12 comments on “Hundehimmelen, del 2

  1. «I levende live var hun så levende.» Og når den levende ikke er levende lenger, så er han eller hun så borte… Det er nesten rart at vi greier å bære det. Fortsette livet på tross av at det finnes et stort tomrom etter noen som før var der. Det er så man ikke helt kan forstå at han eller hun virkelig er borte. Jeg var i begravelse i går til en som stod meg nær, men som ikke var en av mine nærmeste. Tanken på å skulle miste noen av dem er så skremmende at jeg ikke våger å tenke tanken i mer enn to sekunder av gangen, men jeg vet jo at den dagen må komme en gang, om ikke min tur kommer veldig tidlig da.Kanskje er det lurt å forsøke å forsone seg med tanken. Man kan kanskje aldri forberede seg helt på å miste noen, men likevel kan man kanskje slippe frykten for å gjøre det.Fint å lese en funky uncle-post igjen. Lenge siden sist.

  2. takker for en vakker tekst om sorg og savn og frykten for for å bli etterlatt. Nok en gang blir jeg rørt og forandret av å lese dine tekster Funky.

Kommentér!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s