– Er du klar?
– Hæ?
– Er du klar? Vi må dra nå.
– Eh, ja. Kommer.
– Hadde du glemt det?
– Neida, neida. Fulgte ikke med på tiden, bare. Jeg kommer.
Hva er det vi skal?
– Skal du ikke pynte deg litt?
– Eh, jo. Selvsagt.
Jeg tar på finere klær. Ungene er klare, det er ofte ting er klare før jeg kommer i gang, vi bærer dem ut i bilen.
– Skal jeg kjøre, spør hun.
– Gjerne det.
Hvor skal vi? Nå er det for flaut å spørre. Jeg klarer ikke å huske det, men får snart annet å tenke på, for vi suser forbi en byggeplass, og jeg ser at dette ville vært et ypperlig sted for Spiderman, her kunne han svinge seg rundt i ro og mak, jeg ser det for meg, over taket der og rundt de stolpene, og den krana hadde vært perfekt for en som ham, eller kanskje han ikke ville like å svinge seg rundt i fritiden, hva gjør Spiderman når han skal slappe av, tenk å være Spiderman, det må være et enormt press. Hvis jeg var Spiderman —
Så er vi framme, det er en bursdag. Hun takker for gaven. Den passer visst helt perfekt.
Har vi gitt henne noe?
– Right on, sier jeg.
Kaffe, kaker, småprat, brus.
Noen spør hvor gammel minsten er blitt nå.
– Eh, han ble født tjuesjette juli, sier jeg. La dem gjøre hoderegningen.
– Tjuesjette juli? Men…
– Tjueniende april, skyter kona inn. – Tjuesjette juli er bryllupsdagen vår.
– Ja der kan du se, sier jeg. – Jeg husker bryllupsdagen foran alt annet.
– Bare du ikke glemmer igjen ungene, er det en som sier.
– Nei, det skulle tatt seg ut, sier jeg og tenker: Herregud, jeg må ikke glemme ungene.
Vi har det hyggelig. På vei hjemover tenker jeg på hester og esler. Jeg ville valgt et esel. Vi kommer hjem og jeg finner ikke igjen lommeboka. Tok jeg den med ut? Kanskje, ikke sikker. Men den pleier å dukke opp etter noen dager, jeg har sluttet å ringe banken for å sperre kortet. Dessuten ligger det ofte mynter rundt omkring i lommene.
– Vet du hvorfor det heter frisbee, spør jeg når vi har lagt oss. Det gjør hun ikke, men jeg kan fortelle at det stammer fra en baker som het Frisbie på slutten av attenhundretallet. Navnet hans sto på de runde kakeboksene og folk kastet lokket frem og tilbake, og vips.
– Mm, sier hun og sovner.
Jeg blir liggende og tenke på ord som rimer på vips. Rips, slips. Chips. Hmm… nips!
Og klips.
Jeg drømmer at jeg glemmer en baby på bussen. De stakkars barna med sin naturlige ubesudlede pust. Hvordan havnet de hos meg i utgangspunktet? Toåringen har det med å komme med tilfeldig poesi, under frokosten sier hun at alle folk er spøkelser. Så finner hun en bitte liten krokodille i gulvteppet. Den er lei seg fordi mammaen ikke har melk til den, jeg blir med, vi slukes opp og har sjansen til å glemme alt annet. Jeg kan like gjerne gjøre det med vilje.
rotekopp
Bildet er Autumn Rhythm av Jackson Pollock
Herlig! Hva da? Alt!
Ein ærlig mann.Kanskje det gjeld fleire???
Ikkje godt for mannen å vere åleine,sa Gud.
Sant nok det.
Men vi er no veldig glad for mannen da.
Ikkje sant Elisabeth?
Liker dette. Det er morsomt. Og fint. Og litt underfundig.
Hvorfor har jeg ikke lest dette før? Nydelig ærlig kaosteori. Takk.