funky uncle

Man kan snakke mye og lenge om nåde. Det er et enkelt konsept, men et utømmelig tema. Det finnes alltid noe å tilgi, så siste ord om nåden er nok ikke sagt før verden en vakker dag går under.

Jeg kan like godt be om unnskyldning med en gang; jeg liker å dømme folk, spesielt kristne, og aller mest de som er dømmesyke. Som en glupere fyr enn meg har sagt: jeg er i det minste dyp nok til å innse hvor grunn jeg er.

Jeg skrev en gang noe om kjærlighet, at det ikke er noe man kan lage selv, men bare gi videre. Man kan ikke gi kjærlighet man ikke har fått. Det samme gjelder nåde. Jeg tror grunnen til at kristne paradoksalt nok er kjent for å være dømmende, er at de faktisk ikke regner seg som tilgitt. Jeg har sett mange kristne aktiviteter, og den desidert vanligste er å dømme seg selv, å si at man ikke duger, at man er skyldig. Det henger kanskje sammen med den norske janteloven og rester fra katolsk tenkning, men det er det samme konseptet som noen steder fører til at religiøse mennesker faktisk deltar i parader der man pisker seg selv til blods. Man skal betale, gjøre bot, gjøre opp.

Det å dømme andre er paradoksalt nok et tegn på at man ikke regner seg som tilgitt. Rettferdig, ja, men ikke på grunn av nåde. Det viser seg tydelig og konkret, at i den grad man anser seg selv som skyldfri på grunn av nåde og ikke noe annet, slutter man å dømme andre også. Man har rett og slett ikke noe man skulle ha sagt. Og det er utrolig befriende å endelig slippe å henge seg opp i hva alle andre gjør galt. Det er fint å slippe å behandle folk dårligere enn Gud gjør.

Man har ikke mye nåde å gi, fordi man selv ikke har tatt imot særlig mye nåde. Det betyr ikke at man ikke er skyldbevisst – jeg har aldri sett så mye dårlig samvittighet som hos kristne. Så det holder ikke å være klar over at man trenger nåde, men å faktisk ta imot den. Å leve som om tilgivelse er et faktum. Folk som tror på Jesus burde jo ha verdens reneste samvittighet. Det å være kristen burde ikke bety annet enn at man er tilgitt. For det er ganske enkelt det evangeliet er – at vi er tilgitt. At veien er åpen.

«Men handler det ikke om mer enn bare det?», spør du kanskje. Jo, det gjør det sikkert. Bibelen er en tykk bok, Gud er dyp, og det er mye å lære. Men man lærer egentlig ikke så mye når selve utgangspunktet er feil, man ser ikke noe i det rette lyset. Vi prøver å være Gode Kristne, uten å innse at hele konseptet bare er tull og tøys, sludder, vås, pølsevev, juks og fanteri – jeg vil gå så langt som å kalle det løgn og bedrag. Gode Kristne finnes ikke.

Men vi har tydeligvis vanskelig for å begripe det. Og så lenge de troende har et så utydelig bilde av seg selv og Gud, er det ikke så rart at vi har lagt til så utrolig mange regler og tullball. Vi plager oss selv og prøver å elske med lobotomerte hjerter. Døra er åpen, men vi sitter inne. Vi leser teologi i stedet for å kommunisere med Gud. Vi sier vi er Guds barn, men vi aner ikke hvem Pappa egentlig er.

Men også alt dette blir lett bare en mengde ord og meninger. Derfor er jeg glad for at denne måten å se livet og Gud på, som er ny for meg (og fullstendig fremmed for mange), gir seg utslag i det daglige livet. Jeg behandler folk bedre, jeg er mer motivert for jobben, jeg er tålmodig når kassadama er på sin første vakt og roter alt til. Små ting, kanskje, men slik er det med alt. Til og med kosmos er bygd opp av små atomer. Disse små tingene er selve beviset på det jeg tror på, det er tegnet på at det holder, at det er ekte (og det betyr uendelig mye mer for meg enn om Gud skulle trekke skyene til side og skrive et budskap på himmelen).

Jeg ser nemlig det absurde i min egen tro. Jeg er fullstendig klar over at jeg baserer livet mitt på en mann som vandret i et fremmed land for rundt to tusen år siden. Jeg tror til og med at han fortsatt lever. Det gir meg en ironisk følelse å tenke på at jeg en gang pleide å forsvare dette med logikk. Det er komisk. Det som er tragisk, er at vi har redusert denne absurde, kraftige, virksomme sannheten til å handle om moral og bud – det eneste som er sykere enn å tro på Jesus slik jeg gjør, er å tro at han gjorde det for at jeg skulle dømme noen som helst, til og med meg selv.

Men vi mennesker er jo kjent for å være dumme. Nettopp derfor er fint at Gud selv var mer opptatt av å elske oss enn å demonstrere hvor smart han er.