Ærlig tro, og den medfølgende tvilen, er skummel og ubehagelig. Derfor supplerer vi gjerne med behagelige hvite løgner – vi er så redde for at virkeligheten skal smuldre at vi tetter sprekkene med strå, leire og bibelpapir, og kaller dette vaklevorne byggverket ”tro”. Dette er selvsagt ofte ubegripelig for ikke-troende, og gnistene flyr der vi glefser mot alt som måtte true denne troen, for innerst inne vet vi at den er så fryktelig liten. Et troende menneskes frykt for at Gud ikke er der, er like søvnberøvende som den spottende ateistens frykt for at han er der likevel. Vi holder oss for ørene og skrur opp volumet på den predikanten som forteller oss det vi liker å høre.

De troende blant oss som ikke bedrar seg selv fullstendig, vil før eller senere oppleve en troskrise. Den er panisk til å begynne med; hvor ble det av den faste grunnen? Så blir den til en forvirret depresjon: hva skal jeg fylle det endeløse tomrommet med? Meg selv?

Troen er skjør, men grepet om den er som presset fra håndjern, som håndtrykket til selvsikre menn.

Jeg har, både frivillig og ufrivillig, utfordret troen og valgt å se den fra både innsiden og utsiden. Til en viss grad er det kjærligheten, ikke tvilen, som har fått meg til å sette min egen tro på spill, for jeg har sett hvordan kjærligheten må lide under troende (men egentlig usikre) menneskers frenetiske forsøk på å forsvare den. Alt fra manglende tro på helvete til alternative meninger om homofili anses som en direkte trussel mot ens egen frelsende tro, og blir dermed angrepet med nebb, klør og leserinlegg.

For kjærligheten byttes ofte ut med tro. Man mener det er vår tro på Gud, ikke hans kjærlighet til oss, som er vår redning. Vi roper ”kom til tro!” mens Jesus fortsatt hvisker ”kom til meg…”

Og på samme måte som vi byttet kjærlighet mot tro, byttet vi Ånd mot bokstav. Dårlig handel. Det er nesten komisk – vi siterer mannen som sa at det er kjærligheten som både skal binde oss sammen og vise at vi er barn av Gud, mens vi inkluderer og ekskluderer hverandre på grunnlag av hva vi tror om ting som, i et sunt perspektiv, er fullstendig uvesentlige. Vi leser en bok som sier ”lev åndelig!” men velger i stedet å bruke samme bok til å leve bokstavelig.

Jeg sukket og tok et steg frem, to tilbake og tre til siden, og så at dette er en tro som kretser om seg selv; vi tror på troen. Man kommer selvsagt ikke langt ved å tro på et makteløst sennepsfrø. Troen blir grå og diffus, og om vi ikke gjennomskuer det selv, kan vi være sikre på at Gud vil gjøre det. Troen min ble for tynn til å holde seg fast i, den skar seg inn i hendene mine, og jeg bestemte meg for å slippe taket. Jeg brukte tiden i fritt fall til å vurdere agnostiske fordeler og ulemper (ateisme har aldri vært et alternativ) mens jeg så på alle maurene der nede som hadde landet på forskjellige steder – prester, ateister, Jesustroende ikke-kristne, halvhjertede buddhister og så videre.

Jeg landet ved korset, og så restene av min egen tro flagre der oppe i luftstrømmene. Jeg kan ikke gi et psykologisk eller teologisk tilfredsstillende svar på hvorfor jeg landet akkurat her. For det var i fullt alvor og smertefull hensikt at jeg kastet min egen livbøye ut i verdensrommet, i hendene på en muligens ikke-eksisterende Gud, og den kom tilbake som en boomerang – nei, som en blomstrende sommerfugl. En ytterst skjør skapning det ikke ville falle meg inn å prøve å foredle, selge eller prakke på noen andre. Den flyr dit den vil, jeg følger den ofte med blikket når jeg kan, men jeg kan aldri fange den, og jeg vet at for å bevare den, ville jeg måtte spidde den til et hvitt ark med nål. Det ville være hensynsløst. Jeg må la den komme og gå som den selv vil. Å fange den ville være å drepe den.

Troen er ikke en prestasjon eller en konklusjon. Den er fingeren som peker mot himmelen, den er et frø i en pjuskete hage. Den har for små vinger til å bære mitt tunge hjerte. I stedet pendler den mellom meg og Gud med en brevdues retningssans, skriver setninger i luften som ingen kan lese.

Kanskje Gud begynner der troen slutter, og siden jeg ikke er Gud, må jeg finne meg i å leve med både tro og tvil. Troen kan sveve, flykte, svikte og trøste, og jeg tror det eneste jeg kan kreve, er at den er ærlig. Kanskje den vil vokse om jeg får rensket de forbudne fruktene ut av sennepshagen.