funky uncle

Dette er mitt bidrag til Kamillas temanummer om kroppen.

Sengen hever seg med en svak during mens vi sier god morgen. Vi legger en hånd på armen hans og sier at nå skal vi snu deg, ta tak i sengehesten her. Jeg lener meg over, tar tak i skulder og hofte, og på den andre siden griper hun stikklakenet som ligger under ham. Vi teller til tre, hun trekker i lakenet mens jeg drar ham mot meg så han blir liggende på siden. Jeg løsner bleien og hun tar den av på sin side. Bare urin i dag. Vi fukter en klut og vasker ansiktet først, uten hansker, ingen skal føle seg så syk eller skitten at man ikke kan stryke dem over kinnet. Liggesåret er nesten helt borte, sier hun, se her, og peker på et rødlig område på ryggen. Men vi skulle hatt en sånn salve her, den er egentlig for babyer, hva heter den igjen? Jeg vet ikke.

Jeg triller ham ut i stuen og plasserer ham ved vinduet. Snart får han besøk av en kvinne. Hun pleier å holde ham i hånden, og da hender det at stemmen hans våkner fra sin slummer et sted langt inne i den trette kroppen. Ellers er han helt lydløs, tynn, på vei til å bli usynlig. Ingen av oss vet sikkert hvor mye som er igjen av ham under den tynne huden. En gang ble jeg sittende og se på den nakne ryggen hans og tenkte at snart skal den bli helt borte fra oss alle, lerretet med alle knoklene under, huden som mykt strekker seg over gamle muskler og svekkede organer, som har tatt imot kvinners kjærtegn, holdt ham samlet i et helt liv. Armene som jublende har løftet små døtre mot himmelen. Av jord er han kommet, som oss alle. Og nådeløst drar naturen ham tilbake med hele maskineriet i revers, han blir stadig mindre klok og selvstendig.

Vi hadde et dødsfall her i går, derfor går vi litt saktere og snakker litt lavere i dag. Både pliktskyldigst og fordi vi fortsatt respekterer døden og alt den bringer med seg selv om den gjør sine ærender i gangene her oftere enn de fleste andre steder. Vi sendte den pårørende hjem og lovet at hennes mor ikke skulle bli liggende død og alene, at noen skulle være der. Vi vasket den døde kroppen, fjernet venekanyle og kateter, satte på hakebind, det er viktig å gjøre før rigor mortis setter inn. Øynene var allerede lukket, hun var godt smertelindret da hun døde. Vi festet navnelappen på høyre stortå og pakket henne helt inn i et hvitt laken, mot forskriften, det skal egentlig ikke gjøres før legen har bekreftet dødsfallet, men det kunne ta sin tid. Vi festet lakenet med en sikkerhetsnål og åpnet det igjen da legen kom. Han sa noen vennlige ord om pasienten mens han holdt stetoskopet over det tause hjertet.

Snart skal en urinprøve avsløre at jeg er i ferd med å bli far. Uten at vi vet det har to celler blitt én, så til to igjen, så fire, åtte, seksten, trettito, sekstifire, hud og hår dannes fra noe vi ikke kan fatte, og skal til slutt forsvinne i en tomhet vi ikke kan begripe. Det dannes og folder seg ut i min kones mage mens jeg pusser den gamle mannens gebiss. Ti små fingre vokser frem mens jeg klipper den gamles negler. Og det duver lengtende og pulserer rastløst i henne mens jeg løfter ham opp. Vi skal ikke løfte pasienter uten heis, men jeg er utålmodig og mer enn sterk nok. På vei til sengen ser jeg speilbildet av oss i vinduet og blir stående en liten stund med en gammel mann i armene.