I dag fant jeg ut hvordan melk egentlig smaker. Jeg hadde glemt det. Og jeg kjente, for første gang på rundt ti år, at det luktet øl av en medpassasjer. Det er helt fantastisk. Det som ikke er fullt så fantastisk, er at jeg de siste dagene har hatt uendelig mange variasjoner over denne samtalen:
– Ja, jeg har jo sluttet å røyke, da.
– Hey! Ja, du klarer det sikkert!
– Nei altså, jeg HAR SLUTTET å røyke.
– Det går nok bra, lykke til!

Hva er opplegget her, egentlig? Når du går ut av bilen, hvor lang tid tar det før du konkluderer med at du ikke kjører lenger? Sitter du i stua et par timer før du tenker, ja du verden. Jeg kjører ikke bil lenger. Nå er jeg helt sikker på at jeg sitter i stua…?

I alle år har dere fortalt meg hvor dumt det er å røyke, at røyk stinker, dere har sagt – og hatt rett i – at røyking bare er kjipt. Men så fort jeg slutter, snakker dere om det som et gode, som noe jeg burde savne, som noe som gir meg ett eller annet. Men sannheten er at det er nesten skuffende lett å slutte. Og at det ikke finnes grunner til å røyke, bare unnskyldninger. Det eneste som fortsatt gir meg et stikk av den gamle illusjonen om at røyk er godt, er den evinnelige mistilliten folk viser meg. Slutt med det!Dette er ikke det eneste eksempelet på feilslåtte gode intensjoner. Jeg ser det samme i den endeløse letingen etter en mening bak lidelsen. Alle lurer på hvorfor kjipe ting skjer. Og det utrolige er at vi forteller hverandre at det skjer for at vi skal vokse eller lære noe, at det styrker oss. Det er grusomt feil, av flere grunner. Den verste er at vi antyder at Gud selv pisker oss. Og at grunnen til at han gjør det er at han skal kunne piske oss mer ved en senere anledning. Denne horrible teorien bommer også ved at den aldri kan påstå at døden lærer et menneske noe. Om jeg dør, lærer jeg ikke å takle livet bedre. Folk dør som fluer, og ikke engang de levende lærer noe av det.

Faktum er at det ikke finnes noen plan bak dine foreldres død. Det ligger ingen mening bak at den forbannede drittsekken voldtok deg. Det finnes ingen god grunn til at akkurat du skulle bli kronisk syk. Det at disse tingene kan lære deg noe og gjøre deg sterkere, er bare hell i uhell. En bonus du bør gripe. Men at det er meningen at noen skal lide, må du lenger ut på landet med. Jeg pleide å tro det selv. Og jeg spurte folk, når kommer det til å gå bra? Kommer jeg aldri til punktet hvor jeg har lært nok? Kan jeg aldri satse på at det vil ordne seg denne gangen? Og de svarte at neeei, jooo, altså, du må jo ikke se slik på det. Neivel, men så fortell meg hvordan jeg skal se på det da. Fortell meg hvorfor jeg skal satse, investere, føle, kysse, planlegge, håpe, begynne, spare, sikre og stå opp om morgenen, om poenget bare er å takle stadig større problemer. Fortell meg noe som er positivt, ikke fortell meg at det negative egentlig er bra. Jeg er ikke dum, og det er ikke du heller.

Forstå meg rett; jeg ble nylig spurt om hva jeg har som mål, og svarte at mitt mål er å klare meg, selv når livet er kjipt. Det er et godt mål, synes jeg. Det er et godt sted å begynne for mennesker som nesten har vært døde. Det er et mål jeg kan nå. Håpet og bønnen kommer i tillegg. Man kan tro, håpe og be for framtiden, men aldri fortiden.

Det høres så håpefullt ut å finne en mening i det meningsløse, men det er egentlig omvendt. Det handler om frykt, ikke håp. Frykten for at ingen har skylden, frykten for at virkeligheten faktisk behandler oss ganske tilfeldig, frykten for at vi må slå oss til ro med troen på at Gud er god selv om han ikke kan, eller ikke vil, endre vonde ting. Og denne frykten hindrer oss i å leve, hindrer oss i å slutte å røyke. Frykten for tomheten. Men akkurat som med røykingen, er det denne tankegangen som får oss til å tape hele tiden. Slik en mann tenker, slik er han. Står i bibærn. I dag har jeg for en gangs skyld høyere tanker om meg selv enn de andre. Jeg gleder meg til folk begynner å behandle meg som en ikke-røyker. Jeg synes det er ille nok, og håper at de slutter å behandle så mange av oss som alkoholikere som ikke drikker, bannere som biter seg i leppa, syndere som har kontroll på synden, tvilere som ikke tviler lenger, i det hele tatt uekte barn av Gud og annenrangs borgere med varierende evne til å skjerpe seg.

Jeg røyker ikke. Drit i hva jeg gjorde før. Om du absolutt må si noe, så gratuler meg heller med at jeg har sluttet å ødelegge meg selv.

Bildet er malt av Maxfield Parrish.