Jeg har som kjent ikke vært videre fornøyd med livet i det siste. Jeg har skrevet fra et hull med innlagt bredbånd. Derfor var det samvittigheten, ikke fornuften, som fikk meg til å takke ja til å jobbe i dag, i stedet for å bare sove. Dessuten var det for en god sak, dvs. penger til å betale parkeringsbøter.

Jeg har ikke jobbet på geriatriavdelingen på en stund, og det er ikke lett å jobbe helhjertet for hjelpetrengende mennesker mens ens eget hode er fullt av tvil og spørsmål uten svar. Som så ofte før, brukte jeg mesteparten av dagen til å spørre Gud hvorfor han lar sivile irakere bli drept med elektrisk drill og småbarn bli kidnappet, jeg innså -også som så ofte før- at jeg ikke kan klandre ham for det mennesker gjør, samtidig som han på den andre siden tross alt er Gud, og er man Gud, burde man ikke tillate slikt, og snart gikk hjernen i spiral.

Utpå kvelden var jeg med på å stelle en pasient som er døv, blind, stum og praktisk talt lam. Det har han vært i flere år, og han kommer til å forbli slik til han dør. Vi vasket ham på ryggen, snudde ham, og kilte ham bak øret. Jeg har aldri sett ham smile før.

Og det skjedde noe med hodet mitt. Jeg vet ikke hva (det gjør jeg sjelden), men det ble stille. De skrapende jernstengene og pipestemmene og de slamrende dørene forsvant. Ingen svar, ikke engang noen nye spørsmål. Bare stillhet.
Plutselig var vi bare tre bankende hjerter.
Vi fortsatte å kile ham og stryke ham på skulderen, og mannen som ikke har snakket med noen andre enn seg selv på mange år, sovnet.

Jeg har ikke peiling på om det skal bety noe som helst.

Og jeg aner virkelig ikke hvorfor, men alt jeg visste på vei hjem var at jeg av en eller annen grunn gleder meg til å bli gråhåret. Jeg passerte et par samer i full mundur, som tilsynelatende ikke hadde noe å gjøre med noe som helst (og spør ikke meg hva de gjør i blogen min), og en gatepike prøvde å stoppe meg og spurte om jeg var «looking for a good time.» Det gjør jeg forsåvidt, men det spørs om betalt sex kan måle seg mot et stille hode.

Ellers har jeg fått papirer på at jeg er snill, morsom og grei:

Og det hjelper jo litt når man ikke ser noen fremtid i morgendagen, ikke finner noen visdom i å gråte på do, og har innsett at havet man svømmer i bare er et kloret basseng.

Jeg kunne vært glad, men tør ikke. Det ordner seg nok etter hvert. I mellomtiden skal jeg leve på luft og barnetegninger.