Tre ganger kan jeg huske at du smilte: Da jeg fortalte om mine egne svarte dager og du unnskyldte smilet ditt med at du kjente deg igjen. En gang på et bilde, anstrengt og på kommando. Og den dagen du døde. Nå vet jeg at det var fordi du visste at du skulle dø. Jeg ville gjort det annerledes nå, vi skulle ikke kastet bort tiden på overmodig bønn og tull som ikke hjelper, jeg skulle dratt deg med til en psykiater mye tidligere. Men jeg var ikke perfekt, ingenting var perfekt og er ennå ikke blitt det, dagene er fortsatt sprukne og flekkete. Men de er her, de går uten at jeg merker dem komme, og du er fortsatt et annet sted, frosset fast, utstoppet. Det tok slutt, men ble aldri avsluttet.
Jeg husker ikke lenger etternavnet ditt. Jeg tror du var 21, og du levde til februar det året. Faren din ga meg skoene dine da du var død, og jeg tok dem på, jeg trengte vel symbolikken i det. Etter en stund kastet jeg dem i en søppelbøtte utenfor en kafé og ba fanden ta deg, som om han ikke hadde gjort det allerede.
Noen må tilgis, antar jeg. Men jeg vet ikke hvem, eller hvordan, eller om det allerede er gjort, hvordan tilgivelse manifesteres. Jeg vil ha en urne av tilgivelse, fylt av kremerte misgjerninger og makulert anger, tømme det ut i en eller annen bris som blåser i en eller annen retning, jeg vil ut av dette vindstille området.
Eller jeg kan drite i det emosjonelle tåkepratet og sette over litt kaffe. Drikke den uten deg, høre på punk og gammel kristenrock uten deg, leve i tolv år til uten deg, kjøre bil og slå gresset uten å tenke på deg, ha det helt som jeg pleier. Hvorfor har du besøkt tankene mine så ofte i det siste? Du trenger ikke være her. Bare dra hjem når du føler for det.
Del I kan leses her.
funky uncle 
Sterkt. Og forbanna godt skrevet.
… såre(ne) som fortsatt blør :-) er vel gjenkjennende for så mange. Mange fler enn de som gir uttrykk for det, og helst de. Flotte "bilder" du fremstiller, som lett kan settes inn i mine bilder :-).Ta en tur innom og hilse på, og les sakte. HA en flott dag der ute. http://medmennesker.blogspot.comJan
"Tømme det i ein eller annen bris, som blåser i en eller annen retning"Kvifor ikkje tømme det i det havet som kan skjule for alltid, alle feil, alle misstak og alt ein må angre på.Der kan ingen nokon gong finne det att.Og ingen ting kjem oppatt til overflata.Mamma
Vet ikke helt hva jeg skal skrive jeg, men vil liksom si noe. Du skriver for bra til at jeg vil la være. Håper jeg en gang får lese ei hel bok av deg. Du har det i hvert fall i deg. Det er helt sikkert.