Det går opp og ned. Noen dager tenker jeg at jeg har gjort en egoistisk forbrytelse, det å skape et menneske, å dra et individ ut av den store intetheten som omgir oss og som jeg har lengtet etter så mange ganger, så lenge, dra dette mennesket inn hit, værsågod og sitt på fanget vårt, gå på denne skitne planeten. Fordi vi har denne meningsløse trangen til å reprodusere oss selv, klone oss i stadig forbedrede utgaver, slå oss sammen to og to for å muligens lage et mer vellykket menneske denne gangen, vi digger oss selv så mye at vi vil ha mer, vil bli flere og flere, legge jorden under oss, oversvømme den med våre egne gener og selvtilfredshet. Velkommen skal vi si, velkommen til oss, nå er du her, nå finnes du, nå kommer du deg aldri herfra, vi får satse på at du blir en av dem som får glede seg mer enn de lider. Hvorfor du finnes, meningen med det hele? Nei, spør ikke oss, ikke vet vi, vi har kranglet om det siden kirkefedrenes tid, du skal få en grundig innføring i alle hypotesene etter hvert. Vi vil bare ha deg her, vi.
Vil bare ha deg her. Setningen får en annen klang om jeg tenker på dette på en av de gode dagene, når jeg trasker i en eller annen retning, når jeg har Aerosmith i øret og hensettes i en bekymringsløs stemning, når jeg ikke kjenner tomheten i mine egne øyne, når ja-mennesket i meg våkner, ja-mennesket som faktisk finnes, og tro meg, jeg gir ham så mye mat og trening jeg bare klarer, da er barnet intet mindre enn et mirakel, et resultat av jeg simpelthen har elsket min kone og at hun simpelthen har elsket meg, at jeg som alltid har hatet matematikk endelig har overvunnet den og fått en pluss en til å bli tre, helt i begynnelsen av tallrekken har jeg seiret. Pustende, kavende, sovende et sted mellom disse ytterpunktene av mening og meningsløshet skal barnet være til.
Jeg har ikke engang funnet sannheten selv, før jeg begynner å tenke på alle løgnene jeg skal fortelle barnet, som at melketenner kan bli til kontanter, at alt kommer til å gå bra, eller at alle barn i alle land nå ligger og sover. Og skal jeg svare når noen roper på pappa? Skal jeg som holder på å gjøre i buksa selv, bytte bleier på en liten tass? Som foreløpig har fått navnet Minimorris og er cirka ni centimeter lang hvis man hadde strukket ham ut, men nåde den som prøver å trekke i Minimorris, ham skal jeg knuse som et insekt og du bør ikke engang tenke på å være stygg mot ungen min, da blir det faenmeg bråk.
Far. Store Høvding. Allmektige administrator av vitaminer og gode råd, ridder av den klingende lommepenge. Pappa med stor P. Og senere liten p, når jeg etter hvert havner lenger ut i setningene, pappappappapp, pass på pass på blir jeg nødt til å si, p-p-p-p, og lenger kommer jeg ikke før barnet bokstavelig talt er ute av mine hender, og så rekker jeg ikke å stoppe ham, eller klarer ikke å beskytte henne. Og så velter vasen, og så faller barnet, og så skrapes huden i stykker, og så oppdager det hvor svikefulle menneskene er, og så blir tomheten en vennlig fiende. Det hele er ganske underlig, og jeg er så barnslig. Og det er så langt fra jordoverflaten til nærmeste gud, og møkka man kan synke ned i er så dyp.
Men jeg så nettopp en jente rope på hunden sin fra kjøkkendøra. Jeg så gleden i fire øyne da bikkja kom løpende, inn i varmen med snø i pelsen og det er mer enn fire måneder igjen av vinteren. Og der er de, tenker jeg, der sitter de nå, hender og pels, og jeg er helt sikker på at ingen av dem ønsker seg noe annet sted.
Jeg skal kjøpe en hund til ungen.
funky uncle 
Du er en kunstner, og det er fordi du skriver rett fra hjertet eller sjelen eller levra om du vil. Håper ja-mennesket får enda større plass i deg etter hvert, men ikke bli sånn liksomgladja-menneske. Da er det bedre å være deppa.
Skriver fra binyrebarken.
Du blir nok en god pappa. Vi skal hjelpe med plaster når det trenges og et varmt fang. Klem mormor
Eller kanskje du skriver fra konglekjertelen, møtepunktet for utstrakt og tenkende substans. Det var uansett veldig fint skrevet, gleder meg til å hilse på alle tre.
Heldige, heldige, funky rattataen.
Minimorris får nok et godt liv. Mammaen og pappaen elsker hverandre, og det er kanskje det beste vi kan gi barnet vårt. Du er unik, kjære!Du setter ord på det vakre, og på det uvakre, og jeg blir så stolt at tårene triller.
Ahhh…Dette er det beste du har skrevet!
Funky`s mamma said.No fekk eg nesten tårene fram.Må liksom skru tida tilbake, og kjenne på den uendelig gode følelsen det var, dengang det var i min mage den vesle låg.Kjenner att alle gode drømmer og lyse tankar for den vesle «ukjende».De kan ikkje tenke for stort og varmt om «lille skatt».Så godt at det er lagt ned i oss frå den store kjærlige skapars hand, at vi elsker vårt vesle barn frå aller første stund.Så godt for besta å vite at den vesle er så inderlig velkommen.Og vit Morten at det er fatisk ikkje så tilfeldig, men at den var i Guds tanke lenge før den var i din. Slik du og var det lenge før mamma visste noko om deg.Takk til Gud at eg fekk bli di mamma.Og takk til Gud for dei foreldre det vesle barnebarnet mitt får.Gled doke i venteyida begge to. Og velkomne til Aurland i jula.
Herlig!!! Rett og slett herlig…
Gratulerer til dere begge! du skriver svært bra om ting jeg ikke har peiling på, og kanskje ikke en gang ønsker meg, men når du beskriver det, må jeg tenke meg om på nytt igjen.Jeg tror dere blir gode foreldre, og ønsker dere lykke til alle tre
Jeg blir glad av å lese tekstene dine.Du skriver annerledes.Lykke til med papparollen, barnet blir en kunstner.
Eg lyt berre få seie: Eg er kry over å bli tiltalt som «funky sister» ! Det å bli betegna som «vetlesystra til Morten» gjer at eg føler meg litt sånn ekstra spesiell her i verda! -heldige meg:)-funky sister-
da kan du seia funky sister, med da retta. Ikkje mindre nøgd eg, som er funky twin:)
Gratulerer med funky-baby :-)hold dine lesere oppdatert, og gjerne bilder når den tid kommer ;)k.
Utrolig bra skrevet. Jeg kjøper gjerne boka du bør gi ut :)
Leste, grein og lo. Vakkert var det. Nydelig å se en ny fars tanker. Har selv 4 stk reproduksjoner som er vakre, nydelige, skjønne og også uhorvelig ormete. Men elsker dem? Ja! Så det river og sliter i det innerste av meg. Herren er god! Velsignelsene regner!Takk, og ha noen fantastiske år. Du, barna og fruen! Klem fra Nina
Denne teksten var utrolig sterk…Skjønner ikke hvordan du klarer å formulerer deg så godt, men jeg er så glad for at du skriver og deler med oss. Hils den skjønne kona di!!Jeg har forresten begynt å blogge igjen! ;) Bloggen har fått ny og litt mer privat adr: http://www.frupedersensliv.blogspot.comTa gjerne turen innom!
Du skriver fra blindtarmen. Det er bare jeg som vet at det er der skrivekunsten kommer fra. Gleder meg til å se funkybabyen! Den blir lite meg ikke frizzylizzyfunky aktig.
GRATTIS MED BABYEN!
Grattiiiis med koselige nyeheter.. nå venter vi på ny blogg alle sammen tror jeg.. :)VI VIL HA LOFF…
Gratulerer!
Utrolig bra skrevet. Og nå skal dere dra rett vest(hehe… håper det ikke var jeg som inspirerte med bildet på mobilen fra fjellene der vest), og jeg får ikke sagt "på gjensyn" fordi jeg er smittsom…….. Oppdaget bloggen din før jul, ja, men, jeg ville liksom ikke "titte" på privatlivet ditt med dine venner (så holdt meg til teksten som var synlig når jeg gikk inn på den, etter anbefaling), ville bli kjent med deg selv…..og nå først har jeg skjønt at bloggen handler om dine skriverier, og at "feel free", det kanskje til og med er ønskelig at jeg leser det hele. Og det har jeg gjort, med latter og gråt.Jeg er glad for de få stundene med deg, og deg og kona. Og har allerede savnet de en stund, og nå blir det permanent…..Gleder meg på deres vegne, og kommer i hvert fall til å følge bloggen.Skrivesperre av forventningene til leserne dine? Skjønner det, men, det er bare fantasi skjønner du, dette monsteret som sier at nå må du prestere enda mer…. Det hadde sikkert vært bedre for produksjonen dersom vi sa at det er fint du har et sted å henge tankene dine, enn at vi sier du er veldig bra på å dele dem…og at de betyr mye for oss.Shit, altså, så synd at jeg ikke får sagt "ha det" til dere personlig….
Jeg sier som David sa i desember; Dette er det beste du har skrevet – til nå. Gleder meg til fortsettelsen. Og til lykke med familieforøkning! :)so long.
Det hadde gledet veldig mange om du kom igang med bloggingen igjen..
Skriver under på den, BB.
Du skriver helt nydelig, jeg har lest gjennom HELE bloggen din, nøt hvert ord :)
Les hele bloggen, ganske bra
Først:Gratulerer så masse med det lille underet t begge:).Har lest gjennom store deler av bloggen din igjen. Du skrive fantastisk. Vett nesten ikkje om noen så skrive like bra, givende,morsomt og fint, inspirerende.Hadde vært utrolig bra om du skreiv no igjen;). Og gav ut en bok…Ha en fin uke:)Ragnhild
hvorfor ikke:)
Dette er så nydelig!
Jeg vender stadig tilbake til å tenke at dette er det beste jeg har lest.
Takk! Jeg ble fornøyd selv, men det føles ikke helt rett å ta imot skryt for det, for det var en av tekstene som nesten skrev seg selv. Kanskje det er det Bukowski mente med at «You don’t choose writing. Writing chooses you.» Det er hyggelig når det skjer, bortsett fra at jeg får prestasjonsangst etterpå.