Arkiv

All posts for the month september 2005

Internasjonale dager i Halden part deux

Skrevet av funky uncle den september 15, 2005
Postet i: ukategorisert. 9 kommentarer
Jeg våkna med den mugne uvissheten om hva klokka var. Det betyr som regel at man har forsovet seg, og sant nok – jeg måtte rekke Halden – Nordstrand på en time og 15 min. Jeg klarte det, i en gammel rustholk av et vrak, lastet med svensk røyk og en skytsengel. Halve Østfolds bilpark var allerede på veien, men jeg passerte dem høflig, men bestemt.

Som vanlig hadde jeg en god grunn til å forsove meg. Bottom Buzzer har fått så mange jenter i huset, og da må man sette fram kaffen og steke maten og pludre og plapre. En av de nye naboene til Bottom heter Laura, og foruten å ha mange gode meninger om Gud, tro og livet generelt (hun tror ikke det samme som oss, men er akkurat like lite interessert i å krangle om det), kan hun danse. Ikke bare kan hun danse selv, hun er visst instruktør også. Forløpig har vi bare lært grunnstegene i salsa. Jeg tok to skritt frem, tre tilbake og satte meg i sofaen igjen. Jeg vet ikke hva som var morsomst å se på, Lauras hypnotiserende vrikking eller Bottoms forsøk på å gjøre det samme. Han stammet liksom med beina, men fant rytmen etter hvert. Dessuten har han viljen og tålmodigheten til å lære seg ting han ikke kan.

Laura viste seg også å være en kløpper på Bottoms gamle Casio-synth, og jeg fikk endelig jamma litt blues igjen. They call it stormy monday. Det finnes finere folk i verden og i Halden enn jeg ante.

Hundehimmelen

Skrevet av funky uncle den september 8, 2005
Postet i: døden, de beste tekstene, hund. 10 kommentarer

«Det var bare en hund,» sier mennesker som ikke har blitt slikket på hånda mens de har kvelende angst.

Hunden vår er død. En tidlig, men nødvendig død, i mangel på alternativer. Det er jævlig trist. Ingens feil, bare menneskelivet som viste seg å være uforenlig med hundelivet. Jeg visste om det på forhånd, og gjorde unna en del av deppinga med det samme. Men jeg blir nok ikke ferdig med det aller første. Hun var nemlig så utrolig levende, og derfor er hun ekstra livløs nå.
Jeg husker da hun kom til oss og hoppet rett opp i fanget mitt. Jeg var i en dyp depresjon og hadde ikke vært glad på mange måneder. Men i det øyeblikket var det som om hjertet begynte å banke igjen. Hun var en diamant i søla, gress gjennom asfalten. Hele sitt liv hadde hun i det hele tatt aldri noen annen funksjon enn å bli elsket, og det var akkurat det jeg trengte. Noen jeg kunne slippe å hate.
Det føltes som et under, og hunden var nærmest et mirakel helt fra start. Hun var helt livløs da hun ble født, men eieren reddet henne med munn-til-snute-teknikken. Jeg tror vi ga fem hundre for henne, men jeg ville gladelig betalt det tidoble for å vite at hun ikke er død. Men slik er verden. Jeg har mest lyst til å glemme henne, stue henne vekk som alt det andre jeg har mistet, de andre som har dødd. Ingen har lyst til å være lei seg.

Men jeg må ha et åpent hjerte. Det er viktig, og det er noe jeg tror Gud har prøvd å fortelle meg om i det siste. Selve uttrykket har jeg fra Bottom Buzzer, som kanskje ikke engang er klar over at han sier små ting som føyer seg pent inn i rekken av det Gud til enhver tid forteller meg. Det synes nemlig å fungere slik at det jeg trenger å lære noe om, dukker opp i alle slags varianter på alle slags steder, og ofte fra barn og fulle folk. Den forrige leksa var at jeg ikke skulle ta meg selv så fordømt høytidelig, og før det lærte jeg en hel del om kjærlighet. Nå er det altså hjertet som står for tur, og det skal altså være åpent. Hundens død er slik sett glimrende praksis.

Jeg har nemlig omsider erkjent at man kan ikke lukke hjertet og samtidig forvente å kunne følge det. Man må, som det sies i utallige klisjeer, ta det vonde med det gode. En sjelesørger ville kalle det å kjenne på følelsene. Det er forferdelig jentete, men jeg får finne meg i å være litt pingle i livets og den personlige vekstens navn. Jeg er rett og slett veldig lei meg for at hunden er død. Hun er død, men det er jeg som må leve med det.
Et spørsmål som kanskje er eldre enn hva som kom først av høna og egget, er hvorvidt det finnes en hundehimmel. Jeg vet selvsagt ikke, men det slo meg at det kanskje ikke er så relevant. Vi hadde det fint mens hun var her, og jeg tror hun koste seg omtrent like mye. Det er nok lurt å gjøre alle disse tingene, som å kjenne på følelsene og slikt, som sjelesørgere og milde psykologer har satt så ekle navn på at ingen menn har lyst til å gjøre det. Jeg tror faktisk det funker, for egentlig har jeg det ganske bra nå. Fredelig, som om jeg har gått en lang tur, mistet nistepakken og kommet fram. Som å legge seg etter å ha jobbet for lenge. Som om det er noe jeg ville gått glipp av om hjertet var lukket.

Selvplaging og lobotomerte hjerter

Skrevet av funky uncle den september 2, 2005
Postet i: tro/teologi. 8 kommentarer
Man kan snakke mye og lenge om nåde. Det er et enkelt konsept, men et utømmelig tema. Det finnes alltid noe å tilgi, så siste ord om nåden er nok ikke sagt før verden en vakker dag går under.

Jeg kan like godt be om unnskyldning med en gang; jeg liker å dømme folk, spesielt kristne, og aller mest de som er dømmesyke. Som en glupere fyr enn meg har sagt: jeg er i det minste dyp nok til å innse hvor grunn jeg er.

Jeg skrev en gang noe om kjærlighet, at det ikke er noe man kan lage selv, men bare gi videre. Man kan ikke gi kjærlighet man ikke har fått. Det samme gjelder nåde. Jeg tror grunnen til at kristne paradoksalt nok er kjent for å være dømmende, er at de faktisk ikke regner seg som tilgitt. Jeg har sett mange kristne aktiviteter, og den desidert vanligste er å dømme seg selv, å si at man ikke duger, at man er skyldig. Det henger kanskje sammen med den norske janteloven og rester fra katolsk tenkning, men det er det samme konseptet som noen steder fører til at religiøse mennesker faktisk deltar i parader der man pisker seg selv til blods. Man skal betale, gjøre bot, gjøre opp.

Det å dømme andre er paradoksalt nok et tegn på at man ikke regner seg som tilgitt. Rettferdig, ja, men ikke på grunn av nåde. Det viser seg tydelig og konkret, at i den grad man anser seg selv som skyldfri på grunn av nåde og ikke noe annet, slutter man å dømme andre også. Man har rett og slett ikke noe man skulle ha sagt. Og det er utrolig befriende å endelig slippe å henge seg opp i hva alle andre gjør galt. Det er fint å slippe å behandle folk dårligere enn Gud gjør.

Man har ikke mye nåde å gi, fordi man selv ikke har tatt imot særlig mye nåde. Det betyr ikke at man ikke er skyldbevisst – jeg har aldri sett så mye dårlig samvittighet som hos kristne. Så det holder ikke å være klar over at man trenger nåde, men å faktisk ta imot den. Å leve som om tilgivelse er et faktum. Folk som tror på Jesus burde jo ha verdens reneste samvittighet. Det å være kristen burde ikke bety annet enn at man er tilgitt. For det er ganske enkelt det evangeliet er – at vi er tilgitt. At veien er åpen.

«Men handler det ikke om mer enn bare det?», spør du kanskje. Jo, det gjør det sikkert. Bibelen er en tykk bok, Gud er dyp, og det er mye å lære. Men man lærer egentlig ikke så mye når selve utgangspunktet er feil, man ser ikke noe i det rette lyset. Vi prøver å være Gode Kristne, uten å innse at hele konseptet bare er tull og tøys, sludder, vås, pølsevev, juks og fanteri – jeg vil gå så langt som å kalle det løgn og bedrag. Gode Kristne finnes ikke.

Men vi har tydeligvis vanskelig for å begripe det. Og så lenge de troende har et så utydelig bilde av seg selv og Gud, er det ikke så rart at vi har lagt til så utrolig mange regler og tullball. Vi plager oss selv og prøver å elske med lobotomerte hjerter. Døra er åpen, men vi sitter inne. Vi leser teologi i stedet for å kommunisere med Gud. Vi sier vi er Guds barn, men vi aner ikke hvem Pappa egentlig er.

Men også alt dette blir lett bare en mengde ord og meninger. Derfor er jeg glad for at denne måten å se livet og Gud på, som er ny for meg (og fullstendig fremmed for mange), gir seg utslag i det daglige livet. Jeg behandler folk bedre, jeg er mer motivert for jobben, jeg er tålmodig når kassadama er på sin første vakt og roter alt til. Små ting, kanskje, men slik er det med alt. Til og med kosmos er bygd opp av små atomer. Disse små tingene er selve beviset på det jeg tror på, det er tegnet på at det holder, at det er ekte (og det betyr uendelig mye mer for meg enn om Gud skulle trekke skyene til side og skrive et budskap på himmelen).

Jeg ser nemlig det absurde i min egen tro. Jeg er fullstendig klar over at jeg baserer livet mitt på en mann som vandret i et fremmed land for rundt to tusen år siden. Jeg tror til og med at han fortsatt lever. Det gir meg en ironisk følelse å tenke på at jeg en gang pleide å forsvare dette med logikk. Det er komisk. Det som er tragisk, er at vi har redusert denne absurde, kraftige, virksomme sannheten til å handle om moral og bud – det eneste som er sykere enn å tro på Jesus slik jeg gjør, er å tro at han gjorde det for at jeg skulle dømme noen som helst, til og med meg selv.

Men vi mennesker er jo kjent for å være dumme. Nettopp derfor er fint at Gud selv var mer opptatt av å elske oss enn å demonstrere hvor smart han er.