En god dag, dette. Ei jente lånte meg spontant bilen sin, og hadde til alt overmål lagt igjen en stor pose Opera Mints der. Jeg fikk en meget velsmakende tur til jobb.Men det er ikke det jeg skal snakke om. Tittelen på denne posten har jeg rappa fra et dikt en venn av meg skrev. Jeg husker ikke hele diktet, men denne setningen har ligget i hodet mitt og gjentatt seg selv, slik Bob Dylans strofer har en tendens til å gjøre; man vet ikke helt hva det betyr, men de høres umiddelbart sanne ut, og blir liggende et sted mellom underbevisstheten og følelsene. Eller noe slikt. Jeg er jo ikke like god til å uttrykke meg som Dylan.
Slik er det forøvrig med all god kunst, slik jeg ser det – den beskriver ting uten å definere eller forklare dem.Slik tenker jeg om strofen, jeg vil kalle det faktumet, at Jesus bor i skyggene. Jeg er ikke en negativ person, men som kjent har jeg en dragning mot det mørke, det håpløse, det dystre. Og det er der jeg oftest finner Jesus. Det er egentlig ganske logisk, siden det beste stedet å plassere et lys er i mørket. Jeg leser om Jesus og får hodet fullt av bilder av ham, omgitt av en gjeng med tapere, løgnere, horer og svikere. Det ser ut til at de råtneste menneskene også er de som best kjenner igjen det ekte og varige. Religiøse mennesker har vi alltid hatt, eller rettere sagt vært. Men det er ikke mye religiøsitet over svindel og bedrag, narkomani og galskap. Slike gutter vil Norge ikke ha, men det ser ut til at Jesus liker dem ganske godt. Jeg liker en del av dem jeg og, men jeg skal selvsagt innrømme at jeg hadde slitt med å spandere middag på en svindler eller pedofil. Jeg mener, jeg er en grepa kar, men Jesus er fortsatt noen hakk foran.
Det demrer i det hele tatt for meg nå om dagen at det å være god ikke handler ett sekund om å være flink eller disiplinert eller å vite hva som er lurest å si til et menneske som plutselig gripes av panikkangst. Jeg har f.eks ingen peiling på hva godt jeg skal si til en narkoman. De vet mer om livet på gata enn jeg gjør, og noen ganger virker det som om de kjenner Gud bedre også. Nei, jeg tror godhet handler om tilgivelse, at jeg er god i den grad jeg tilgir mennesker. Og her er et dilemma, en akilleshæl, den berømte lille skriften: det viser seg at for å tilgi andre, må jeg tilgi meg selv. Ellers tar bitterheten og selvopptattheten all den plassen som egentlig er reservert for kjærlighet. Å tilgi seg selv er ikke så moro som det høres ut. Det betyr nemlig at jeg må hoppe ned fra min moralske pidestall. Jeg må si at ok, jeg trenger tilgivelse. Ikke bare må jeg få den, det er jeg selv som må gi den! Jeg må være nådig mot min onde tvilling. Og dermed synker jeg ned til det laveste punktet et menneske kan stå på, under alle høydene med fri utsikt til både egne og andres synder, og man vet ikke helt hva man skal henge fingrene i lenger, for det er jo ingen å dømme. Helt tomt. Det er et langt fall, og det ser mørkt ut der nede og man vet ikke hva man vil lande på. Det er faktisk ganske sjokkerende å lande mykt på det som viser seg å være et menneske, og ikke bare det, men Jesus selv.
Dette ble kryptisk, men altså: jeg hopper fra min pidestall og lander på Jesus. Han bor altså i skyggene, i det ytterste, dypeste mørket. Så det er kanskje ikke så rart jeg har møtt ham så ofte i det siste, både på gata og de hjelpetrengende menneskene jeg jobber med. Selvdisiplin og kunnskap rekker nemlig ikke så langt når man må tørke opp en annens avføring og etterpå blir spytta på, riktignok av en person som ikke vet hva han gjør. Men kjærlighet funker utmerket i slike situasjoner. I det hele tatt har jeg lært en hel del om kjærlighet gjennom andre menneskers kroppsfunksjoner. Jesus er på badet, kan man kanskje si.
Nei, jeg skal ikke lenger frykte mørke og drit. Jeg har planer om å oppsøke det enda mer. Jeg har nemlig lært at når jeg fordømmer noen, har det en sammenheng med noe jeg ikke har tilgitt meg selv for enda. Alle vil ha tilgivelse. Derfor skal mine fordommer dø. Derfor skal mine fisefine hender grave i ukjent møkk. Så kan jeg lære mer om ydmykhet, en egenskap jeg ironisk nok er stolt over å besitte. Jeg hører til blant dem som hevder at jeg har Jesus i hjertet, så han bor uten tvil i skyggene. Rart at jeg ikke forsto det før.
funky uncle 
Vakkert!!!
Det er når man gjør «drittjobbene» som ingen takker oss for, eller i det hele tatt ser, at det å gjøre det «som for Herren» får en litt mer konkret mening. Jesus bor sannelig på badet – bra sagt.
..og nå sliter jeg med det faktum at jeg kommenterer LITT VEL ofte. Men du …. jeg må jo bare.Gud blesser tankene dine.Det fine, er at du så «oppriktig slik» for real.Og da vet du, når det er ekte, da er det ekte, da !! Igjen tenker jeg..Det som fødes av Gud, det varer evig.Bless u, «broder» ! Du er en fin kar, syns jeg. Rachel
Det er alltid godt å lese og kjenne seg att. At nokon andre set ord på mine tankar.. Eg kjenner att den kjensla/faktum at Jesus er å finne i mørke. Det er nok derfor eg og trivast så godt der mørke er så veldig mørkt. For der er lyset synleg, da må eg ikkje leite eller tippe om det er lys der eg er, dvs om eg skulle bli usikker på om Lyset er i meg. Den tvilen forsvinn i mørke. No må eg jobbe litt.
Det er så utrolig inspirerende å lese det du skriver. Jeg sliteer selv masse med å dømme mennesker, og jeg beundrer den ydmykheten å kjærligheten for andre mennesker det virker som om du har, utrolig mye! Hvordan får du det til? Med å først tilgi deg selv…hmm…får prøve på det da Kom forresten innom bloggen din etter å lest en kommentar på Kristine sin side, og må bare si at du har noen utrolige tanker! Interessant for meg å se ting fra litt andre sider, i og med at jeg selv er en typisk lys gladjente :P Glad Jesus bor i meg også.
Erkjenner.Har lest dette på nytt !! Fantastisk godt. Hoppe ned fra sin store hest. Og være der Jesus er. Herlig.Igjen og igjen. Du skulle hatt et sånt live-Jesus-show, du !! Du hadde nok fått solgt unna biletter på lik linje som siste star wars, tror jeg.Jeg hadde gladelig overnattet i sovepose for å få den beste plassen.Bra tanker. Based on pure fact. Nåden lever !! Rachel.
Hvem er du?I skyggen av korset. Det er i skyggen av Jesus. Er det hvile der, eller er det å gjemme seg i skyggen av korset en flukt fra virkeligheten? Tar man med seg sitt eget liv til Jesus, eller gjemmer vi oss «bare i skyggen av ham» fordi vi ikke tør nærme oss? Hvis Jesus er der vi er.. og vi bor i skyggene.. Ja, da bor jo Jesus i skyggene!Men hvem er du..? Jeg spør like mye av nysgjerrighet som.. nei, mest av nysgjerrighet. Og for å si at det er godt å se at det er noen andre enn meg som tiltrekkes av det mørke, dystre i livet uten å nødvendigvis være pessimistisk anlagt av den grunn..!Det er ganske rart å tilgi et menneske en har båret en stor, svart slimklump av følelser for i hele sitt halvvoksne liv (jeg er 21 år), men igår slo jeg til.. eller NÅDEN slo til.. Det er ikke for ingenting det står «forlat oss vår skyld SOM vi òg forlater våre skyldnere»..Leser «Nådens gåte», og det er vel alltid det man kommer tilbake til – at nåden er og blir en gåte.Vel.. Det var meg, det..(PS:syns du er rrriiiimelig flink til å uttrykke deg, jeg..! so there..)
Tilgivelse må være det kraftigste som finnes i hele universet. Tenk det var det Gud gav oss.
Jeg «oppdaget» en dag her nå, at jeg hadde tilgitt.Det var en kar, en internatfar jeg hadde en gang. Han var aldri «slem», men jeg var såpass «Liten», og han såpass lite smart med snakketøyet sitt, og måten å oppføre seg på, at vi var nok flere som var redd pisseredd den mannen. En dag nå, fortalte muttern at denne kødden av en stakkar har passert 70 Oy, tenkte jeg. Han er jo hønn-gammal, skrotten.Håper livet har treated han pent.Så ! No hard feelings at all, og dette hadde jeg aldri tenkt i fjor foreks. Jeg tror en «helbredelse» eller en tilgivelse er sammensatt. Æsj, vårt sjelsliv er så rart-Dette var en soleklar dritt-jobb, glad jeg ikke har den. well done, Christ !! Rach(se så flink og åpen jeg, funky ! leeer… )