funky uncle

Vi hadde røykt noen jointer tidligere på kvelden, listet oss fnisende rundt i frydefull paranoia. Nå var det natt og min venn satte seg i sofaen og jeg la meg på gulvet mens rusen ebbet ut, og vi hørte Sting synge jazz på lavt volum.

Have you ever had the feeling
that the world’s gone and left you behind?

– Hver dag, Sting, tenkte jeg. Hver dag.

Jeg gled inn og ut av søvnen, som tidevann, som om jeg og søvnen var elskere, vi ble ett, og jeg ble ett med gulvet og musikken, langt borte fra resten av verden.
Mellom to låter åpnet jeg øynene. Han satt bøyd over et ark.
– Mikkel Rev skrev et brev, sa jeg.
– Hm?
– Hva skriver du?
– Nei, det… det er et brev til Camilla. Jeg tror jeg må slå opp, sa han og gned seg i tinningen.
– Ja, du bør kanskje det, sa jeg etter en stund, og sovnet igjen.

Der var vi, jeg på gulvet uten tanker, og han som måtte slå opp med Camilla, helt stille.

– Skal vi på skolen i morgen?
– Nei.
– Skal ikke eller gidder ikke?
– Samme det.

Vi gikk ikke på skolen igjen den uken, han solgte sjelen sin til en okkultist på puben, fire pils var den verd, en dag slengte han en appelsin i kjøkkenveggen uten øyensynlig grunn, og jeg sluttet å vaske håret, fikk det for meg at Gud hatet meg, og ble utvist fordi vaktmesteren fant en øvelsesgranat på rommet mitt. Han tok den ikke, så vi detonerte den utenfor internatet om natten.

Have you ever had the feeling
that you’re that close to losing your mind?

Ikke da. Men senere, lenge etter at vi hadde skjerpet oss, etter at vi hadde begynt å rekke bussen, fått faste stillinger med adgangskort og begynt å betale regninger og innlede samtaler om været. I seneste laget, ville noen si. Jeg vet ikke.