Men jeg vet det er godt ment, og oppriktig følt. De imponerer noen ganger, og når sant skal sies, har jeg aldri møtt andre med autistens evner til å huske hva som skjedde på torsdag i fjor. De er kanskje smarte, men på feil måte.Nok om det. Men siden jeg allerede har begynt med en avsporing, vil jeg gjerne si til alle stolte og nybakte foreldre: Det er ikke noe spesielt med ungen din. Den er ikke spesielt pen eller smart. Han/hun er bare et helt vanlig menneske. Jeg er ikke imponert (og det ville ikke falle meg inn å bry meg om hvor tung og lang den er og hvor lang tid den brukte på å bli født. Fortell det til noen andre).Så.
Jeg skulle snakke om kjærlighet. Igjen. Jeg vil ha kjærlighet. Jeg tenker ikke på romantikk, eller det å bli likt. Jeg mener levende, standhaftig, hjertebankende kjærlighet. Jeg har savnet den i det siste.
Ingenting er så hult som et menneske tappet for kjærlighet.
Jeg vet ikke hvor den ble av. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det riktig, for jeg vet ikke hva jeg har gjort feil. Den er her bare ikke lenger, og det er fritt fram for utålmodighet, frykt og avsky. Jeg har ikke sovet på snart to døgn, og jeg tar meg selv i å sitte med knyttede never.
Jeg savner ikke å bli elsket, jeg savner å elske. Jeg savner å bry meg om tiggerne, beboerne jeg skal hjelpe, kollegene mine, Gud. Jeg vet jeg burde ha kjærligheten i meg, jeg vet at jeg har tusen grunner til å kjenne den og vise den, men jeg finner den ikke. Alt jeg har er høflighet og en smule selvdisiplin som begynner å bli farlig tynn. Men ingen har egentlig bruk for min selvdisiplin, en tigger blir ikke mett av min dårlige samvittighet. Jeg er, smertelig, klar over at det er kjærlighet som må til. Ikke mildhet, ikke et idealistisk hippie-konsept (selv om det er bedre å være en håpløs hippie enn en kjølig kyniker). Nei, muskuløs, pur, ydmyk kjærlighet. Jeg savner kjærligheten. Jeg kan ikke gjøre annet enn å snakke om den, forsvare den, oppmuntre folk til å ta imot den og gi den. Jeg snakker så fint om den, og blir våt i øyet. Ikke fordi den overmanner meg. Jeg bare savner den.
Ingenting er tommere enn et hull som har vært fylt av kjærlighet.
Jeg har snust på den og holdt den i hendene, jeg tror jeg vet at den finnes et sted, jeg vet den kan være mer smertefullt enn noe annet, for den lever etter at håpet dør, jeg vet vet at om den ikke finnes, er bare døden igjen.
funky uncle 
For en gangs skyld er jeg bittelitt uenig med deg. Greit nok at ungene mine ikke er verdens peneste (selv om jeg synes det da), men spesielle det er de. Eller unike om du vil. I likhet med alle andre mennesker. Det er umulig å forstå kjærligheten mellom foreldre og barn før en har fått barn selv tror jeg. For meg er jo barna mine verdens skjønneste skapninger. Og som en ganske smart mann jeg vet om sa: «Vi trenger noen å elske.» Nettopp det har jeg fått. Og når jeg som er et menneske føler så sterkt for barna mine, hvor høyt elsker Han meg da. Eller deg. Hm…ja. Takk for påminnelsen :)
Jeg mente selvsagt ikke *dine* unger…Alle er jo spesielle, jeg jobber tross alt med noen av de mest spesielle folkene i landet, men det blir bare litt rart når fremmede mennesker forventer at jeg skal være enig i at akkurat deres barn er verdens peneste og smarteste.Men om du ikke hadde ment det om dine egne barn, ville jeg begynt å lure…
du er jo bare rå, tar sjangsen på å erte på deg foreldre ogsåMen jeg er enig, dadet er øyet som servi foreldre elsker ungene våre, de rosa slimete blod-bebine som kommer ut, uansett om de har pære formede skaller eller annet mindre stæsjKjærlighet gjør kanskje også blindiallefall skjuler den en mengde blurk og usjJa, vi trenger noen å elskederfor ble vi skapt til mann og kvinne også, og til å formere ossdet ligger latent i mennesketMin analyse er at kanskje du snuppe-funky, skulle fått opplevd å bli pappa !!Da hadde pipa fått en annen låt, og mannen noe VERDT å leve forLykke til på ferdenOg jeg tenker da i samme slengen, det er jammen godt at vi slipper å ete hattene våre, spikre våre nåværende ord til en evig mal for oss selvVi er i forandring hele tiden, heldigvis !! Alle som en, og iblandt er det kanskej godtGlder meg ti å se endringene skjer på funkyuncles bloggFordi Han som begynte greiene med deg, Han skal også bale på videre og videreog ennå litt videremen RELAX !! Ikke pes. HAN gjør det !!Klem på deg. Rachel
Kjærligheten er der fremdeles kjære kjære kjære bror! Men det er nå en gang slik at når man ikke har noen å gi den til så blir den stille og sovner.Du husker hvordan kvelden på Rødsfjellet med Lillian og Magne fikk kjærligheten til å bråvåkne. Den våknet ikke bare, men den holdt et helvetes(hehe) leven i ukesvis etterpå.Vil man at en ting skal varemå man streve med å spare. Men om kjærlighet på jord, gjelder omvendt disse ord. Vil man at den skal vare, må man gi og ikke spare.Kom til Halden for sjetans…
Sjekk forresten ut denne:Badekaret
Kult det du skriver om andre barn, jeg er så enig. Små barn, og ikke minst de stolte foreldrene deres, er ofte ganske så ekle.
Når ein er inne på fine ting ein kan finne på veven:Death Metal Karaoke
This post has been removed by a blog administrator.
Nei, selvsagt mente du ikke mine barn. Det burde jeg ha skjønt. For de er jo de peneste og de smarteste :) Jenta mi er for eksempel verdens beste fotograf, og det er ikke verst til en fireåring å være. (Stikk innom bloggen min så får du se. Reklame, reklame…bare slett den hvis du ikke vil ha den her. Hvis det går an da. Eller du får kreve penger av meg.)
Tar gjerne imot reklame for gode bloger, for dem er det ikke så mange av.
Jeg lar meg IKKE påvirke av det siste utsagnet der.. jeg gjentar: I-K-K-E… i det heeele tatt…okei, men du kan GODT få LOV til å si at du ikke snakket om MIN blogg..!? *gliiise…*Jeg har forresten verdens kuleste nieser. De er superforskjellige og superkule.PS: Death Metal Karaoke..? Ørene mine griner bare ved å lese det…Til buz: «Ikke spare..» Huffeda.. når vet vi egentlig med SIKKERHET at noe er KJÆRLIGHET? Når du er så passe usikker, skjelven og shaky når det andre mennesket er i nærheten at du helst har lyst til å synke ned i gulvet og DØ..? Er dèt kjærlighet? Da takker jeg jammen meg nei ass`.. Nææ.. Jeg har nok bare fått influensa..får håpe det..
hey du. dette her va jammen meg en spennende blogg, med mange spennende tanker. kommer nok til å titte innom her fra tid te aen;)
ehm, hei på dei! vet jeg hvem du er? ha en flott dag med mange kanelsvinger og kyllingvinger på!
Jeg er med på tanken om at kjærligheten er noe du eier, noe du føler – ikke noe du nødvendigvis får. Det viktigste er liksom å føle den i eget hjerte. da kan det være samme fanden om man er det ensomste mennesket på jord… :)Jeg kjenner kjærligheten når jeg leser det du skriver! Som jeg har sagt før. Det hjelper kanskje ikke deg noe særlig. Håper du finner slike kilder selv, som funker for deg.Husk at ingenting er bestående, verken gleden eller smerten. Har du det vondt, venter gleden rundt hjørnet før eller senere. Jeg vet hva jeg snakker om.-Laura.
Someone’s Daughter,det du beskriver høres mer ut som angst eller forelskelse. Jeg tror kjærligheten er stødigere. Den holder folk oppe, selv om de har både influensa.Og nei, jeg snakket ikke om din blog :)Det finnes forresten en bok som heter «Lomma full av regn». Håper du finner en like bra tittel på boka di.
Vi suser til KA på tirsdag med retur fredag! Hvis det passer for deg da?
Det du skrev denne gangen fikk meg til å tenke på noe en god venn av meg sa; «Du må ha rett fokus. Se på Jesus, og du får fred. Se på freden og den forsvinner.»Det har vært lett å merke din kjærlighet til Jesus – men nå er du kanskje mer opptatt av kjærligheten som «mangler». Blir du lurt av fordømmelse? Eller kjenner du bare et stort savn?Han er den samme – å jeg sier det ikke som en floskel. Jeg mener det. Den Jesus du møtte, forandrer seg ikke i takt med følesene. De kommer alltid til å svinge.Den kjærligheten som har vært så lett å finne i tekstene dine, den tror jeg du vil kjenne igjen når du slutter å «mane» den fram (om du skjønner) Den kommer av seg selv når du bruker tid sammen med Han (å da snakker jeg ikke om bønn og bibel og ut til de fattige) Stillhet, tillit, overgivelse. Helt ærlig, så tror jeg du fremdeles har den. Men du kjenner for hardt etter….(gode min tid, hvordan kan jeg vite det? Kan det være det gode gamle uttrykket «på seg selv kjenner man andre?)Gir deg til slutt en sang jeg er glad i;Tro er å stole helt på GudUten tanke på krav og budTro er å sitte ved Hans fotOg ikke streve, men bare ta i motTro er å hvile på grunn av Jesu blodGjerninger frelser ikke énMen i tro kan du bli renRen fra den syndeskyld du harOg så kan du få kontakt med Gud din FarPå livets store spørsmålVil Jesus bli ditt svarTro på Gud er å vite Han er størstTro på Gud er å sette Jesus førstTro på Gud, tro på Gud.Siw