Han er trygg og gammel og stø som en stamme, og jeg er en grein. Jeg kjenner meg ofte ganske perifer og uten bakkekontakt. Av og til skumper jeg borti noen andre greiner når det blåser. Men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å holde meg fast. Jeg tror vi står i en hage. Kanskje Eden.
Det er vinter i Guds rike. Greinene er tørre og stive, sevjen er trukket tilbake, gjemt i stammen, for at treet skal overleve i kulden. Rundt meg henger pinsevenner og karismatikere og kvekere og syvendedagsadventister og andre med lange navn og lange meninger. Jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre, men om jeg prøver å trekke meg tilbake, kommer jeg bare nærmere stammen, og da ser jeg at vi er en del av samme plante. Sevje og bark. Kjøtt og blod om du vil. Vi er levende, men vi oppfører oss som et kratt av kvistede greiner og torner og gammelt løv, det skraper og knekker når noen tråkker på oss.
For ikke lenge siden hadde jeg et eple i hendene. Det falt langt fra stammen. Nå er det dekket av snø, og jeg ser det ikke lenger. Av alle greinene var det jeg som fikk den dårligste utsikten. Jeg strammer fibrene og strekker og drar og jeg presser og strever. Men jeg kommer ikke noe sted.
I sommer strakte jeg meg mot lyset, i høst bøyde jeg meg ned, tilfreds tynget av søtsaker og honning.
«Tilfreds» er forresten et fint ord.
Bladene som dekket oss er borte, de døde i farger, de brant opp som naturens eget fyrverkeri. Og nå henger vi her, hver for oss, og det er så langt til stammen som knytter oss sammen. Om våren kommer denne gangen også, håper jeg det blir den siste. Jeg vil bli ett med de andre, om det så må innebære at vi alle blir saget av og kastet ned og råtner og synker i jorden og på den måten kan gi næring til noe.Nei, vi er ikke i Eden. Vi er midt i byen.
Jesus står midt i byen og en gjeng med kranglefanter og idioter klatrer og kryper og kravler på ham. Det er det eneste vi lærte av mauren. Og han lar oss gjøre det. Han vil ikke at vi skal gå noe annet sted. Om jeg finner en fold eller en lomme, eller kanskje bare kanten av kappen hans, skal jeg slå meg ned der og gå i dvale. Om ikke, kryper jeg tilbake til mitt vante sted mellom barken og veden.Er det lenge til vi er ferdige, Jesus? Kan vi reise hjem snart?
funky uncle 
Sender over litt sevje og omtanke til deg..Til og med en trøsteklem.. En god en..Kunne virkelig ønske jeg kunne ta bort alt det vonde for deg!Har ingenting smart å si, men ville bare si noe allikevel. Var vondt å lese, sterkt å lese.Sender deg enda en klem jeg.. Bare fordi..
Man trenger ikke ha noe smart å si. Man kan si det likevel.Det gjør jeg noen ganger. Og noen ganger ikke.Klem mottatt og kvittert.
Du klarer igjen å bruke gamle metaforer på nye og talende måter. Dette er noe jeg vet å sette pris på, og jeg håper du klarer å mønstre litt sevje igjen etterhvert. Selv har jeg alltid likt høsten for da er ikke trærne lenger så konforme, og grønnfargen mister sin dominans. Det blir det liksom lettere å vise sin egen annerledeshet i høstmørket, enn i sommerens lyse og lange netter hvor alt blir synlig for alleNei takke meg til høstens variasjoner og mørke, så vi alle kan blotte vår sårhet i skyggene.Jeg vet det kan være vanskelig å tro når greinen er kald og tørr, men om en stund kan det dukke opp nye knopper som igjen bli til nye blomster og som igjen blir til nye epler som kanskje faller akkurat langt nok fra stammen til å mette en som er sulten? Ikke vet jeg, men jeg håper inderlig at du i din lengsel etter sevje kommer deg langt inn i stammen der hvor alle oss lengtende sjeler blir tatt vel i mot. Jeg vet at det finnes en plass til deg der, og håper du klarer å finne veien inn etterhvert.Gleder meg til å møte deg igjen, så skal vi ta en sevjeskål på min regning.
Du skriver selv på en malende måte, pug…
Jeg sier det igjen jeg (klipp og lim): Du er knakende god til å skrive! Og slikt sier jeg ikke til alle og enhver, i alle fall ikke så frekvent som til deg.Jeg er egentlig litt målløs. Og da har det en tendens til å komme gjentakelser og klisjeer.Jeg kan i alle fall gå med et stille, men brennende håp om at du en dag gir ut en bok eller femti. Da vil jeg være den første i bokhandelen.Takk for at du gir meg slik glede over det skrevne ord!(MYE) heller dine ord enn Bibelens, hehe:)SKRIV I VEI!-Laura
Takk for det, kjære Lævvra.Skriver jeg bok, skal du slippe å betale for den. :)
Du skriver så det kjennes langt inni hjerterota et sted. Håper du skriver igjen snart.