Jeg har en barnslig aversjon mot å snakke og skrive om det samme som alle andre snakker og skriver om, jeg liker ikke flosklene som jeg vet kommer («vi står samlet» etc) og jeg liker ikke å være en del av massen. I tillegg kjenner jeg meg som regel kynisk og pragmatisk når jeg eksponeres for tragedier: Jeg beveges ikke av sorg over de døde, jeg kjente dem ikke. Men da jeg gikk nedover Karl Johan og ble møtt av en rekke innvandrede nordmenn med håndskrevne ark – «Vår dypeste medfølelse med ofrene» og lignende – måtte jeg stoppe og gråte. Jeg så ikke hvem av dem som spurte meg om det gikk bra, men jeg fikk gitt ham et takk og en neve på skulderen. Medfølelsen rører meg mer enn sorgen noen gang har gjort.
Alle vet at følelsen av fellesskap og solidaritet vil gå over. Etter noen måneder og år er både den og sorgen bare minner som dras frem på årsdagen for massakren og når det skjer andre tragedier som kan sammenlignes med denne. Men dette minnet vil likevel gjøre oss litt mer engasjerte for de mange andre som drepes andre steder i verden, det tror jeg, vi vil være litt mer overbærende med våre innbyrdes uenigheter, vi vil protestere litt høyere mot urettferdigheten og gi noen kroner mer til dem som hjelper de fattige og sultne på våre vegne. Jeg tror de rumenske roseselgerne gjorde gode penger i dag, og jeg tror folk holdt igjen de sedvanlige nedlatende blikkene. Det vil ikke vare, vi er ikke ugjenkallelig forvandlet. Men jeg tror godheten, samholdet og medfølelsen som nå er til å ta og føle på vil bygge opp mer enn en drapsmann klarte å rive ned. I dag var jeg litt mer tålmodig med en trøtt og lei toåring enn jeg ellers ville vært, tonefallet på samtalene i byen var vennligere enn vanlig, menneskenaturen er visst ikke så ensidig fordervet som jeg fryktet, og slik ble verden faktisk et hakk bedre.
funky uncle 