funky uncle

Jeg er hjemme på stedet jeg sannsynligvis alltid kommer til å kalle hjemme selv om jeg bor på et annet sted mesteparten av året. Det er kanskje barnslig, men sannsynligvis en usedvanlig fordel å kunne kalle barndomsgården sitt hjem selv om man er voksen og sjelden er der. Ikke så at jeg kan tenke meg å flytte tilbake. Det er for få mennesker og andre siviliserte saker her. Noen ganger, når jeg er på kino med gode seter og avansert lyd, eller en konsert med et ordentlig band, sender jeg en tanke tilbake til venterommet på kaien og jukeboxen på den lokale puben.

Jeg var innom nevnte pub lille julaften. Det er visst en tradisjon her at ungdommen går ut for å feste denne dagen. En venn av meg har sagt at «du har levd hele livet inni ditt eget hode,» og det har hun rett i, for jeg ante ingenting om denne tradisjonen. For alt jeg vet er det tradisjon i resten av landet også. Jeg lever tross alt ikke i hverken Norge eller voksenverdenen av fri vilje. Det er utrolig mange ting jeg ikke bryr meg noe om.

Men der satt jeg altså, midt i det pulserende nattelivet i ei bygd i Sogn, og alt var kjent, men likevel nytt. Folk så ut som før, bare eldre. Noen styggere, noen penere. To av dem som ikke var der, holder for tiden til i henholdsvis fengsel og psykiatrisk avdeling. En annen er død, en tredje i Australia. Den femte, sjette og sjuende satt fortsatt på puben. Ellers bråkte og bannet de som før, det ble snakket om nyttårsball og fitte og fartsbøter på moped, og jeg ble fryktelig glad for at jeg bor et sted hvor jeg kan velge utested etter dagsform og interesse. Alle var fulle og stort sett uinteressante. Jeg tok meg selv i å tenke «fordømte bondeknøler,» men innså selvsagt at det jeg egentlig gjorde var å avfeie deres sjelsliv, personligheter og kunstneriske talenter som ikke-eksisterende, at jeg ikke tok hensyn til at de alle faktisk er mennesker som kanskje tenker på dype ting før de sovner. På den andre siden har jeg ikke så god peiling. Kanskje de faktisk bare tenker på kjønn og motor (og kanskje det er de fordømte bondeknølenes feil at jeg setter folk i bås). Jeg vil kanskje aldri finne ut hvem de egentlig er.

Så, noen ting har forandret seg, men det i seg selv er jo ingen nyhet. Forandringene er akkurat som før. Det er skremmende trygt. Og jeg tenker, hva med meg selv? Har jeg lært noe siden sist? Egentlig? All erfaring tatt i betraktning, burde jeg kunne grodd langt hvit skjegg, slått meg ned på en knaus og sittet der og vært en vis mann for lenge siden. Det er ikke det at jeg aldri lærer, men at jeg må lære så mange ganger. Det gjelder det meste fra elementær matematikk og noter til kjærlighet og å ta ut søpla.

Søpla, ja. Den står der fortsatt. Det er nok et dårlig tegn at jeg tar meg tid til å finne ut hvorfor jeg alltid lar den stå, men synes jeg har det for travelt til å ta den ut. Uansett, grunnen til at jeg ikke tar den ut, er at jeg synes det er så praktisk å ta den med når jeg f.eks skal på jobb. Problemet er at jeg glemmer den. Og når jeg har kommet opp bakken husker jeg det, og joda, det ville tatt mindre enn ett minutt å hente den, men da ville det vært et arbeid. Det ville vært upraktisk, det ville vært bare én lusen flue pr. smekk. Jeg er rett og slett så praktisk anlagt at folk tar meg for å være lat. Og så glemmer jeg at jeg har glemt det, helt til jeg kommer hjem. Det hele blir en kamp mot min egen hukommelse.

Som sagt, jeg har stort sett levd inne i mitt eget hode.

Og der har jeg funnet ut, ikke bare hvorfor jeg er slik, men hvordan jeg skal løse problemet – jeg setter søpla foran utgangsdøra. Det må funke. Det er enkelt og tilsynelatende voksent, men med et stikk av nederlag – må jeg virkelig behandle meg selv som en distré autist for klare daglige gjøremål?

Dette er symptomatisk for livet mitt, og kanske for ditt. Det fortsetter å overraske meg at min ærlighet, som begynte som et resultat av ren oppgitthet, får folk til å si at «det var godt å lese det du skrev» eller «jeg kjenner meg så godt igjen». Altså handler det ikke så mye om at jeg lever i min egen utilstrekkelige verden. Nei, alle andre er visst like hjelpeløse. Og jeg som tenkte at «jeg må bli som dem…» Jeg vet ikke om jeg skal bli lattermild eller desillusjonert. Det er kanskje ikke rart man kan få følelsen av at hele landet er en stor forbedringsanstalt.

Og nå er klokka blitt over fem på natta og jeg klarte ikke å legge meg til vettug tid denne gangen heller. Jeg vet ikke om jeg har forsovet meg til livet eller om det er dette som er livet.

God morgen i alle fall.