Ærlig tro, og den medfølgende tvilen, er skummel og ubehagelig. Derfor supplerer vi gjerne med behagelige hvite løgner – vi er så redde for at virkeligheten skal smuldre at vi tetter sprekkene med strå, leire og bibelpapir, og kaller dette vaklevorne byggverket ”tro”. Dette er selvsagt ofte ubegripelig for ikke-troende, og gnistene flyr der vi glefser mot alt som måtte true denne troen, for innerst inne vet vi at den er så fryktelig liten. Et troende menneskes frykt for at Gud ikke er der, er like søvnberøvende som den spottende ateistens frykt for at han er der likevel. Vi holder oss for ørene og skrur opp volumet på den predikanten som forteller oss det vi liker å høre.
De troende blant oss som ikke bedrar seg selv fullstendig, vil før eller senere oppleve en troskrise. Den er panisk til å begynne med; hvor ble det av den faste grunnen? Så blir den til en forvirret depresjon: hva skal jeg fylle det endeløse tomrommet med? Meg selv?
Troen er skjør, men grepet om den er som presset fra håndjern, som håndtrykket til selvsikre menn.
Jeg har, både frivillig og ufrivillig, utfordret troen og valgt å se den fra både innsiden og utsiden. Til en viss grad er det kjærligheten, ikke tvilen, som har fått meg til å sette min egen tro på spill, for jeg har sett hvordan kjærligheten må lide under troende (men egentlig usikre) menneskers frenetiske forsøk på å forsvare den. Alt fra manglende tro på helvete til alternative meninger om homofili anses som en direkte trussel mot ens egen frelsende tro, og blir dermed angrepet med nebb, klør og leserinlegg.
For kjærligheten byttes ofte ut med tro. Man mener det er vår tro på Gud, ikke hans kjærlighet til oss, som er vår redning. Vi roper ”kom til tro!” mens Jesus fortsatt hvisker ”kom til meg…”
Og på samme måte som vi byttet kjærlighet mot tro, byttet vi Ånd mot bokstav. Dårlig handel. Det er nesten komisk – vi siterer mannen som sa at det er kjærligheten som både skal binde oss sammen og vise at vi er barn av Gud, mens vi inkluderer og ekskluderer hverandre på grunnlag av hva vi tror om ting som, i et sunt perspektiv, er fullstendig uvesentlige. Vi leser en bok som sier ”lev åndelig!” men velger i stedet å bruke samme bok til å leve bokstavelig.
Jeg sukket og tok et steg frem, to tilbake og tre til siden, og så at dette er en tro som kretser om seg selv; vi tror på troen. Man kommer selvsagt ikke langt ved å tro på et makteløst sennepsfrø. Troen blir grå og diffus, og om vi ikke gjennomskuer det selv, kan vi være sikre på at Gud vil gjøre det. Troen min ble for tynn til å holde seg fast i, den skar seg inn i hendene mine, og jeg bestemte meg for å slippe taket. Jeg brukte tiden i fritt fall til å vurdere agnostiske fordeler og ulemper (ateisme har aldri vært et alternativ) mens jeg så på alle maurene der nede som hadde landet på forskjellige steder – prester, ateister, Jesustroende ikke-kristne, halvhjertede buddhister og så videre.
Jeg landet ved korset, og så restene av min egen tro flagre der oppe i luftstrømmene. Jeg kan ikke gi et psykologisk eller teologisk tilfredsstillende svar på hvorfor jeg landet akkurat her. For det var i fullt alvor og smertefull hensikt at jeg kastet min egen livbøye ut i verdensrommet, i hendene på en muligens ikke-eksisterende Gud, og den kom tilbake som en boomerang – nei, som en blomstrende sommerfugl. En ytterst skjør skapning det ikke ville falle meg inn å prøve å foredle, selge eller prakke på noen andre. Den flyr dit den vil, jeg følger den ofte med blikket når jeg kan, men jeg kan aldri fange den, og jeg vet at for å bevare den, ville jeg måtte spidde den til et hvitt ark med nål. Det ville være hensynsløst. Jeg må la den komme og gå som den selv vil. Å fange den ville være å drepe den.
Troen er ikke en prestasjon eller en konklusjon. Den er fingeren som peker mot himmelen, den er et frø i en pjuskete hage. Den har for små vinger til å bære mitt tunge hjerte. I stedet pendler den mellom meg og Gud med en brevdues retningssans, skriver setninger i luften som ingen kan lese.
Kanskje Gud begynner der troen slutter, og siden jeg ikke er Gud, må jeg finne meg i å leve med både tro og tvil. Troen kan sveve, flykte, svikte og trøste, og jeg tror det eneste jeg kan kreve, er at den er ærlig. Kanskje den vil vokse om jeg får rensket de forbudne fruktene ut av sennepshagen.
funky uncle 
Sig,jeg hadde det veldig hyggelig i går. Fikk ikke sagt hadet.Hadet/snakkes.
Det der var akkurat som jeg skulle skrevet det selv… Det var vel omtrent som jeg skrev det for en uke siden faktisk, bare at du skriver bedre.
Hei Morten!Var fantastisk koselig å snakke med deg -og søstra- di i går! (Smuget er stedet du!! Spør David, hehe)Nå er klokka så vidt bikket 0800, og her sitter jeg på jobb og føler jeg (fortsatt) er ombord på danskebåten.. Er visst litt svimmel.VEL, du har nok en gang skrevet et utrolig fint, varmt og personlig innlegg som går rett i hjertet på sånnne som meg!Håper du har en fin dag- kan hende du gynger litt sjøl i dag…?? Hade -og snakkes -definitivt. sig
Hvis det er sånn at Gud begynner der troen slutter, kan vi bare være glade for at troen ikke er større enn den er. Det er ikke vår tro som frelser oss. Nytter ikke å klynge seg til en bok og tro at troen øker i styrke når en gjør det. Det er kjærligheten som frelser oss. Guds kjærlighet til oss. Du beskriver det på en ubeskrivelig god måte…Jeg vi heller ha kjærlighet og åndelighet, enn tro og bokstav.
Hei!Du burde skrive en bok om tro og tvil. Tror mange flere enn de som leser bloggen din hadde trengt å bli oppmuntret av det du skriver. En andaktsbok ??Du skriver så fantastisk bra og setter så utrolig fine ord på tanker og følelser som går rett hjem hos mange flere enn meg.Du våger å være ærlig og det er noe vi andre kan lære av.Du har talent for å skrive. Kanskje Gud vil bruke deg til å skrive noe flere kan lese?Ønsker deg lykke til videre i livet sammen med Gud som er så uendelig glad i deg akkurat sånn som du er. Han gleder seg og fryder seg over deg.Er helt sikker på at han vil bruke deg og de erfaringene du har til å hjelpe andre som sliter med tro og tvil.Gud velsigne deg!Siri(som du ikke kjenner men som leser bloggen din av og til)
rocke-d,siden du er på bibliotek, kan du lese «Kongen på fyllinga» av Tristan Egolf. Han er faktisk i klasse med Roald Dahl.sig,jeg er stø som et fjell. :)Trengte bare et par kopper kaffe og en kjempesnill lillesøster som vekket meg med behagelig nettradio.
Hurra! Endeleg har du lese Kongen på fyllinga. Etter fire års intenst mas frå meg;)Og ja; eg melder meg på øvingane til hylekoret som forlangar at du finn ein kanal for å nå ut til fleire, men eg er ikkje so viss på at ei papirbok er løysingi. Kva med å starte ei massiv reklamekampanje for bloggen din? Me som er trufaste tilhengjarar og gjerne vil at du skal nå ut til fleire, kan ha lekkje åt bloggen din i alle e-postar og forumpostar t.d.. Eller me kan ha kronerulling og reklamere på Google AdWords o.l..
Fant nokre ord om tru i ein gammal sang. Siterer nokre linjer frå den.»Å tro det er å legge seg ned ved korsets fot. Og begge hender strekke vår Herre Krist i mot.Å tro det er å slippe sin egen herlighet, og fly til nådens klippe til Jesu kjærlighet.Å tro det er å hvile på Hans fullbrakte verk»Her er eigentleg svært lite eigen-produsert tru.Og likevel ei tru så sterk at ho ikkje kan rokkast. For den tru som byggjer på det Jesus har gjort står i alle stormar.
Rom 12;3 sier «Gjør deg ikke større tanker enn du bør, men bruk din forstand og vær sindig! Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham.» AMEN! Utrolig bra sagt Paulus!!! Jeg trenger ikke streve for å tro mer enn jeg tror. Troen er en gave. Jepp, så her er jeg Herre, med min enkle tro.
Høres ut som du har en flott og vis mor.Tro er ikke alltid like lett å å forstå seg på eller beskrive–men følgende forklaring har alltid fungert bra for meg:»Faith is being sure of what you hope for and certain of what you cannot see…» Hebrews 11:1Hang in there Funky. Jeg TROR det vil ordne seg. :)
Ja, hun er flott og vis, og det er henne jeg har mitt gode hjerte fra.Og jeg kommer nok til å henge in there. Jeg har egentlig ikke noen andre steder å henge uansett…
well, I suppose you could hang out somewhere while you’re hanging in there…;)
Sefanja 3,17Herren din Gud er hjå deg, ei kjempe som kan frelsa. Han GLEDER SEG OG FRYDER SEG OVER DEG.Tek deg atter inn i sin kjærleik. HAN JUBLAR OVER DEG, MED FRYD som på en høytidsdag!
wow..dette er seriøst det aller beste jeg noen gang har lest..tusen tusen takk!tusen takk ass..Vet ikke hva jeg skal si jeg..Tusen takk bare..
charlotte,takk, men jeg vil anbefale deg å gå på biblioteket… :)I dag så jeg to tilbakestående mennesker som spilte fotball med en basketkurv som mål, og i butikken var det en dame som nynnet Brelett-melodien. Kanskje hun får betalt for det.
Jeg er faktisk rimelig ofte på biblioteket:)Men noen ting treffer hjertet mer enn andre.. Og akkurat dette var en av de tingene som bare traff 100%.. Og det er sjeldent.Det ga meg noe..Tusen takk..
Jeg har fått gratis tegneseriebøker i dag
Du skriver utrolig godt. Jeg har sittet og lest litt i bloggen din, og det er mye interessant å snuse innom :) Hm.. Man kan ta ulike veier og komme frem til ulike konklusjoner, men jeg kjenner meg ‘dog’ igjen i en del av det. Tror alle som har gått gjennom identitetsprosesser og en dyp troskrise kan gjøre det. Det er pur smerte. Mens ingen andre rundt forstår egentlig… Jeg er ute av tunnelen, men blir fortsatt innhentet av tvils-tsunamier… Moren min sa at hun trodde tvilen var et tegn på at troen var levende. At den ikke var død og stivnet. Synes det var fint dag – og overraskende… av akkurat henne :) Ha en god dag! takk for at du la ut intervjuet med Elvira N. Jeg hadde nemlig tenkt til å høre det, men fikk ikke gjort det på søndag. Hilsen en annen i O store bloggverden :o)
Vet ikke om du leser nye kommentarer på gamle poster, men du skriver helt fantastisk bra, Morten. Leste denne posten på nytt i dag, og den om svevn også. Og begge gjorde godt. Trengte påminnelsen om sommerfuglen. Skal forsøke å legge bort nåla igjen og la sommerfuglen fly dit den vil.