funky uncle

Det blir mindre rock ‘n roll når man har fått kone og barn. På et vis er det ikke noe som er villere og får deg opp i flere absurde situasjoner enn å være far, men du vet hvordan det er. Nå vet jeg, eller i alle fall min kone, hvor vi skal sove i natt, når vi skal stå opp og hvordan vi skal komme oss hjem, nå er det vin til maten i stedet for mat til vinen, og det meste er på stell og vel og bra og kjekt å ha. Og jeg ville ikke byttet det mot noe annet. Men gresset er som kjent grønt på de fleste sider.

Det var muligens et ubevisst ønske om å gjenoppleve noe av ungdomstidens rock ‘n roll som gjorde at jeg ikke gikk av på Gardermoen da jeg skulle ta flyet hjem. Men mer sannsynlig var det fordi jeg er en rotekopp med ørepropp som ikke vet på hvilket stopp jeg skal troppe opp. Så jeg ble med toget til Hamar. Det var ikke mulig å komme seg på et nytt tog før neste morgen, så jeg hadde tid til å se litt av Hamar by night. Hamar har det meste. Togstasjon med venterom, hvor jeg planla å sove, en Narvesen-kiosk med alt man kunne begjære av mat og drikke (boller og kaffe til 25 kr), et hotell og to puber. Og sikkert noe mer oppom torgplassen, men så langt orket jeg ikke å gå og bestemte meg heller for å sitte på den irske puben til de stengte. Det var middelalderfestival i byen og en del av gjestene var kledd deretter. Jeg var ikke i humør til å prate med folk så jeg leste aviser og ble kjent med skolissene mine i stedet. Men da jeg hadde drukket to øl hadde de fleste andre rukket å drikke minst fem, og da blir det vanskelig å ikke komme i prat med folk, spesielt når de vil spandere mer øl på deg. Jeg sitter ved bardisken da denne mannen kommer bort:

Meg til høyre (sveisen er ikke representativ). Lyset i øynene kan skyldes blitsen, men jeg er sannelig ikke sikker. Ikke på bildet: anstendig oppførsel.

Dette er Anton, som gjerne ville slå av en prat. Hyggelig det. Han forteller at han har en livsfilosofi på tre ord, og lurer på om jeg vil høre den. Jeg har hørt mange livsfilosofier på puber sent om kvelden og det er stort sett det samme platte våset som på dagtid, bare fremført med større innlevelse og mer jovialitet. Men greit, få høre, sier jeg. «Hva kan lille Anton og lille Morten gjøre for å gjøre verden litt bedre,» spør han. Jeg får betenkningstid, men kan ikke svare. Men så kommer han med sine tre ord: «Snakk med alle.» Helt enkelt. Snakk med alle. «Jeg prater med alle,» sier han – «og hvis folk ikke vil snakke med meg stikker jeg. Men hvis de vil, så har vi gjort verden bitte litt bedre.» Og han hadde forsyne meg rett, for jeg var allerede i bedre humør. Etter å ha snakket med ham en stund forsto jeg at dette ikke er noe Anton sier når han har promille. Han er sånn. Han snakker med alle, og man skal være i temmelig råttent humør for å ikke ville slå av en prat med ham. Anton kunne blant annet fortelle at han er snekker til daglig, men egentlig er han vikingsmed og bueskytter. Han hadde dessverre skadet hånden og blitt sykmeldt, men vi kunne konstantere at han kan krumme fingrene akkurat nok til å holde en halvliter. Han kunne også demonstrere den egentlige grunnen til at vikingene drakk fra horn: for da kan man stå og se helt uanfektet ut mens man klør seg på pungen med spissen. Det fikk jeg vite etter at bildet over ble tatt.

Etter stengetid ble vi stående ute og prate. «Hvordan ble du sånn,» spurte jeg. «Hadde du en åpenbaring på syre eller møtte du Gud eller hva?» «Nei, jeg var en slåsskjempe. Men en dag skjønte jeg det bare sånn, woooosh!» sier han og fører hendene til siden av hodet i en stor bevegelse. «Jeg skjønte plutselig at vi må være snille med hverandre. Hvorfor skal vi gå rundt og være kjipe,» sier han på en måte som får deg til å tenke at ja, pokker heller, hvorfor i all verden skal vi være så kjipe, jeg vil heller være snill, hva er det vi driver med. Så avtalte vi at jeg skal få noen liter hjemmebrygget mjød neste gang vi møtes, før han tok drosje til vikingleiren sin og jeg måtte ned på stasjonen for å sove. Men Hamar har enten altfor få uteliggere eller altfor mange, for stasjonen var stengt. Hotell hadde jeg ikke råd til, så jeg hadde ikke annet å gjøre enn å traske rundt og lete etter et sted å sove. Det endte med at jeg la meg i en liten båt nede i havna. Jeg valgte en som så litt gammel og koselig ut, siden eieren da også kanskje ville være gammel og koselig og behandle meg fint om han fant meg der. Jeg våknet etter et par timer, beinfrossen selv med to bukser og to hettegensere på, og så nok ut som en draug der jeg stabbet av sted. Jeg fant en terrasse ved en restaurant, og noen kasser som kunne tjene som levegger, og fem stearinlys. I ettertid ser jeg selvsagt at: a) det er ikke lurt å sove i havna hvis man skal holde varmen, b) hvis man finner fyrstikker kan man heller lage et ordentlig bål enn å prøve å varme seg på stearinlys, og c) neste gang jeg møter en uteligger skal han forsyne meg få to hundre kroner og en varmeflaske.

Jeg var kald og trøtt, men det som virkelig var en pain in the ass, bokstavelig talt, var hemoroidene jeg hadde pådratt meg. Ikke fnys, alle kan få det. Kanskje har du en selv uten å vite om det (her er det store mørketall). Det finnes et behjelpelig apotek ved siden av Bunnpris på Oslo S, der kan du gå mens jeg stikker for å hente Fritt Ord-prisen min. Men uansett, et positivt aspekt ved slike (forbigående og helbredelige, bare så det er sagt) plager, hvis du er en rotekopp, er at du blir veldig til stede i øyeblikket og ikke går av på feil stasjon. Du rekker ikke å bli så fjern når du må finne opp nye sittestillinger hele veien hjem. (Jeg skal forresten starte motorsykkelklubb. Den skal hete Hemo Riders og alle skal stå når de kjører.)

Om du ikke var bekymret for helsen før du googlet symptomene dine blir du det etterpå.

Senere fortalte jeg folk om da jeg måtte sove ute med minus på kontoen. «Stakkars deg,» var det mange som sa. «En erfaring rikere,» sa Anton. Det ble nok rock’n roll for en stund, og jeg fikk med meg en livsfilosofi som faktisk funker, i motsetning til alt fjaset du glemmer med det samme, alle Ordene Å Ta Med Seg Videre I Livet som ble sagt i konfirmasjonstalene, og alt jeg noensinne er blitt fortalt Til Refleksjon Og Ettertanke. Jeg husker ikke en døyt av det. «Snakk med alle,» derimot. Det husker jeg ganske ofte. Det er noe jeg kan klare. Ikke så drevent som Anton, for meg handler det mer om å snakke med litt flere enn ingen, men det funker hver gang. Folk smiler og blir litt gladere. Noen av de mest sjenerte har begynt å si hei tilbake. Det trenger ikke være så mye, du må ikke fortelle om hemoroidene dine til alle du møter, for eksempel. Men si hei og morn morn, og plutselig er du blitt kjent med en kul person, og tar du ikke deg selv for høytidelig har du kanskje en liten historie å dele. Gjør som Anton, snakk med alle.