Det hjelper å kjøre traktor når man er deprimert.

Jeg har som kjent ikke vært videre fornøyd med livet i det siste. Jeg har skrevet fra et hull med innlagt bredbånd. Derfor var det samvittigheten, ikke fornuften, som fikk meg til å takke ja til å jobbe i dag, i stedet for å bare sove. Dessuten var det for en god sak, dvs. penger til å betale parkeringsbøter.

Jeg har ikke jobbet på geriatriavdelingen på en stund, og det er ikke lett å jobbe helhjertet for hjelpetrengende mennesker mens ens eget hode er fullt av tvil og spørsmål uten svar. Som så ofte før, brukte jeg mesteparten av dagen til å spørre Gud hvorfor han lar sivile irakere bli drept med elektrisk drill og småbarn bli kidnappet, jeg innså -også som så ofte før- at jeg ikke kan klandre ham for det mennesker gjør, samtidig som han på den andre siden tross alt er Gud, og er man Gud, burde man ikke tillate slikt, og snart gikk hjernen i spiral.

Utpå kvelden var jeg med på å stelle en pasient som er døv, blind, stum og praktisk talt lam. Det har han vært i flere år, og han kommer til å forbli slik til han dør. Vi vasket ham på ryggen, snudde ham, og kilte ham bak øret. Jeg har aldri sett ham smile før.

Og det skjedde noe med hodet mitt. Jeg vet ikke hva (det gjør jeg sjelden), men det ble stille. De skrapende jernstengene og pipestemmene og de slamrende dørene forsvant. Ingen svar, ikke engang noen nye spørsmål. Bare stillhet.
Plutselig var vi bare tre bankende hjerter.
Vi fortsatte å kile ham og stryke ham på skulderen, og mannen som ikke har snakket med noen andre enn seg selv på mange år, sovnet.

Jeg har ikke peiling på om det skal bety noe som helst.

Og jeg aner virkelig ikke hvorfor, men alt jeg visste på vei hjem var at jeg av en eller annen grunn gleder meg til å bli gråhåret. Jeg passerte et par samer i full mundur, som tilsynelatende ikke hadde noe å gjøre med noe som helst (og spør ikke meg hva de gjør i blogen min), og en gatepike prøvde å stoppe meg og spurte om jeg var «looking for a good time.» Det gjør jeg forsåvidt, men det spørs om betalt sex kan måle seg mot et stille hode.

Ellers har jeg fått papirer på at jeg er snill, morsom og grei:

Og det hjelper jo litt når man ikke ser noen fremtid i morgendagen, ikke finner noen visdom i å gråte på do, og har innsett at havet man svømmer i bare er et kloret basseng.

Jeg kunne vært glad, men tør ikke. Det ordner seg nok etter hvert. I mellomtiden skal jeg leve på luft og barnetegninger.

Jeg våkna med den mugne uvissheten om hva klokka var. Det betyr som regel at man har forsovet seg, og sant nok – jeg måtte rekke Halden – Nordstrand på en time og 15 min. Jeg klarte det, i en gammel rustholk av et vrak, lastet med svensk røyk og en skytsengel. Halve Østfolds bilpark var allerede på veien, men jeg passerte dem høflig, men bestemt.

Som vanlig hadde jeg en god grunn til å forsove meg. Bottom Buzzer har fått så mange jenter i huset, og da må man sette fram kaffen og steke maten og pludre og plapre. En av de nye naboene til Bottom heter Laura, og foruten å ha mange gode meninger om Gud, tro og livet generelt (hun tror ikke det samme som oss, men er akkurat like lite interessert i å krangle om det), kan hun danse. Ikke bare kan hun danse selv, hun er visst instruktør også. Forløpig har vi bare lært grunnstegene i salsa. Jeg tok to skritt frem, tre tilbake og satte meg i sofaen igjen. Jeg vet ikke hva som var morsomst å se på, Lauras hypnotiserende vrikking eller Bottoms forsøk på å gjøre det samme. Han stammet liksom med beina, men fant rytmen etter hvert. Dessuten har han viljen og tålmodigheten til å lære seg ting han ikke kan.

Laura viste seg også å være en kløpper på Bottoms gamle Casio-synth, og jeg fikk endelig jamma litt blues igjen. They call it stormy monday. Det finnes finere folk i verden og i Halden enn jeg ante.

I dag har jeg ryddet litt skog, jevnet et villniss med jorden, banet vei for fri utsikt til riksveien. Det var en hel liten jungel som skulle bort i estetikkens navn.

Det var meg mot naturen, muskler mot årringer. Sagflisen spruta og hormonene pipla der jeg nærmest rykket trærne opp med roten, kvistet dem med håndkanten, meide dem ned med ren mannskraft.

I motbakke.

Vel, jeg hadde motorsag, skogen var ikke stort mer enn et kratt, jobben var halvgjort fra før og jeg måtte ta pause etter fem minutter. Men mandigheten lar seg ikke affisere av slikt. Det er noe jenter (sqaws) kanskje aldri vil forstå – uansett hvor pingle vi måtte være, liker vi å få sagflis i skoa og bli svette i undiken. Vi liker å få spisse greiner stukket i øyet, for så ruse motorsaga litt ekstra før vi tilintetgjør greina og treet den vokste på. Det er rett og slett tøft å sage.

Som den myke mannen jeg tross alt er, kunne jeg trekke en mengde linjer mellom skogrydding og sjelsliv, men de er jo åpenbare. Jeg mener, selv Rambo i all sin prakt kunne satt seg ned i jungelen med en kopp urtete og filosofert sjelesørgerisk over den dypere meningen bak å sprenge helikoptere og vietnamesere.

Uansett, nå skal jeg ha meg en stor og sterk kopp kaffe og en rullings med bismak av sagkjedeolje. Jeg trenger en dusj, men jeg vil helst ned i elva og skrubbe meg med sand.

Ugh.

Jeg har talt.

Jeg har verdens beste jobb.
I dag reiste vi til Andebu, hele senteret, til en aktivitetsdag i regi av Signo, som stiftelsen heter. Det finnes en hel verden av døve, tunghørte, døve autister, CP-rammede i rullestol, blinde tunghørte, døvblinde, schizofrene, utviklingshemmede diabetikere, i det hele tatt flere diagnoser enn man vanligvis tenker på, og mange av dem var samlet i dag. Det regnet så vi nesten måtte svømme, rullestolene kjørte seg fast i søla, folk siklet, noen sloss(!), det var generell liv og røre, men ikke så mye bråk, da de fleste er døve likevel. En av de døve hadde på seg en Black Sabbath-T-skjorte. Vel, om man ikke kan høre musikken, er det jo like greit at det er god musikk man ikke hører…
Og så kom forsyne meg klovnen Bobo traskende, som for bare å gjøre det hele enda mer surrealistisk.Det er forøvrig en unik opplevelse å se en sang bli tolket for en dansende døvblind. Det var noe lignende det man i gamle dager kalte freakshows, en utstilling av gærninger (jeg tar beboerne alvorlig, men ikke høytidelig, for det er det nesten ingen av dem som gjør selv). I gamle dager ville mange av dem blitt satt ut i skogen som byttinger, i fremtiden er jeg redd mange av dem vil forsvinne i abortstatistikkene. Den blideste jenta jeg noen gang har møtt, er døv og CP-rammet, og vet at hun kommer til å bli dårligere og dårligere helt til hun dør. Hun smiler og ler selv om hun må spise most mat og drikke med sugerør og få hjelp til å kle på seg.

Derfor er det verdens beste jobb. Det går stort sett ut på å hjelpe folk som ikke klarer alt selv, enten det er å få på seg bukser eller å tro de klarer å lage ei god kanne kaffe. Egentlig er det de som hjelper meg, ikke omvendt. For de lærer meg hver dag at et godt liv ikke handler om å være flink og selvstendig, langt mindre rik og berømt. Jeg ser Jesus i disse menneskene, for akkurat som ham, godtar de meg. Det handler ikke ett sekund om at jeg skal godta dem. De tåler mine fomlete forsøk på å glede dem, å forstå tegnspråket til en spastiker, de ser det gode i meg. De gir blanke i om jeg har vært snill kvelden før, for de ser at jeg er blitt glad i dem. Og når jeg, en materialistisk, smal kjiping, kan begynne å elske personer som aldri vil få høyere mental kapasitet enn en toåring, da vet jeg at Gud kan elske meg.

I går var forøvrig en bra dag. Jeg fikk omsider treffe Rachelog et par av hennes venner. Det er visst ikke hverdagskost for misjonærbarn å høre folk snakke om Jesus mens de drikker øl, men jeg er alltid parat til å ødelegge noens fordommer. Dessuten ble vi ikke fulle, og pubene i byen var så fulle og varme at vi ikke gadd ta mer enn en halvliter der. Vi stakk i stedet hjem og snakket om Jesus vs. kristendom og avsluttet med en ganske trøtt helvetesdebatt.Jeg forstår forresten ikke hvorfor Fedon stresser med dietter for å få folk til å slanke seg. Jeg pleier i alle fall å miste appetitten når jeg ser ham. Han ser ut som han har svømt fra Hellas til Norge i en sjø av rosa sirup med melis på, og smilet hans gir meg en svak smak av bedervet olivenolje. Men hey, hver sin smak.

Jeg har ikke så mye å skrive om i dag. Jeg poster bare en kopi av en email jeg nettopp sendte til Sporveiene.

To: firmapost@sporveien.no

CC:

Subject: Automatiske problemer

Date: Tue, 09 Aug 2005 04:48:28 +0800

Kjære Oslo Sporveier.

I dag skjedde det noe merkelig. Jeg skulle ta trikken til jobb, og møtte opp på holdeplassen ved Jernbanetorget T eller S eller hva det nå heter, der mellom Sentralbanestasjonen og City. Jeg var full av cash og ungdommelig håp og hadde tenkt å kjøpe meg et månedskort på denne kjekke automaten som sto der. Jeg trykket på knappen og fikk beskjed om å legge i 700 kr. Jeg begynte med en 200-lapp, og straks kom det en femtilapp ut av luka like under. Og displayet viste fortsatt at jeg skulle betale 700 kr. Jeg tenkte, «what the fuck» og stappet inn femtilappen jeg hadde fått, og umiddelbart kom de to hundre tilbake.Og displayet viste forsyne meg at jeg enda skulle betale 700.

Så selv om jeg teknisk sett hadde betalt 250 kr for ingenting, gikk det altså opp i opp. Jeg bestemte meg for å kjøpe en timesbillet i stedet, og maskinen godtok tjuekroningen min. Så jeg fikk da en billett til slutt.

Jeg synes dere skal sende noen til å se på automaten. Så vidt jeg vet er det ingen som har tapt penger på den enda. For alt jeg vet har noen faktisk vunnet på denne krysningen av en spilleautomat og minibank.

Ellers er jeg en fornøyd kunde, men det hadde vært fint om trikken hadde gått litt fortere, spesielt når den er forsinket.
mvh,

Morten
____________________________________________

Jeg har lyst til å se vennene mine gråte.

Jeg vil gjerne se bror min felle en tåre. Jeg vil at de skal sitte i gyngestolen jeg arvet fra mormor og vugge i angst og fortvilelse. Jeg vil høre dem lengte etter å dø og de skal være så triste at de ikke gidder å tørke bort snørret som renner fordi en romantisk drøm ikke funker.Da kunne jeg gitt dem litt tørkepapir.

Jeg kan aldri rette opp et ødelagt farsforhold eller spleise to mennesker som er ment for hverandre, men som ikke får det til fordi rådgivere og normer og familie og venner ikke levner dem en sjanse. Jeg kan ikke tro at det ordner seg for alle.

Men jeg kan tørke opp litt snørr. Jeg kan rydde bort de tomme vinflaskene. Og så vil jeg kanskje tørre å gråte litt selv, uten at jeg helt vet hvorfor. Det er ikke fordi mine egne problemer er så store. Kanskje jeg kan lure meg selv til å tro at jeg gråter for mine venners smerte. Bære en byrde. Være Jesus.

Aller mest ønsker jeg vel å klatre opp i treet og skjære over tauet som Jonny henger i. Han har hengt der siden en gang i 1999. Men han er ikke helt død enda.