikkelig og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Fiks det på en eller annen måte. Du vet at jeg trenger deg.»
(I tilfelle det bør nevnes, la meg slå fast at jeg oppriktig elsker både mine kusiner og tanter og andre kristne, og til og med en del ikke-kristne også).
jeg har sol i hjertet
og hjertet i halsen,
rusk i maskinen
og slinger i valsen,
du er blomsten, jeg er bien,
du er prikken over i’en,
topp kropp, tommel opp,
fin og flott og helt på topp
litt for mye av det gode,
nesa i sky og hals over hode,
klampen i bånn i nedoverbakken,
halen mellom beina
og beina på nakken
rundt i ring og hopp og sprell,
jeg har slått knute på meg selv
men jeg har kaffe på kanna
og vett i panna,
en stemme i øret:
“du er ute å kjøre
med tiger på tanken,”
smekk på lanken,
helt fjern,
klin gærn,
dum i knollen,
pling i bollen,
gått av sporet,
helt på jordet,
men ellers frisk og rask og sunn
og snill og grei i bunn og grunn
tar deg i min hule hånd,
flagget til topps og snøret i bånn,
en ridder i natten
med fjær i hatten,
fin og fjåg
og tøff som et tog,
klar til dyst
med liv og lyst
gi meg krutt og gi meg kule,
gi meg smitt og gi meg smule,
hud og hår,
pupper og lår,
hode, skulder, kne og tå,
fyr meg opp og slå meg på,
fullt hus, boller og brus,
sus og dus og bollemus,
tut og kjør
med nebb og klør,
rett på sak
med dunder og brak,
lek og latter, lått og løye,
hopp i høyet med glimt i øyet,
hæla i taket, frem og tilbake,
tango for to og
en krakemake
vann på mølla,
kjøtt på kølla,
hodet i sky og hjertet i brann,
blod på tann i bøtter og spann,
mel i posen,
ugler i mosen,
fryd og gammen,
takk og amen,
heder og ære
og hatten i været,
glitter og stas og pomp og prakt,
stram givakt i Adams drakt,
futt og fres
og pust og pes,
midt i blinken, innertier,
ikke gjør som mora di sier,
opp og frem og kyss og klem
og sug mitt lem for kr. fem,
litt på snei og litt på kanten,
både jeg og tissefanten
noe i gjære, fare på ferde,
fri og bevare og trøste og bære,
dra meg ned med søkk og snøre,
“Bare se, men ikke røre,
ryk og reis og drit og dra!
Hahaha og ha det bra!”
pling og plong og trallala,
onani og onana
nei og nei og du og du,
skrekk og gru og huttetu,
skrik og skrål,
helt bak mål,
mas og kjas og gny og gnål
viss og vass
og tiss og tass,
fysj og æsj
og tiss og bæsj,
helt på randen,
svett i pannen,
gåtta banen trist som faen
gikk på en smell,
takk og farvel,
over og ut,
dum som en stut,
jeg dreit på draget i meste laget,
måtte belage meg på å beklage,
alltid parat til å legge meg flat,
ned som en skinnfell og ut i spagat,
balanserte helt på eggen
fløy på veggen med bæsj på leggen,
nedtur og bomtur og alt gikk skeis,
tur/retur, vendereis,
nord og ned til spott og spe,
akk og ve og det var det
du er så fjern, du er så nær
i øst og vest
og hytt og vær,
død og pine,
le og grine,
enten/eller,
pokker heller,
grav meg ned
med spett og spade,
god tur hjem og
hadet på badet
Jonny, vent
kan jeg få henge med deg?
han har hengt der en stund
og lenken har begynt å ruste
han har hengt der en stund
og jeg er redd han ikke får puste
hva er det du trenger
der du henger
og slenger
i brisen
og banker under isen
uten liv
under lupe og lampe
du er stiv,
du er krangel og krampe
du ga deg selv makten
mistet bakkekontakten
han henger omkring
det var det han ville
han sier ingenting
og tier aldri stille
og flagrer i vinden, levende død
dødelig levende
henger slik svevende,
tiner om våren,
vrir seg på båren
og nekter å dø
vent litt, Jonny
jeg vil henge med deg
og gynge og svinge lenge
og langt
under en gren og
over en kant
og inn i det lyse
men vingene mangler
og englene sjangler
og jeg høster bare savn
slik døden samler navn
og det er visst ingen som kan redde deg
han har hengt der en stund
og ingen kan se ham
han har hengt der en stund
og jeg har hengt med ham
og vertikalt
og horisontalt
og diagonalt
på kors overalt
over alt vi gjør
alle planene våre
der verker såret
som alltid blør
der henger mannen
som aldri dør
jeg mente det jeg ikke sa.
dvs, jeg sa det
jeg sa det da du sov og jeg ikke hadde lov
til å står der og kikke
og du hørte det ikke
men da var du stille og jeg sa hva jeg ville
og jeg sa det på do
og den dagen du dro
men i et annet rom
hos deg var jeg stum
og jeg sa det etter hvert
da hjertet ble sterkt
men aldri til deg
selv om stillheten svei
og jeg sa det til Gud og jeg fulgte hans bud
og snakket helt sant
med de ord jeg fant
men jeg sa ikke alt
til den det gjaldt
og jeg mistet troen
og jeg brente broen
da du hadde gått over
og alt jeg finner
er blodferske minner
om deg når du ligger
og sover
hjertet har aldri slått helt i takt
ordet var aldri helt i min makt
og det var ikke stort jeg skulle ha sagt
(eller kanskje det egentlig var en hel del
å si til en syngende sitrende sjel)
men om du tror jeg kan få det til
og du tror at det du egentlig vil
er å høre et kløyva og uhøvla ord
så vet du mitt navn
og du vet hvor jeg bor
«Jeg vil bare være i fred,» sa jeg.
«Det er derfor jeg er her,» sa han.
«…ok. Kom inn.»
Vi nynnet en gammel salme. Og nå står vi her. Jeg vet ikke hvordan jeg skal leve og hva jeg skal si. Jeg vet ikke hva man skal gjøre når man har Jesus ved siden av seg og er nummen i kjeften og beina sover.
Man får vel gi seg hen til å være kryptisk og høre på Dylan og sprette en øl og vite at man har en fortid og håpe at man også har en fremtid. Jeg er et nytt menneske med eldgamle problemer. Den som sitter snubler ikke, og taushet er gull.
Fortsettelse følger. Det gjør det alltid.
(Bildet er laget av Bottom_Buzzer, en mann som nesten aldri får som fortjent).