hund

canis lupus dingo

Hundehimmelen, del 2

Skrevet av funky uncle den juli 26, 2007
Postet i: døden, hund. 12 kommentarer

Jeg drømte om hunden igjen. Ikke slik jeg pleide å drømme om den. Når jeg drømte om hunden på dagtid bestemte jeg handlingen selv, og hunden var alltid glad. Om natten… jeg vet ikke. De nattlige drømmene var uklare, og det eneste jeg kunne huske var at hunden levde i dem også.

Men denne gangen drømte jeg altså annerledes. Det begynte som vanlig med at jeg fikk vite at hunden visst ikke var død likevel, at den på en eller annen måte var blitt reddet, benådet, at den hadde revet seg ut av dyrlegens dødelige bedøvelse, rømt – ja, hvordan hun hadde overlevd var ikke poenget. Saken var at hun ventet på meg et sted, at hun lekte og logret og ville kjenne meg igjen. Drømmen begynte med denne nyheten. Og den sluttet med at hunden slett ikke var i live. Det hadde vært en misforståelse. Det siste jeg så før jeg svømte ut av drømmen og opp i min egen seng var min søster, stående ved siden av en åpnet dyregrav, med et råtnende hundehode i hendene. Helt sikkert definitivt død.

Så død at hun ikke engang ville kunne leve i en dagdrøm – og så sannelig; da jeg ble liggende våken og prøvde å gjenoppleve personligheten og pelsen, fikk jeg det ikke til. Det hadde pleid å gå av seg selv. Men nå måtte jeg konstruere det hele, komponere bildet slik en person som skyr sannheten vever sin egen versjon av virkeligheten – men jeg manglet den sinnssykes evne til å overbevise seg selv.

De levende bildene av den levende hunden hadde forlatt meg. Og sammen med dem, det stikkende savnet. Jeg hadde, mens jeg sov, gjort meg ferdig med sorgen, og herregud, det var også på tide, hvor lenge er det siden? To år, nå? – jeg hadde kommet inn i reorienteringsfasen eller hva faen man kaller det, ja, jeg har en tendens til å banne når jeg gir opp, når jeg klarer å gi slipp på noe, eller forstår at jeg har tatt ett eller annet altfor høytidelig.

Så. Da var det gjort. Hunden var omsider avlivet, eller rettere sagt selvdød, omtrent to år etter at hun egentlig var sovnet inn. Det tok sin tid; i levende live var hun så levende, og hun var min.

Og er det slik jeg skal reagere og sørge, tenkte jeg, hver gang jeg mister noen? Vente, dagdrømme, til søvnen en dag har gjort jobben for meg? I såfall vil jeg reise hjem så fort jeg kan, gå lydløst inn på rommet hvor min kjære sover, krølle meg rundt henne og hviske inn i håret hennes, enda en gang, at hun aldri får lov til å dø.

Hundehimmelen

Skrevet av funky uncle den september 8, 2005
Postet i: døden, de beste tekstene, hund. 10 kommentarer

«Det var bare en hund,» sier mennesker som ikke har blitt slikket på hånda mens de har kvelende angst.

Hunden vår er død. En tidlig, men nødvendig død, i mangel på alternativer. Det er jævlig trist. Ingens feil, bare menneskelivet som viste seg å være uforenlig med hundelivet. Jeg visste om det på forhånd, og gjorde unna en del av deppinga med det samme. Men jeg blir nok ikke ferdig med det aller første. Hun var nemlig så utrolig levende, og derfor er hun ekstra livløs nå.
Jeg husker da hun kom til oss og hoppet rett opp i fanget mitt. Jeg var i en dyp depresjon og hadde ikke vært glad på mange måneder. Men i det øyeblikket var det som om hjertet begynte å banke igjen. Hun var en diamant i søla, gress gjennom asfalten. Hele sitt liv hadde hun i det hele tatt aldri noen annen funksjon enn å bli elsket, og det var akkurat det jeg trengte. Noen jeg kunne slippe å hate.
Det føltes som et under, og hunden var nærmest et mirakel helt fra start. Hun var helt livløs da hun ble født, men eieren reddet henne med munn-til-snute-teknikken. Jeg tror vi ga fem hundre for henne, men jeg ville gladelig betalt det tidoble for å vite at hun ikke er død. Men slik er verden. Jeg har mest lyst til å glemme henne, stue henne vekk som alt det andre jeg har mistet, de andre som har dødd. Ingen har lyst til å være lei seg.

Men jeg må ha et åpent hjerte. Det er viktig, og det er noe jeg tror Gud har prøvd å fortelle meg om i det siste. Selve uttrykket har jeg fra Bottom Buzzer, som kanskje ikke engang er klar over at han sier små ting som føyer seg pent inn i rekken av det Gud til enhver tid forteller meg. Det synes nemlig å fungere slik at det jeg trenger å lære noe om, dukker opp i alle slags varianter på alle slags steder, og ofte fra barn og fulle folk. Den forrige leksa var at jeg ikke skulle ta meg selv så fordømt høytidelig, og før det lærte jeg en hel del om kjærlighet. Nå er det altså hjertet som står for tur, og det skal altså være åpent. Hundens død er slik sett glimrende praksis.

Jeg har nemlig omsider erkjent at man kan ikke lukke hjertet og samtidig forvente å kunne følge det. Man må, som det sies i utallige klisjeer, ta det vonde med det gode. En sjelesørger ville kalle det å kjenne på følelsene. Det er forferdelig jentete, men jeg får finne meg i å være litt pingle i livets og den personlige vekstens navn. Jeg er rett og slett veldig lei meg for at hunden er død. Hun er død, men det er jeg som må leve med det.
Et spørsmål som kanskje er eldre enn hva som kom først av høna og egget, er hvorvidt det finnes en hundehimmel. Jeg vet selvsagt ikke, men det slo meg at det kanskje ikke er så relevant. Vi hadde det fint mens hun var her, og jeg tror hun koste seg omtrent like mye. Det er nok lurt å gjøre alle disse tingene, som å kjenne på følelsene og slikt, som sjelesørgere og milde psykologer har satt så ekle navn på at ingen menn har lyst til å gjøre det. Jeg tror faktisk det funker, for egentlig har jeg det ganske bra nå. Fredelig, som om jeg har gått en lang tur, mistet nistepakken og kommet fram. Som å legge seg etter å ha jobbet for lenge. Som om det er noe jeg ville gått glipp av om hjertet var lukket.