Men denne gangen drømte jeg altså annerledes. Det begynte som vanlig med at jeg fikk vite at hunden visst ikke var død likevel, at den på en eller annen måte var blitt reddet, benådet, at den hadde revet seg ut av dyrlegens dødelige bedøvelse, rømt – ja, hvordan hun hadde overlevd var ikke poenget. Saken var at hun ventet på meg et sted, at hun lekte og logret og ville kjenne meg igjen. Drømmen begynte med denne nyheten. Og den sluttet med at hunden slett ikke var i live. Det hadde vært en misforståelse. Det siste jeg så før jeg svømte ut av drømmen og opp i min egen seng var min søster, stående ved siden av en åpnet dyregrav, med et råtnende hundehode i hendene. Helt sikkert definitivt død.
Så død at hun ikke engang ville kunne leve i en dagdrøm – og så sannelig; da jeg ble liggende våken og prøvde å gjenoppleve personligheten og pelsen, fikk jeg det ikke til. Det hadde pleid å gå av seg selv. Men nå måtte jeg konstruere det hele, komponere bildet slik en person som skyr sannheten vever sin egen versjon av virkeligheten – men jeg manglet den sinnssykes evne til å overbevise seg selv.
De levende bildene av den levende hunden hadde forlatt meg. Og sammen med dem, det stikkende savnet. Jeg hadde, mens jeg sov, gjort meg ferdig med sorgen, og herregud, det var også på tide, hvor lenge er det siden? To år, nå? – jeg hadde kommet inn i reorienteringsfasen eller hva faen man kaller det, ja, jeg har en tendens til å banne når jeg gir opp, når jeg klarer å gi slipp på noe, eller forstår at jeg har tatt ett eller annet altfor høytidelig.
Så. Da var det gjort. Hunden var omsider avlivet, eller rettere sagt selvdød, omtrent to år etter at hun egentlig var sovnet inn. Det tok sin tid; i levende live var hun så levende, og hun var min.
Og er det slik jeg skal reagere og sørge, tenkte jeg, hver gang jeg mister noen? Vente, dagdrømme, til søvnen en dag har gjort jobben for meg? I såfall vil jeg reise hjem så fort jeg kan, gå lydløst inn på rommet hvor min kjære sover, krølle meg rundt henne og hviske inn i håret hennes, enda en gang, at hun aldri får lov til å dø.
funky uncle 
«I levende live var hun så levende.» Og når den levende ikke er levende lenger, så er han eller hun så borte… Det er nesten rart at vi greier å bære det. Fortsette livet på tross av at det finnes et stort tomrom etter noen som før var der. Det er så man ikke helt kan forstå at han eller hun virkelig er borte. Jeg var i begravelse i går til en som stod meg nær, men som ikke var en av mine nærmeste. Tanken på å skulle miste noen av dem er så skremmende at jeg ikke våger å tenke tanken i mer enn to sekunder av gangen, men jeg vet jo at den dagen må komme en gang, om ikke min tur kommer veldig tidlig da.Kanskje er det lurt å forsøke å forsone seg med tanken. Man kan kanskje aldri forberede seg helt på å miste noen, men likevel kan man kanskje slippe frykten for å gjøre det.Fint å lese en funky uncle-post igjen. Lenge siden sist.
«Vi skal unne ham hvilen» var det forresten ei dame som sa i går. Synes det var så bra sagt.
takker for en vakker tekst om sorg og savn og frykten for for å bli etterlatt. Nok en gang blir jeg rørt og forandret av å lese dine tekster Funky.
Gud (eller gud), kor ilt (og vanskelig å godta) da er å miste nokon..om dei er døde eller lever vidare.. fryktelig godt skrive, funky.
Dette gjør inntrykk, Funky! Takk. :-)
Gratulerer med dagen!
Hva må til for å bli invitert til meningene-med-livet-bloggen?
Den blir nok ikke åpnet for noen før jeg har fått fylt den med innhold…
Fantastisk bra!
Skriv, Morten, SKRIV!!!
Jaaaaaaaaaaa!!! Skriv!! Vær så snill!!:-)
Skriva inn diktet du laga til brydlaupet dao-ToneA