sang Leonard Cohen i Langesund den sekstende juli, og da danset vi, Selma Louise og jeg, hun en måned gammel, jeg selv ute av telling og for ung til å bry meg, og da felte jeg noen tårer, for jeg ble klar over hvor høyt jeg elsker denne lille sjelen. En pappa kan ikke hele tiden vite hva han føler for barnet sitt, da ville han ikke gjøre annet enn å gråte. Og ikke ville han få sove heller, for man må passe på at barnet puster og ikke fryser. Når man da ikke er opptatt med å forbanne seg selv for å ha blitt sur på knøttet. Men da elsket jeg, og vi danset, og selv om Cohen og bandet spilte så bra at jeg fikk lyst til å legge jenta opp på scenen og rope «Her! Ta min førstefødte!» klemte jeg henne, foldet meg rundt henne og løftet på den ene øreklokken og sa at hun alltid, alltid kommer til å være elsket. Hun er så liten som en bitte liten lusefis, men fyller lett et rom med lyd, et hjerte med blod og et univers med mening. Og uten å anstrenge seg gjorde hun dette til et av de virkelig gode musikalske minnene jeg kan spille av i mitt eget hode når jeg skal fange inn tankene som prøver å rømme, nedover, ut av min kontroll, og når jeg ikke får sove, og når jeg ganske enkelt tar meg tid til det.

Jeg håper min datter får en god musikalsk hukommelse. Foreløpig har hun ganske enkle preferanser, hun gynger fram og tilbake til kjenningsmelodien til Sauen Shaun, men blir stående helt stille når jeg skifter til bulgarsk folkemusikk. En dag står hun kanskje like urørlig til Beethovens symfonier, ikke fordi hun ikke forstår musikken, men fordi hun vet at Beethoven ikke skal forstås. Han skal bare lyttes til. Slike minner vil jeg hun skal ha. Og jeg håper vi kan gjøre som jeg og pappa ofte gjorde lørdagskveldene, når han måtte hvile etter jobb og vi la oss i den store sengen og hørte på radio mens mamma laget pizza. Vi hørte på P2, noe jeg forøvrig vil anbefale alle å gjøre, og på den tiden spilte de Swing & Sweet. Det var søtt og svingende, og Knut Borge og en svenske med whiskystemme snakket om trompetistene slik gutta på lageret snakker om fotballspillere. Den sengen var en oase.

Og det hender fortsatt at jeg hører rytmer som tar meg tilbake til platebutikken i Sogndal, den noe større bygda jeg måtte ta båten til for å få strammet tannreguleringen, det var en platebutikk som faktisk var en platebutikk, man kunne kjøpe LPer og kassetter der, og jeg hadde funnet et bluesalbum som jeg ba om å få høre hver gang. Jeg håpet alltid at mannen bak disken ikke skulle kjenne meg igjen og forlange at jeg kjøpte platen i stedet for å lytte til den annenhver uke, jeg presset hodetelefonene mot ørene, ville dytte rytmen tvers gjennom hodet, lobotomere uroen som alltid har bodd der inne, og jeg hørte den ene sangen om og om igjen. Den handlet om Long John som var long time gone, mer husker jeg ikke. Jeg husker bare den beroligende rytmen på disse musikalske øyene i et hav av utrygghet. Jeg har nesten glemt hvor vondt jeg hadde i tennene. Og om jeg skrur opp volumet litt kan jeg sende min Selmus Bittelitus ut i verdensrommet, som en luftig Super-Lou, snurrende på en vinylplate, tvers gjennom tannreguleringer og alt det andre som strammer, som en komet av en brennende fiolin, herfra og helt ut til der kjærligheten tar slutt, til et sted som ikke finnes.