de beste tekstene
cream of the crop
Og hun sier hun savner hendene mine og stemmen min.
Jeg beklager å gjøre livet til en såpeopera og at jeg kommer med nok en melodramatisk melding til den som måtte komme innom, men ingen må lese om de ikke vil.
Mye av livet mitt har i det siste handlet om at hun savner meg og skulle ønske hun kunne ta på hendene mine igjen og høre meg sove. Jeg er ikke helt komfortabel med å si det, siden det går på tvers av den type selvtillit jeg har hatt mesteparten av livet.
Jeg må erkjenne at jeg er savnet. Det er ikke lett. Jeg må bøye meg i støvet for hennes komplimenter, og det er det største komplimentet jeg selv kan gi henne. Hun har gjort det ingen andre har klart, hun dalte ned som en blomst ut av løse luften. Jeg har sagt det til henne, og hun vet det.
Men jeg elsker henne ikke. Ikke slik hun trenger og fortjener. Selv om hun er det nydeligste mennesket jeg har møtt. Selv om hun har åpnet hjertet mitt med brekkstang. Jeg tror folk har giftet seg på tynnere grunnlag enn rytmen vi har, takten vi svinger i når vi er sammen. Men noe mangler. Den siste lille saken som ville gjort oss til et uslåelig par. Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg vet at det mangler. Jeg vet at jeg må finne det hos noen andre.
Jeg våknet i dag og visste at jeg måtte ringe henne og slå fast at det ikke blir oss to (og hun opplevde det samme på sin kant, en plutselig visshet om at det er slik det kommer til å gå. Vi er ganske synkrone). Det blir ikke oss. Ikke på den måten. Det er min tur til å bli elsket mer enn jeg elsker tilbake. «The tables have turned,» som en venn av meg sier når han holder på å beseire meg i kortspill. Det meste står på hodet, det er snudd på vranga og går baklengs, og jeg ser det speilvendt.
Der sitter man, med røyk i kjeften og sug i magen, på en vanlig søndag, og vet at man kan bli elsket. Det har jeg aldri visst før. Det er litt av en prestasjon å få meg til å tro det, og bare det gjør at hun fortjener det beste. Og det beste, det er visst meg. Det jeg ikke kan gi. Hun takler det fint. Og vi er to om savnet. Jeg savner henne også. Jeg savner å lure på hva vi skal bygge sammen.
Noen ganger gjør det jævlig vondt. Og jeg synes det er verd det. Det er stort sett det jeg vet akkurat nå. Og at dette er livet, og at det er bedre enn å være død. Vi har jo egentlig ikke tapt noe som helst. Om, nei når, jeg faller for noen, kan jeg reklamere med at jeg er pent brukt. Livet går videre, så det er bare å slenge seg på, går jeg ut fra. I morgen går livet videre. Men denne kvelden skal hun få, selv om hun ikke er her. Dessuten vet jeg at hun vil være i framtiden også.
Kjære. Jeg kan ikke elske deg slik du vil. Men jeg håper det kan glede deg at jeg har tatt imot troen på meg selv og kjærligheten. Det vil jeg alltid elske deg for.
Bildet er forresten malt av Leo Dekker.
«Det var bare en hund,» sier mennesker som ikke har blitt slikket på hånda mens de har kvelende angst.
Hunden vår er død. En tidlig, men nødvendig død, i mangel på alternativer. Det er jævlig trist. Ingens feil, bare menneskelivet som viste seg å være uforenlig med hundelivet. Jeg visste om det på forhånd, og gjorde unna en del av deppinga med det samme. Men jeg blir nok ikke ferdig med det aller første. Hun var nemlig så utrolig levende, og derfor er hun ekstra livløs nå.
Jeg husker da hun kom til oss og hoppet rett opp i fanget mitt. Jeg var i en dyp depresjon og hadde ikke vært glad på mange måneder. Men i det øyeblikket var det som om hjertet begynte å banke igjen. Hun var en diamant i søla, gress gjennom asfalten. Hele sitt liv hadde hun i det hele tatt aldri noen annen funksjon enn å bli elsket, og det var akkurat det jeg trengte. Noen jeg kunne slippe å hate.
Det føltes som et under, og hunden var nærmest et mirakel helt fra start. Hun var helt livløs da hun ble født, men eieren reddet henne med munn-til-snute-teknikken. Jeg tror vi ga fem hundre for henne, men jeg ville gladelig betalt det tidoble for å vite at hun ikke er død. Men slik er verden. Jeg har mest lyst til å glemme henne, stue henne vekk som alt det andre jeg har mistet, de andre som har dødd. Ingen har lyst til å være lei seg.
Men jeg må ha et åpent hjerte. Det er viktig, og det er noe jeg tror Gud har prøvd å fortelle meg om i det siste. Selve uttrykket har jeg fra Bottom Buzzer, som kanskje ikke engang er klar over at han sier små ting som føyer seg pent inn i rekken av det Gud til enhver tid forteller meg. Det synes nemlig å fungere slik at det jeg trenger å lære noe om, dukker opp i alle slags varianter på alle slags steder, og ofte fra barn og fulle folk. Den forrige leksa var at jeg ikke skulle ta meg selv så fordømt høytidelig, og før det lærte jeg en hel del om kjærlighet. Nå er det altså hjertet som står for tur, og det skal altså være åpent. Hundens død er slik sett glimrende praksis.
Jeg har nemlig omsider erkjent at man kan ikke lukke hjertet og samtidig forvente å kunne følge det. Man må, som det sies i utallige klisjeer, ta det vonde med det gode. En sjelesørger ville kalle det å kjenne på følelsene. Det er forferdelig jentete, men jeg får finne meg i å være litt pingle i livets og den personlige vekstens navn. Jeg er rett og slett veldig lei meg for at hunden er død. Hun er død, men det er jeg som må leve med det.
Et spørsmål som kanskje er eldre enn hva som kom først av høna og egget, er hvorvidt det finnes en hundehimmel. Jeg vet selvsagt ikke, men det slo meg at det kanskje ikke er så relevant. Vi hadde det fint mens hun var her, og jeg tror hun koste seg omtrent like mye. Det er nok lurt å gjøre alle disse tingene, som å kjenne på følelsene og slikt, som sjelesørgere og milde psykologer har satt så ekle navn på at ingen menn har lyst til å gjøre det. Jeg tror faktisk det funker, for egentlig har jeg det ganske bra nå. Fredelig, som om jeg har gått en lang tur, mistet nistepakken og kommet fram. Som å legge seg etter å ha jobbet for lenge. Som om det er noe jeg ville gått glipp av om hjertet var lukket.
funky uncle 