farskap

I’m your father

mine hender små

Skrevet av funky uncle den februar 17, 2013
Postet i: farskap, psykiatri, tro/teologi. 17 kommentarer
mine hender smaa (1).jpg

Illustrasjon av Ida Lorien

Det hender jeg synger for barna når jeg legger dem.

jeg folder mine hender små
i takk og bønn til deg
la alle barn i verden
få det like godt som jeg

vern alle med din sterke hand
fra fattigdom og død
og hjelp små barn i alle land
så ingen lider nød

Noen ganger kan jeg ikke synge siste vers uten å gråte.

la ingen krig og sult og sott
få gjøre oss fortred
la alle leve trygt og godt
i frihet og i fred

Da gråter jeg fordi jeg har sett bilder av drepte barn, og levende barn som leter etter foreldrene sine, fordi noen vet hvor Madeleine McCann er men ikke vil si det, fordi jeg vet at mennesker tortureres, fordi jeg sitter her sammen med resten av menneskene og lyver mine egne barn opp i ansiktet. Fordi den vakre sangen er essensen av all ubesvart bønn. Fordi mine barn vil vokse opp og bli like blaserte som resten av verden, at de vil gi fra seg et sukk og et huff under dagsrevyen og så fortsette der de ble avbrutt. Og jeg kan gråte av frykt for at de skal bli som meg, barn og voksne som ikke klarer å stenge lidelsen ute av sitt eget sinn.

Siden jeg var liten har menn, kvinner og barn skreket i hodet mitt. Ikke slik folk med for eksempel psykose hører stemmer, men tydelig nok, insisterende, bråk og bilder, krig og sult, all djevelskapen jeg fanger opp enten jeg vil eller ikke, det har satt seg fast og går på repeat og tar fra meg søvnen og det får meg til å hate mennesket som art og ønske at vi alle var døde. Jeg vet ikke hvorfor det bråker, det ser ut til å være stille hos de andre. Kanskje er jeg gal, har jeg tenkt. Kanskje er jeg den eneste som ikke er gal, har jeg tenkt. Kanskje det er fordi jeg vet at ingen hører skrikene, men noen må høre skrikene, de lidende fortjener det, jeg tar det på meg, som om det hjelper. Eller kanskje det er selvplaging, at jeg straffer meg selv for å ikke å gjøre noe med det. Barn lider på alle slags forferdelige vis. Hadde jeg i det minste gitt alt jeg eier for å hjelpe en eneste av dem.

Det er sjelden stille i hodet. Noen ganger forstyrres jeg nok til å donere penger til noen som prøver å demme opp for volden. Da blir det helt rolig i noen minutter, fredelig. Og jeg skrev en epost til FN, jeg visste ikke hva annet jeg kunne gjøre, og spurte hvorfor de ikke gjorde noe i Syria. Jeg fikk et ordentlig svar og takk for interessen. Det startet ikke en kjedereaksjon oppover i systemet, jeg er ikke tung nok til å vippe Kina av pinnen eller få Russland til å tenke på annet enn egen våpeneksport og vinning, men det var noe, om ikke en dråpe i havet så i det minste et molekyl i universet, en svakrøstet protest mot min egen likegyldighet, og det ga meg fred i sjelen en liten stund. Det finnes andre måter å stilne hodet på, for eksempel har mange den (bi)virkning av antidepressiva at man slipper slikt tankekjør. Tankene og bildene går ikke bort, men man klarer å gi blaffen som vanlige folk. Og kanskje man kan klare å lukke seg helt for alt, det har jeg tidligere i livet forsøkt med varierende hell. Ellers forsvinner det hvis jeg er sanseløst beruset, men man kan ikke være full hele tiden. Dessuten er det billigere å ha et fadderbarn, et bilde på kjøleskapet, se på det, se på det, se på det, klapp deg selv på skulderen, ikke la tankene gå til barna som ikke er avbildet på noens kjøleskap, ikke… jeg tror ikke det kommer til å slutte før jeg er død.

Jeg har en trang til å tro på Gud, jeg vet ikke om det er fordi jeg vil ha håpet det kan gi eller for å ha noen å skylde på. Jeg går i en huskirke to ganger i måneden. Det gjenspeiler ikke troen min i særlig grad, men det er fint å ha et sted hvor man snakker om viktigere ting enn fotball, et sted som kanskje ikke flommer over av nåde og kjærlighet, men hvor det i det minste er meningen at det skal gjøre det, hvor vi ikke er så overfladiske, hvor vi snakker om Gud og hva som plager og gleder oss uten å måtte drikke først. Hva skal vi be om til slutt? Fetteren som har fått kreft. At det må gå bra på jobbintervjuet. At folk må føle seg velkomne i menigheten. At naboen får høre om Jesus. Slike ting. Gud bryr seg, Gud kan. Noe mer vi skal be om? Syria, pleier jeg å si da. Slutt på krigen. Ja, vi ber for Syria også. Vi takker deg, Herre, for at du er her i dag…

Jeg merker at de ikke tror mer på det enn jeg. Hva vet jeg, kanskje Gud har en forkjærlighet for kristne nordmenn, kanskje det er lettere for ham å fikse en jobb eller et vondt kne, vi er i alle fall ikke noen troskjemper som sitter i ring og tror at vi, via Herren, vil gjøre noen som helst forskjell i noen som helst krig. Gud verner ikke alle med sin sterke hand fra fattigdom og død. La oss feie det inn under teppet med resten av Hans uransakelige veier, der alle de dårlige jobbintervjuene og uhelbredede sykdommene ligger, jeg lar være å skrike mens jeg lurer på om det finnes et verre ord enn borgerkrigsherjet.

En venn av meg tror alle mennesker vil bli frelst og kompensert til slutt, at det finnes en skjult mening, Guds plan, at vi en dag vil forstå og takke, og det gjør meg grønn av misunnelse. Han kommer ikke til å trenge en eneste pille så lenge han tror det. Jeg har bare fortiden og nåtiden, og mens jeg skriver dette henrettes et barn for å straffe foreldrene fordi de har støttet feil hær. Gud hjelper ikke små barn i alle land.

Men Redd Barna jobber med saken. Mens ett barn ble henrettet, fikk et annet barn et teppe mot kulden, Redd Barna kjøpte det med penger fra bedrifter som deler litt av sin formue, med midler skaffet til veie av kjente fotballspillere som fronter saken, med de hundre kronene noen gir hver måned, med femtilappen som legges til mobilregningen til noen som har skrevet «BIDRA» og sendt det til 2434. Dråper i havet, molekyler i universet, snøflak i helvete, små fnugg av fornuft. En litt stillere gråt i Syria og et litt stillere hode i Norge.

Faen ta dem som skyter og slår. Faen ta oss som står og ser på. Faen at jeg ikke kan skrive dette uten å søle til tastaturet med tårer.

«Ikke anklag Gud for det onde mennesker gjør,» sier noen. Nei, og jeg takker ham ikke for det gode de gjør heller. Den allmektige gud ble menneske og døde på et kors. Men om det ikke hjelper et sultent barn kan det egentlig være det samme, han får styre med sitt. Jeg kan knapt nok snakke for meg selv, langt mindre for resten av menneskene, aller minst for Gud. Jeg skal ikke si så mye. Men det hender jeg synger for barna når jeg legger dem. Jeg skulle sunget for alle barn, pakket alle verdens barn inn i alle verdens varme dyner og latt dem sove til de er voksne og kan få lov til å dø. Men når jeg ikke kan være Gud får jeg heller være en gudløs samaritaner. Å ikke folde mine hender små, men verne dem alle med min sterke hand fra fattigdom og nød. Hjelpe små barn i alle land så ingen lider nød. Det kan jeg gjøre. Det kan vi gjøre, til det en dag blir stille.

http://www.reddbarna.no/

Ode

Skrevet av funky uncle den november 29, 2011
Postet i: farskap, poesi. 1 kommentar

mikkils

Mikkel er ein liten gut
begynte som ein sædsprut
bitte vetle Mikkel
kom frå fars testikkel

møtte på eit lite egg
hang seg på ein livmorvegg
låg og sov ei stund i ro
kom seg ut så spruten sto

dreit ein skvett i bleia si
men er fortsatt like blid
pappa er så glad i han
sin bitte vetle Mikkelmann

Musikken

Skrevet av funky uncle den november 7, 2010
Postet i: de beste tekstene, farskap, musikk. 13 kommentarer

dance me to your beauty with a burning violin
dance me through the panic till I’m gathered safely in

sang Leonard Cohen i Langesund den sekstende juli, og da danset vi, Selma Louise og jeg, hun en måned gammel, jeg selv ute av telling og for ung til å bry meg, og da felte jeg noen tårer, for jeg ble klar over hvor høyt jeg elsker denne lille sjelen. En pappa kan ikke hele tiden vite hva han føler for barnet sitt, da ville han ikke gjøre annet enn å gråte. Og ikke ville han få sove heller, for man må passe på at barnet puster og ikke fryser. Når man da ikke er opptatt med å forbanne seg selv for å ha blitt sur på knøttet. Men da elsket jeg, og vi danset, og selv om Cohen og bandet spilte så bra at jeg fikk lyst til å legge jenta opp på scenen og rope «Her! Ta min førstefødte!» klemte jeg henne, foldet meg rundt henne og løftet på den ene øreklokken og sa at hun alltid, alltid kommer til å være elsket. Hun er så liten som en bitte liten lusefis, men fyller lett et rom med lyd, et hjerte med blod og et univers med mening. Og uten å anstrenge seg gjorde hun dette til et av de virkelig gode musikalske minnene jeg kan spille av i mitt eget hode når jeg skal fange inn tankene som prøver å rømme, nedover, ut av min kontroll, og når jeg ikke får sove, og når jeg ganske enkelt tar meg tid til det.

Jeg håper min datter får en god musikalsk hukommelse. Foreløpig har hun ganske enkle preferanser, hun gynger fram og tilbake til kjenningsmelodien til Sauen Shaun, men blir stående helt stille når jeg skifter til bulgarsk folkemusikk. En dag står hun kanskje like urørlig til Beethovens symfonier, ikke fordi hun ikke forstår musikken, men fordi hun vet at Beethoven ikke skal forstås. Han skal bare lyttes til. Slike minner vil jeg hun skal ha. Og jeg håper vi kan gjøre som jeg og pappa ofte gjorde lørdagskveldene, når han måtte hvile etter jobb og vi la oss i den store sengen og hørte på radio mens mamma laget pizza. Vi hørte på P2, noe jeg forøvrig vil anbefale alle å gjøre, og på den tiden spilte de Swing & Sweet. Det var søtt og svingende, og Knut Borge og en svenske med whiskystemme snakket om trompetistene slik gutta på lageret snakker om fotballspillere. Den sengen var en oase.

Og det hender fortsatt at jeg hører rytmer som tar meg tilbake til platebutikken i Sogndal, den noe større bygda jeg måtte ta båten til for å få strammet tannreguleringen, det var en platebutikk som faktisk var en platebutikk, man kunne kjøpe LPer og kassetter der, og jeg hadde funnet et bluesalbum som jeg ba om å få høre hver gang. Jeg håpet alltid at mannen bak disken ikke skulle kjenne meg igjen og forlange at jeg kjøpte platen i stedet for å lytte til den annenhver uke, jeg presset hodetelefonene mot ørene, ville dytte rytmen tvers gjennom hodet, lobotomere uroen som alltid har bodd der inne, og jeg hørte den ene sangen om og om igjen. Den handlet om Long John som var long time gone, mer husker jeg ikke. Jeg husker bare den beroligende rytmen på disse musikalske øyene i et hav av utrygghet. Jeg har nesten glemt hvor vondt jeg hadde i tennene. Og om jeg skrur opp volumet litt kan jeg sende min Selmus Bittelitus ut i verdensrommet, som en luftig Super-Lou, snurrende på en vinylplate, tvers gjennom tannreguleringer og alt det andre som strammer, som en komet av en brennende fiolin, herfra og helt ut til der kjærligheten tar slutt, til et sted som ikke finnes.

funky baby

Skrevet av funky uncle den november 5, 2008
Postet i: de beste tekstene, farskap, romantikk. 32 kommentarer

Jeg har forandret verden, hele verden, til det ugjenkjennelige. I sentrum av min kjære, i hennes varme mage, på det eneste stedet i universet som er avansert nok for dette prosjektet, befinner min sønn eller datter seg, et menneske som før ikke har befunnet seg noe sted i det hele tatt. Jeg har elsket min kjære så hun har svulmet opp, magen hennes bobler av fremtid, mens min fylles av sommerfugler og kjøttkaker, litt ekstra øl og pølse nå, jeg må skynde meg før noen kommer og sier at sånt kan da ikke fedre spise og drikke, alt holder på å forandre seg. Kona forandrer seg, helt etter boka, med kløe og kvalme og ett og annet hormon som prøver å gjøre henne masete og kjip, uten helt å klare det. Større pupper har hun fått også. Jeg kaller henne Puppeguri nå.

Det går opp og ned. Noen dager tenker jeg at jeg har gjort en egoistisk forbrytelse, det å skape et menneske, å dra et individ ut av den store intetheten som omgir oss og som jeg har lengtet etter så mange ganger, så lenge, dra dette mennesket inn hit, værsågod og sitt på fanget vårt, gå på denne skitne planeten. Fordi vi har denne meningsløse trangen til å reprodusere oss selv, klone oss i stadig forbedrede utgaver, slå oss sammen to og to for å muligens lage et mer vellykket menneske denne gangen, vi digger oss selv så mye at vi vil ha mer, vil bli flere og flere, legge jorden under oss, oversvømme den med våre egne gener og selvtilfredshet. Velkommen skal vi si, velkommen til oss, nå er du her, nå finnes du, nå kommer du deg aldri herfra, vi får satse på at du blir en av dem som får glede seg mer enn de lider. Hvorfor du finnes, meningen med det hele? Nei, spør ikke oss, ikke vet vi, vi har kranglet om det siden kirkefedrenes tid, du skal få en grundig innføring i alle hypotesene etter hvert. Vi vil bare ha deg her, vi.

Vil bare ha deg her. Setningen får en annen klang om jeg tenker på dette på en av de gode dagene, når jeg trasker i en eller annen retning, når jeg har Aerosmith i øret og hensettes i en bekymringsløs stemning, når jeg ikke kjenner tomheten i mine egne øyne, når ja-mennesket i meg våkner, ja-mennesket som faktisk finnes, og tro meg, jeg gir ham så mye mat og trening jeg bare klarer, da er barnet intet mindre enn et mirakel, et resultat av jeg simpelthen har elsket min kone og at hun simpelthen har elsket meg, at jeg som alltid har hatet matematikk endelig har overvunnet den og fått en pluss en til å bli tre, helt i begynnelsen av tallrekken har jeg seiret. Pustende, kavende, sovende et sted mellom disse ytterpunktene av mening og meningsløshet skal barnet være til.

Jeg har ikke engang funnet sannheten selv, før jeg begynner å tenke på alle løgnene jeg skal fortelle barnet, som at melketenner kan bli til kontanter, at alt kommer til å gå bra, eller at alle barn i alle land nå ligger og sover. Og skal jeg svare når noen roper på pappa? Skal jeg som holder på å gjøre i buksa selv, bytte bleier på en liten tass? Som foreløpig har fått navnet Minimorris og er cirka ni centimeter lang hvis man hadde strukket ham ut, men nåde den som prøver å trekke i Minimorris, ham skal jeg knuse som et insekt og du bør ikke engang tenke på å være stygg mot ungen min, da blir det faenmeg bråk.

Far. Store Høvding. Allmektige administrator av vitaminer og gode råd, ridder av den klingende lommepenge. Pappa med stor P. Og senere liten p, når jeg etter hvert havner lenger ut i setningene, pappappappapp, pass på pass på blir jeg nødt til å si, p-p-p-p, og lenger kommer jeg ikke før barnet bokstavelig talt er ute av mine hender, og så rekker jeg ikke å stoppe ham, eller klarer ikke å beskytte henne. Og så velter vasen, og så faller barnet, og så skrapes huden i stykker, og så oppdager det hvor svikefulle menneskene er, og så blir tomheten en vennlig fiende. Det hele er ganske underlig, og jeg er så barnslig. Og det er så langt fra jordoverflaten til nærmeste gud, og møkka man kan synke ned i er så dyp.

Men jeg så nettopp en jente rope på hunden sin fra kjøkkendøra. Jeg så gleden i fire øyne da bikkja kom løpende, inn i varmen med snø i pelsen og det er mer enn fire måneder igjen av vinteren. Og der er de, tenker jeg, der sitter de nå, hender og pels, og jeg er helt sikker på at ingen av dem ønsker seg noe annet sted.

Jeg skal kjøpe en hund til ungen.