funky uncle

Og hun sier hun savner hendene mine og stemmen min.

Jeg beklager å gjøre livet til en såpeopera og at jeg kommer med nok en melodramatisk melding til den som måtte komme innom, men ingen må lese om de ikke vil.

Jeg må erkjenne at jeg er savnet. Det er ikke lett. Jeg må bøye meg i støvet for hennes komplimenter, og det er det største komplimentet jeg selv kan gi henne. Hun har gjort det ingen andre har klart, hun dalte ned som en blomst ut av løse luften. Jeg har sagt det til henne, og hun vet det.

Men jeg elsker henne ikke. Ikke slik hun trenger og fortjener. Selv om hun er det nydeligste mennesket jeg har møtt. Selv om hun har åpnet hjertet mitt med brekkstang. Jeg tror folk har giftet seg på tynnere grunnlag enn rytmen vi har, takten vi svinger i når vi er sammen. Men noe mangler. Den siste lille saken som ville gjort oss til et uslåelig par. Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg vet at det mangler. Jeg vet at jeg må finne det hos noen andre.

Jeg våknet i dag og visste at jeg måtte ringe henne og slå fast at det ikke blir oss to (og hun opplevde det samme på sin kant, en plutselig visshet om at det er slik det kommer til å gå. Vi er ganske synkrone). Det blir ikke oss. Ikke på den måten. Det er min tur til å bli elsket mer enn jeg elsker tilbake. «The tables have turned,» som en venn av meg sier når han holder på å beseire meg i kortspill. Det meste står på hodet, det er snudd på vranga og går baklengs, og jeg ser det speilvendt.

Der sitter man, med røyk i kjeften og sug i magen, på en vanlig søndag, og vet at man kan bli elsket. Det har jeg aldri visst før. Det er litt av en prestasjon å få meg til å tro det, og bare det gjør at hun fortjener det beste. Og det beste, det er visst meg. Det jeg ikke kan gi. Hun takler det fint. Og vi er to om savnet. Jeg savner henne også. Jeg savner å lure på hva vi skal bygge sammen.

Noen ganger gjør det jævlig vondt. Og jeg synes det er verd det. Det er stort sett det jeg vet akkurat nå. Og at dette er livet, og at det er bedre enn å være død. Vi har jo egentlig ikke tapt noe som helst. Om, nei når, jeg faller for noen, kan jeg reklamere med at jeg er pent brukt. Livet går videre, så det er bare å slenge seg på, går jeg ut fra. I morgen går livet videre. Men denne kvelden skal hun få, selv om hun ikke er her. Dessuten vet jeg at hun vil være i framtiden også.

Kjære. Jeg kan ikke elske deg slik du vil. Men jeg håper det kan glede deg at jeg har tatt imot troen på meg selv og kjærligheten. Det vil jeg alltid elske deg for.

Bildet er forresten malt av Leo Dekker.