Mange av oss har blitt tråkket på hele livet, og noen har også lært å tråkke på seg selv, i en slags pervertert menta lakrobatikk. Og noen ganger er vi så heldige at noen hjelper oss å tøye ut etter et liv i anspenthet. Så får man en kort pause før man innser at man må slåss igjen, denne gangen mot sin egen håpløshet. Nekte å la depresjonene spise deg opp igjen, holde på håpet til knokene blir hvite igjen, slå ned din egen selvforakt når du har dummet deg ut igjen, bestige dørstokken og komme deg ut selv om hjernen er marinert i bekymringer og tynget av fordommer mot alle som er utenfor. Man kan ha kjempet hele livet, men likevel ha vansker med å bestemme seg for å nettopp kjempe, for det betyr at man bekrefter at livet er noe dritt. Det synes lettere å bli tvunget.

Det finnes mennesker som går til Nordpolen. Ære være dem, hva de nå har der å gjøre. Men jeg har enda mer respekt for noen av dem som klarer å gå hele den lange veien til for eksempel en psykolog, uten støtteforsyninger, på brukne bein og som blir jaget, ikke trukket, av et glefsende hundespann. For noen er nemlig en slik vandring den tøffeste de kan gjøre. Det burde selvsagt ikke være slik, men verden er befolket av forslåtte sjeler.

En venninne av meg ringte for å si Morten. Du kommer til å miste vennene dine om du ikke begynner å bruke dem. Det var helt jævlig å høre det, spesielt siden det er sant. Telefonen veide hundre kilo da jeg litt etter ringte Bottom Buzzer og sa at jeg har det så kjipt i dag. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg er så sliten. Ikke noen store nyheter altså, men en stor forskjell fra å mumle noe om at jo, det er jo ikke alltid så lett vet du, når noen faktisk vil vite hvordan det går.

Jeg vet at de som leser dette er akkurat like menneskelige som meg. Derfor vil jeg si: Fortell hemmeligheten din til noen. Fortell noen at du får tvangstanker om å skrike på bussen. La noen få vite at du skjærer deg opp, at du spyr etter å ha spist, at du ikke får sove fordi angsten tar pusten fra deg, at du er redd for at du er gal, at du har gjemt en flaske sprit i skapet, eller hva det nå er du holder på med i mørket og innbiller deg at du er alene om. Og om du er en troende, eller bare tvilende, slutt å vente på at Gud skal komme. Han er her, han er tilstede ved andre menneskers kropper og hjerter. Han er her allerede, det er det som er mirakelet du har ventet på. Det finnes mennesker som forstår, som kan se håp der du bare ser død, mennesker som vet, som kan låne deg en hundrings. Alle disse menneskene er Jesus.

For du ble ikke skapt for å leve alene. Du ble ikke født med en overmenneskelig evne til å klare deg på egenhånd. Du er ikke her for å bli visket bort av anoreksi, kutte deg selv i småbiter eller bare være fanget av den forferdelige følelsen av ensomhet. Du trenger ikke være syk for å få hjelp. Du må bare rekke ut hånden. Noen vil slå den, noen vil møte den med en pekefinger. Men før eller senere vil den treffe en annen åpen hånd. Min, for eksempel. Eller en som er større og eldre.

Møter du meg, vil jeg fortelle deg at livet har lyspunkter også. At veien fra å henge i ei renneløkke av fri vilje, til å stå opp på en mandag og si at dette klarer jeg, det ordner seg sikkert, er lang, men farbar. Og at du ikke trenger gå helt alene. Jeg kan love deg at du, i valgene, smerten og kampen, kan finne en verdighet ingen vil kunne tråkke på. En verdighet som bare er din. Selv om du noen ganger må velge å bøye deg før du knekker.

Du må for svarte aldri gi opp.