funky uncle

en enkel sjel i et enkelt legeme

  • om meg

Mikkel er ikke redd for Gud

Skrevet av funky uncle den november 5, 2022
Postet i: ukategorisert. 1 kommentar

Mikkel og pappa ser på film der de voksne snakker om voksne ting.
Mikkel lurer. Hva er synd, spør han.
Da ler pappa så høyt og så hjertelig som han aldri har gjort før.
Hvorfor ler du, spør Mikkel.
Pappa forklarer at da han var liten var det flere synder enn det finnes stjerner.
Jeg forstår ikke, sier Mikkel.
Ikke jeg heller, sier pappa.
Så setter de på filmen igjen.

Mikkel hilser på hunder og kaster steiner på istappene.
Da er Mikkel ingen andre steder enn akkurat der han er.

Ikke i himmelen.
Ikke i skjærsilden.
Ikke i helvete.

Og noen ganger er han så tett inntil pappa som det går an.

Mikkel er ikke søvnløs.
Mikkel er et barn og sover som et barn.
Han tenker ikke på at de døde egentlig er levende og at de levende egentlig er døde.
Han blir ikke bitte liten hvis en voksen er streng.
Og under senga hans er det bare støv.

Mikkel lurer på alt mulig.
En dag spør han kanskje pappa hva det betyr å bli frelst.
Da kommer pappa til å si: husker du den gangen jeg lo og lo?
Sånn er det.

Akkurat sånn er det å bli frelst.

far min

Skrevet av funky uncle den april 6, 2022
Postet i: ukategorisert. 3 kommentarer


neven til far min er varsam og stø
som før då han bar meg på armen
han bygde ein grunnmur og sådde eit frø
eg ber alltid med meg den varmen


lyden av far min er tøflar og jazz
i bringa ei duvande røyst
far min har tid nok og fanget har plass
til den som treng omsut og trøyst


augo til far min som såg etter sau
såg og mine snublande steg
me fann heile flokken, og ein som var daud
og fekk dei heim, far min og eg


ryggen til far min har bore si bør
og krøkt seg mot uår og vind
pusten til far min har blåse på glør
og neven har vinka oss inn


rommet til far min er kjølig og stilt
eg kraup under far min sitt pledd
skjegget til far min kjendest så mildt
mot kjaken min når eg var redd


skoa til far min er store å fylla
dei trødde på krevjande land
om eg fekk velja frå øverste hylla
så skulle eg vera som han


sjela til far min er gamal og grå
og levande ung som ein blome
sjela til far min skal stiga og sjå
sin skapar når tida er omme


sjå bandet og blodet som held oss i lag
frå far min til meg og til mine
når natta er kald, når det lysnar av dag
sjå her far, her står alle dine

Bindevev

Skrevet av funky uncle den mars 30, 2015
Postet i: ukategorisert. 2 kommentarer

Dette er mitt bidrag til Kamillas temanummer om kroppen.

loose connective

Sengen hever seg med en svak during mens vi sier god morgen. Vi legger en hånd på armen hans og sier at nå skal vi snu deg, ta tak i sengehesten her. Jeg lener meg over, tar tak i skulder og hofte, og på den andre siden griper hun stikklakenet som ligger under ham. Vi teller til tre, hun trekker i lakenet mens jeg drar ham mot meg så han blir liggende på siden. Jeg løsner bleien og hun tar den av på sin side. Bare urin i dag. Vi fukter en klut og vasker ansiktet først, uten hansker, ingen skal føle seg så syk eller skitten at man ikke kan stryke dem over kinnet. Liggesåret er nesten helt borte, sier hun, se her, og peker på et rødlig område på ryggen. Men vi skulle hatt en sånn salve her, den er egentlig for babyer, hva heter den igjen? Jeg vet ikke.

Jeg triller ham ut i stuen og plasserer ham ved vinduet. Snart får han besøk av en kvinne. Hun pleier å holde ham i hånden, og da hender det at stemmen hans våkner fra sin slummer et sted langt inne i den trette kroppen. Ellers er han helt lydløs, tynn, på vei til å bli usynlig. Ingen av oss vet sikkert hvor mye som er igjen av ham under den tynne huden. En gang ble jeg sittende og se på den nakne ryggen hans og tenkte at snart skal den bli helt borte fra oss alle, lerretet med alle knoklene under, huden som mykt strekker seg over gamle muskler og svekkede organer, som har tatt imot kvinners kjærtegn, holdt ham samlet i et helt liv. Armene som jublende har løftet små døtre mot himmelen. Av jord er han kommet, som oss alle. Og nådeløst drar naturen ham tilbake med hele maskineriet i revers, han blir stadig mindre klok og selvstendig.

Vi hadde et dødsfall her i går, derfor går vi litt saktere og snakker litt lavere i dag. Både pliktskyldigst og fordi vi fortsatt respekterer døden og alt den bringer med seg selv om den gjør sine ærender i gangene her oftere enn de fleste andre steder. Vi sendte den pårørende hjem og lovet at hennes mor ikke skulle bli liggende død og alene, at noen skulle være der. Vi vasket den døde kroppen, fjernet venekanyle og kateter, satte på hakebind, det er viktig å gjøre før rigor mortis setter inn. Øynene var allerede lukket, hun var godt smertelindret da hun døde. Vi festet navnelappen på høyre stortå og pakket henne helt inn i et hvitt laken, mot forskriften, det skal egentlig ikke gjøres før legen har bekreftet dødsfallet, men det kunne ta sin tid. Vi festet lakenet med en sikkerhetsnål og åpnet det igjen da legen kom. Han sa noen vennlige ord om pasienten mens han holdt stetoskopet over det tause hjertet.

Snart skal en urinprøve avsløre at jeg er i ferd med å bli far. Uten at vi vet det har to celler blitt én, så til to igjen, så fire, åtte, seksten, trettito, sekstifire, hud og hår dannes fra noe vi ikke kan fatte, og skal til slutt forsvinne i en tomhet vi ikke kan begripe. Det dannes og folder seg ut i min kones mage mens jeg pusser den gamle mannens gebiss. Ti små fingre vokser frem mens jeg klipper den gamles negler. Og det duver lengtende og pulserer rastløst i henne mens jeg løfter ham opp. Vi skal ikke løfte pasienter uten heis, men jeg er utålmodig og mer enn sterk nok. På vei til sengen ser jeg speilbildet av oss i vinduet og blir stående en liten stund med en gammel mann i armene.

Når du blir stor

Skrevet av funky uncle den november 4, 2014
Postet i: ukategorisert. Merket: farskap, poesi. 2 kommentarer

Dette er et dikt til Selma Louise, som jeg har fått publisert i litteraturtidsskriftet Kamilla.

growing-up

når du blir stor skal du bli så stor
og så flink og så snill og så klok som din mor
og lære deg alle bokstaver og ord
og om dyr som lever og planter som gror
og alt det rare som finnes på jord
alt det skal du gjøre, når du blir stor

når du blir stor skal du bli politi
og fengsle de slemme og la snille gå fri
når du blir stor skal du bli så blid
og jobbe på et kjempestort konditori
og spise både boller og godteri
og dele med alle som kommer forbi

når du blir stor skal du lære å svømme
når du blir stor får du lov til å rømme
til ditt eget magiske kongedømme
når du blir stor skal du fortsatt drømme,
la tankene fly og ideene strømme
og ingen skal få peke og mobbe og dømme

når du blir stor skal du skjønne alt
og huske på alt som jeg har fortalt
og hva som var rett og hva som var galt
med hjertet så varmt og hodet så kaldt
og være en venn i tykt og i smalt
for dem som kan gå og for dem som har falt

når du blir stor skal du bli en stjerne
og klatre til topps i de høyeste trærne
og ta av deg klærne og vifte med tærne
og reise til land som er rare og fjerne
og tenke så lurt med din store hjerne
og gråte med de triste og le med de gærne

når du blir stor skal verden bli din
når du blir stor skal du fly som en vind,
snurre med luftige dansetrinn
og øynene fulle av stjerneskinn
et kyss på din panne, en klem på ditt kinn

når du blir stor er du fortsatt min

mine hender små

Skrevet av funky uncle den februar 17, 2013
Postet i: farskap, psykiatri, tro/teologi. 17 kommentarer

mine hender smaa (1).jpg

Illustrasjon av Ida Lorien

Det hender jeg synger for barna når jeg legger dem.

jeg folder mine hender små
i takk og bønn til deg
la alle barn i verden
få
det like godt som jeg

vern alle med din sterke hand
fra fattigdom og død
og hjelp små barn i alle land
så ingen lider nød

Noen ganger kan jeg ikke synge siste vers uten å gråte.

la ingen krig og sult og sott
få gjøre oss fortred
la alle leve trygt og godt
i frihet og i fred

Da gråter jeg fordi jeg har sett bilder av drepte barn, og levende barn som leter etter foreldrene sine, fordi noen vet hvor Madeleine McCann er men ikke vil si det, fordi jeg vet at mennesker tortureres, fordi jeg sitter her sammen med resten av menneskene og lyver mine egne barn opp i ansiktet. Fordi den vakre sangen er essensen av all ubesvart bønn. Fordi mine barn vil vokse opp og bli like blaserte som resten av verden, at de vil gi fra seg et sukk og et huff under dagsrevyen og så fortsette der de ble avbrutt. Og jeg kan gråte av frykt for at de skal bli som meg, barn og voksne som ikke klarer å stenge lidelsen ute av sitt eget sinn.

Siden jeg var liten har menn, kvinner og barn skreket i hodet mitt. Ikke slik folk med for eksempel psykose hører stemmer, men tydelig nok, insisterende, bråk og bilder, krig og sult, all djevelskapen jeg fanger opp enten jeg vil eller ikke, det har satt seg fast og går på repeat og tar fra meg søvnen og det får meg til å hate mennesket som art og ønske at vi alle var døde. Jeg vet ikke hvorfor det bråker, det ser ut til å være stille hos de andre. Kanskje er jeg gal, har jeg tenkt. Kanskje er jeg den eneste som ikke er gal, har jeg tenkt. Kanskje det er fordi jeg vet at ingen hører skrikene, men noen må høre skrikene, de lidende fortjener det, jeg tar det på meg, som om det hjelper. Eller kanskje det er selvplaging, at jeg straffer meg selv for å ikke å gjøre noe med det. Barn lider på alle slags forferdelige vis. Hadde jeg i det minste gitt alt jeg eier for å hjelpe en eneste av dem.

Det er sjelden stille i hodet. Noen ganger forstyrres jeg nok til å donere penger til noen som prøver å demme opp for volden. Da blir det helt rolig i noen minutter, fredelig. Og jeg skrev en epost til FN, jeg visste ikke hva annet jeg kunne gjøre, og spurte hvorfor de ikke gjorde noe i Syria. Jeg fikk et ordentlig svar og takk for interessen. Det startet ikke en kjedereaksjon oppover i systemet, jeg er ikke tung nok til å vippe Kina av pinnen eller få Russland til å tenke på annet enn egen våpeneksport og vinning, men det var noe, om ikke en dråpe i havet så i det minste et molekyl i universet, en svakrøstet protest mot min egen likegyldighet, og det ga meg fred i sjelen en liten stund. Det finnes andre måter å stilne hodet på, for eksempel har mange den (bi)virkning av antidepressiva at man slipper slikt tankekjør. Tankene og bildene går ikke bort, men man klarer å gi blaffen som vanlige folk. Og kanskje man kan klare å lukke seg helt for alt, det har jeg tidligere i livet forsøkt med varierende hell. Ellers forsvinner det hvis jeg er sanseløst beruset, men man kan ikke være full hele tiden. Dessuten er det billigere å ha et fadderbarn, et bilde på kjøleskapet, se på det, se på det, se på det, klapp deg selv på skulderen, ikke la tankene gå til barna som ikke er avbildet på noens kjøleskap, ikke… jeg tror ikke det kommer til å slutte før jeg er død.

Jeg har en trang til å tro på Gud, jeg vet ikke om det er fordi jeg vil ha håpet det kan gi eller for å ha noen å skylde på. Jeg går i en huskirke to ganger i måneden. Det gjenspeiler ikke troen min i særlig grad, men det er fint å ha et sted hvor man snakker om viktigere ting enn fotball, et sted som kanskje ikke flommer over av nåde og kjærlighet, men hvor det i det minste er meningen at det skal gjøre det, hvor vi ikke er så overfladiske, hvor vi snakker om Gud og hva som plager og gleder oss uten å måtte drikke først. Hva skal vi be om til slutt? Fetteren som har fått kreft. At det må gå bra på jobbintervjuet. At folk må føle seg velkomne i menigheten. At naboen får høre om Jesus. Slike ting. Gud bryr seg, Gud kan. Noe mer vi skal be om? Syria, pleier jeg å si da. Slutt på krigen. Ja, vi ber for Syria også. Vi takker deg, Herre, for at du er her i dag…

Jeg merker at de ikke tror mer på det enn jeg. Hva vet jeg, kanskje Gud har en forkjærlighet for kristne nordmenn, kanskje det er lettere for ham å fikse en jobb eller et vondt kne, vi er i alle fall ikke noen troskjemper som sitter i ring og tror at vi, via Herren, vil gjøre noen som helst forskjell i noen som helst krig. Gud verner ikke alle med sin sterke hand fra fattigdom og død. La oss feie det inn under teppet med resten av Hans uransakelige veier, der alle de dårlige jobbintervjuene og uhelbredede sykdommene ligger, jeg lar være å skrike mens jeg lurer på om det finnes et verre ord enn borgerkrigsherjet.

En venn av meg tror alle mennesker vil bli frelst og kompensert til slutt, at det finnes en skjult mening, Guds plan, at vi en dag vil forstå og takke, og det gjør meg grønn av misunnelse. Han kommer ikke til å trenge en eneste pille så lenge han tror det. Jeg har bare fortiden og nåtiden, og mens jeg skriver dette henrettes et barn for å straffe foreldrene fordi de har støttet feil hær. Gud hjelper ikke små barn i alle land.

Men Redd Barna jobber med saken. Mens ett barn ble henrettet, fikk et annet barn et teppe mot kulden, Redd Barna kjøpte det med penger fra bedrifter som deler litt av sin formue, med midler skaffet til veie av kjente fotballspillere som fronter saken, med de hundre kronene noen gir hver måned, med femtilappen som legges til mobilregningen til noen som har skrevet «BIDRA» og sendt det til 2434. Dråper i havet, molekyler i universet, snøflak i helvete, små fnugg av fornuft. En litt stillere gråt i Syria og et litt stillere hode i Norge.

Faen ta dem som skyter og slår. Faen ta oss som står og ser på. Faen at jeg ikke kan skrive dette uten å søle til tastaturet med tårer.

«Ikke anklag Gud for det onde mennesker gjør,» sier noen. Nei, og jeg takker ham ikke for det gode de gjør heller. Den allmektige gud ble menneske og døde på et kors. Men om det ikke hjelper et sultent barn kan det egentlig være det samme, han får styre med sitt. Jeg kan knapt nok snakke for meg selv, langt mindre for resten av menneskene, aller minst for Gud. Jeg skal ikke si så mye. Men det hender jeg synger for barna når jeg legger dem. Jeg skulle sunget for alle barn, pakket alle verdens barn inn i alle verdens varme dyner og latt dem sove til de er voksne og kan få lov til å dø. Men når jeg ikke kan være Gud får jeg heller være en gudløs samaritaner. Å ikke folde mine hender små, men verne dem alle med min sterke hand fra fattigdom og nød. Hjelpe små barn i alle land så ingen lider nød. Det kan jeg gjøre. Det kan vi gjøre, til det en dag blir stille.

http://www.reddbarna.no/

og så har jeg en annen, mystisk og ukjent blogg!

Skrevet av funky uncle den desember 29, 2012
Postet i: ukategorisert. Legg igjen en kommentar

Den heter Traktatrevyen og er et utløp for min fascinasjon for religiøse traktater. Den vil sannsynligvis oppdateres like ujevnt som denne.

stakkar traktor I

Skrevet av funky uncle den desember 29, 2012
Postet i: poesi. Legg igjen en kommentar

humpa av stad
enkel transport
litt møysommeleg sakte
nyetraktoren køyrte så fort
du ville blitt med om du rakk det

traktor

psykologen og individet

Skrevet av funky uncle den oktober 28, 2012
Postet i: de beste tekstene, tro/teologi, ukategorisert. 2 kommentarer

«Hva skal man gjøre hvis man mister troen? Jeg mener, det er ikke noe som kan måle seg mot å vite at universet har en skaper og at man er på lag med denne skaperen,» sa jeg.
«Vel, historisk sett har man byttet ut troen med personlighet,» svarte psykologen, «Men det stiller jo ganske store krav til individet.»

perfekt

Skrevet av funky uncle den oktober 28, 2012
Postet i: døden, de beste tekstene, farskap, ukategorisert. 1 kommentar

«Sjå, pappa! Masse stjerner! Hallo, stjerner. Pappa, stjernene sa hei til meg! Det er perfekt.»

selma

Skrevet av funky uncle den oktober 8, 2012
Postet i: de beste tekstene, farskap, poesi. 8 kommentarer

vi lot henne sovne
med kjolen på
det får ikke være så nøye
der er dagen og himmelen nå
bak hennes lukkede øye

foto: Hilde Anita Skahjem

Snakk med alle

Skrevet av funky uncle den september 16, 2012
Postet i: ukategorisert. 3 kommentarer

Det blir mindre rock ‘n roll når man har fått kone og barn. På et vis er det ikke noe som er villere og får deg opp i flere absurde situasjoner enn å være far, men du vet hvordan det er. Nå vet jeg, eller i alle fall min kone, hvor vi skal sove i natt, når vi skal stå opp og hvordan vi skal komme oss hjem, nå er det vin til maten i stedet for mat til vinen, og det meste er på stell og vel og bra og kjekt å ha. Og jeg ville ikke byttet det mot noe annet. Men gresset er som kjent grønt på de fleste sider.

Det var muligens et ubevisst ønske om å gjenoppleve noe av ungdomstidens rock ‘n roll som gjorde at jeg ikke gikk av på Gardermoen da jeg skulle ta flyet hjem. Men mer sannsynlig var det fordi jeg er en rotekopp med ørepropp som ikke vet på hvilket stopp jeg skal troppe opp. Så jeg ble med toget til Hamar. Det var ikke mulig å komme seg på et nytt tog før neste morgen, så jeg hadde tid til å se litt av Hamar by night. Hamar har det meste. Togstasjon med venterom, hvor jeg planla å sove, en Narvesen-kiosk med alt man kunne begjære av mat og drikke (boller og kaffe til 25 kr), et hotell og to puber. Og sikkert noe mer oppom torgplassen, men så langt orket jeg ikke å gå og bestemte meg heller for å sitte på den irske puben til de stengte. Det var middelalderfestival i byen og en del av gjestene var kledd deretter. Jeg var ikke i humør til å prate med folk så jeg leste aviser og ble kjent med skolissene mine i stedet. Men da jeg hadde drukket to øl hadde de fleste andre rukket å drikke minst fem, og da blir det vanskelig å ikke komme i prat med folk, spesielt når de vil spandere mer øl på deg. Jeg sitter ved bardisken da denne mannen kommer bort:

Meg til høyre (sveisen er ikke representativ). Lyset i øynene kan skyldes blitsen, men jeg er sannelig ikke sikker. Ikke på bildet: anstendig oppførsel.

Dette er Anton, som gjerne ville slå av en prat. Hyggelig det. Han forteller at han har en livsfilosofi på tre ord, og lurer på om jeg vil høre den. Jeg har hørt mange livsfilosofier på puber sent om kvelden og det er stort sett det samme platte våset som på dagtid, bare fremført med større innlevelse og mer jovialitet. Men greit, få høre, sier jeg. «Hva kan lille Anton og lille Morten gjøre for å gjøre verden litt bedre,» spør han. Jeg får betenkningstid, men kan ikke svare. Men så kommer han med sine tre ord: «Snakk med alle.» Helt enkelt. Snakk med alle. «Jeg prater med alle,» sier han – «og hvis folk ikke vil snakke med meg stikker jeg. Men hvis de vil, så har vi gjort verden bitte litt bedre.» Og han hadde forsyne meg rett, for jeg var allerede i bedre humør. Etter å ha snakket med ham en stund forsto jeg at dette ikke er noe Anton sier når han har promille. Han er sånn. Han snakker med alle, og man skal være i temmelig råttent humør for å ikke ville slå av en prat med ham. Anton kunne blant annet fortelle at han er snekker til daglig, men egentlig er han vikingsmed og bueskytter. Han hadde dessverre skadet hånden og blitt sykmeldt, men vi kunne konstantere at han kan krumme fingrene akkurat nok til å holde en halvliter. Han kunne også demonstrere den egentlige grunnen til at vikingene drakk fra horn: for da kan man stå og se helt uanfektet ut mens man klør seg på pungen med spissen. Det fikk jeg vite etter at bildet over ble tatt.

Etter stengetid ble vi stående ute og prate. «Hvordan ble du sånn,» spurte jeg. «Hadde du en åpenbaring på syre eller møtte du Gud eller hva?» «Nei, jeg var en slåsskjempe. Men en dag skjønte jeg det bare sånn, woooosh!» sier han og fører hendene til siden av hodet i en stor bevegelse. «Jeg skjønte plutselig at vi må være snille med hverandre. Hvorfor skal vi gå rundt og være kjipe,» sier han på en måte som får deg til å tenke at ja, pokker heller, hvorfor i all verden skal vi være så kjipe, jeg vil heller være snill, hva er det vi driver med. Så avtalte vi at jeg skal få noen liter hjemmebrygget mjød neste gang vi møtes, før han tok drosje til vikingleiren sin og jeg måtte ned på stasjonen for å sove. Men Hamar har enten altfor få uteliggere eller altfor mange, for stasjonen var stengt. Hotell hadde jeg ikke råd til, så jeg hadde ikke annet å gjøre enn å traske rundt og lete etter et sted å sove. Det endte med at jeg la meg i en liten båt nede i havna. Jeg valgte en som så litt gammel og koselig ut, siden eieren da også kanskje ville være gammel og koselig og behandle meg fint om han fant meg der. Jeg våknet etter et par timer, beinfrossen selv med to bukser og to hettegensere på, og så nok ut som en draug der jeg stabbet av sted. Jeg fant en terrasse ved en restaurant, og noen kasser som kunne tjene som levegger, og fem stearinlys. I ettertid ser jeg selvsagt at: a) det er ikke lurt å sove i havna hvis man skal holde varmen, b) hvis man finner fyrstikker kan man heller lage et ordentlig bål enn å prøve å varme seg på stearinlys, og c) neste gang jeg møter en uteligger skal han forsyne meg få to hundre kroner og en varmeflaske.

Jeg var kald og trøtt, men det som virkelig var en pain in the ass, bokstavelig talt, var hemoroidene jeg hadde pådratt meg. Ikke fnys, alle kan få det. Kanskje har du en selv uten å vite om det (her er det store mørketall). Det finnes et behjelpelig apotek ved siden av Bunnpris på Oslo S, der kan du gå mens jeg stikker for å hente Fritt Ord-prisen min. Men uansett, et positivt aspekt ved slike (forbigående og helbredelige, bare så det er sagt) plager, hvis du er en rotekopp, er at du blir veldig til stede i øyeblikket og ikke går av på feil stasjon. Du rekker ikke å bli så fjern når du må finne opp nye sittestillinger hele veien hjem. (Jeg skal forresten starte motorsykkelklubb. Den skal hete Hemo Riders og alle skal stå når de kjører.)

Om du ikke var bekymret for helsen før du googlet symptomene dine blir du det etterpå.

Senere fortalte jeg folk om da jeg måtte sove ute med minus på kontoen. «Stakkars deg,» var det mange som sa. «En erfaring rikere,» sa Anton. Det ble nok rock’n roll for en stund, og jeg fikk med meg en livsfilosofi som faktisk funker, i motsetning til alt fjaset du glemmer med det samme, alle Ordene Å Ta Med Seg Videre I Livet som ble sagt i konfirmasjonstalene, og alt jeg noensinne er blitt fortalt Til Refleksjon Og Ettertanke. Jeg husker ikke en døyt av det. «Snakk med alle,» derimot. Det husker jeg ganske ofte. Det er noe jeg kan klare. Ikke så drevent som Anton, for meg handler det mer om å snakke med litt flere enn ingen, men det funker hver gang. Folk smiler og blir litt gladere. Noen av de mest sjenerte har begynt å si hei tilbake. Det trenger ikke være så mye, du må ikke fortelle om hemoroidene dine til alle du møter, for eksempel. Men si hei og morn morn, og plutselig er du blitt kjent med en kul person, og tar du ikke deg selv for høytidelig har du kanskje en liten historie å dele. Gjør som Anton, snakk med alle.

Ikke i rute

Skrevet av funky uncle den juli 21, 2012
Postet i: de beste tekstene, psykiatri. 3 kommentarer

Vi hadde røykt noen jointer tidligere på kvelden, listet oss fnisende rundt i frydefull paranoia. Nå var det natt og min venn satte seg i sofaen og jeg la meg på gulvet mens rusen ebbet ut, og vi hørte Sting synge jazz på lavt volum.

Have you ever had the feeling
that the world’s gone and left you behind?

– Hver dag, Sting, tenkte jeg. Hver dag.

Jeg gled inn og ut av søvnen, som tidevann, som om jeg og søvnen var elskere, vi ble ett, og jeg ble ett med gulvet og musikken, langt borte fra resten av verden.
Mellom to låter åpnet jeg øynene. Han satt bøyd over et ark.
– Mikkel Rev skrev et brev, sa jeg.
– Hm?
– Hva skriver du?
– Nei, det… det er et brev til Camilla. Jeg tror jeg må slå opp, sa han og gned seg i tinningen.
– Ja, du bør kanskje det, sa jeg etter en stund, og sovnet igjen.

Der var vi, jeg på gulvet uten tanker, og han som måtte slå opp med Camilla, helt stille.

– Skal vi på skolen i morgen?
– Nei.
– Skal ikke eller gidder ikke?
– Samme det.

Vi gikk ikke på skolen igjen den uken, han solgte sjelen sin til en okkultist på puben, fire pils var den verd, en dag slengte han en appelsin i kjøkkenveggen uten øyensynlig grunn, og jeg sluttet å vaske håret, fikk det for meg at Gud hatet meg, og ble utvist fordi vaktmesteren fant en øvelsesgranat på rommet mitt. Han tok den ikke, så vi detonerte den utenfor internatet om natten.

Have you ever had the feeling
that you’re that close to losing your mind?

Ikke da. Men senere, lenge etter at vi hadde skjerpet oss, etter at vi hadde begynt å rekke bussen, fått faste stillinger med adgangskort og begynt å betale regninger og innlede samtaler om været. I seneste laget, ville noen si. Jeg vet ikke.

rotekopp

Skrevet av funky uncle den januar 7, 2012
Postet i: ukategorisert. 4 kommentarer

– Er du klar?
– Hæ?
– Er du klar? Vi må dra nå.
– Eh, ja. Kommer.
– Hadde du glemt det?
– Neida, neida. Fulgte ikke med på tiden, bare. Jeg kommer.
Hva er det vi skal? 
– Skal du ikke pynte deg litt?
– Eh, jo. Selvsagt.
Jeg tar på finere klær. Ungene er klare, det er ofte ting er klare før jeg kommer i gang, vi bærer dem ut i bilen.
– Skal jeg kjøre, spør hun.
– Gjerne det.
Hvor skal vi? Nå er det for flaut å spørre. Jeg klarer ikke å huske det, men får snart annet å tenke på, for vi suser forbi en byggeplass, og jeg ser at dette ville vært et ypperlig sted for Spiderman, her kunne han svinge seg rundt i ro og mak, jeg ser det for meg, over taket der og rundt de stolpene, og den krana hadde vært perfekt for en som ham, eller kanskje han ikke ville like å svinge seg rundt i fritiden, hva gjør Spiderman når han skal slappe av, tenk å være Spiderman, det må være et enormt press. Hvis jeg var Spiderman —
Så er vi framme, det er en bursdag. Hun takker for gaven. Den passer visst helt perfekt.
Har vi gitt henne noe?
– Right on, sier jeg.
Kaffe, kaker, småprat, brus.
Noen spør hvor gammel minsten er blitt nå.
– Eh, han ble født tjuesjette juli, sier jeg. La dem gjøre hoderegningen.
– Tjuesjette juli? Men…
– Tjueniende april, skyter kona inn. – Tjuesjette juli er bryllupsdagen vår.
– Ja der kan du se, sier jeg. – Jeg husker bryllupsdagen foran alt annet.
– Bare du ikke glemmer igjen ungene, er det en som sier.
– Nei, det skulle tatt seg ut, sier jeg og tenker: Herregud, jeg må ikke glemme ungene.
Vi har det hyggelig. På vei hjemover tenker jeg på hester og esler. Jeg ville valgt et esel. Vi kommer hjem og jeg finner ikke igjen lommeboka. Tok jeg den med ut? Kanskje, ikke sikker. Men den pleier å dukke opp etter noen dager, jeg har sluttet å ringe banken for å sperre kortet. Dessuten ligger det ofte mynter rundt omkring i lommene.
– Vet du hvorfor det heter frisbee, spør jeg når vi har lagt oss. Det gjør hun ikke, men jeg kan fortelle at det stammer fra en baker som het Frisbie på slutten av attenhundretallet. Navnet hans sto på de runde kakeboksene og folk kastet lokket frem og tilbake, og vips.
– Mm, sier hun og sovner.
Jeg blir liggende og tenke på ord som rimer på vips. Rips, slips. Chips. Hmm… nips!
Og klips.
Jeg drømmer at jeg glemmer en baby på bussen. De stakkars barna med sin naturlige ubesudlede pust. Hvordan havnet de hos meg i utgangspunktet? Toåringen har det med å komme med tilfeldig poesi, under frokosten sier hun at alle folk er spøkelser. Så finner hun en bitte liten krokodille i gulvteppet. Den er lei seg fordi mammaen ikke har melk til den, jeg blir med, vi slukes opp og har sjansen til å glemme alt annet. Jeg kan like gjerne gjøre det med vilje.

Bildet er Autumn Rhythm av Jackson Pollock

Ode

Skrevet av funky uncle den november 29, 2011
Postet i: farskap, poesi. 1 kommentar

mikkils

Mikkel er ein liten gut
begynte som ein sædsprut
bitte vetle Mikkel
kom frå fars testikkel

møtte på eit lite egg
hang seg på ein livmorvegg
låg og sov ei stund i ro
kom seg ut så spruten sto

dreit ein skvett i bleia si
men er fortsatt like blid
pappa er så glad i han
sin bitte vetle Mikkelmann

Den gamle mannen og de gamle ordene

Skrevet av funky uncle den november 20, 2011
Postet i: ukategorisert. 3 kommentarer

Vi jobber på lageret, og mannen som har fått den viktige jobben med å holde styr på lokasjonene har fått en enda viktigere tittel: stock controller. Selv er jeg vareplukker, men oppgraderte straks meg selv til plukkseddeloperatør. Silikontitler er i vinden og man må henge med. I dag kan man søke stilling som resultatenhetsleder. Er jeg kvalifisert? Hvem vet? Men CVen min kommer til å glitre av de vidunderligste titler. Min teamleder overlagerarbeiderboss ga meg ingen umiddelbar støtte til tittelskiftet, men jeg regner med support fra tillitsvalgt trust coordinaton manager. Hvis ikke får jeg gå direkte til lagersjefen Supreme Chief Master, Lord of the Warehouse and Ruler of the Fish in the Sea.

Til og med Donald Duck hadde en fancy tittel før han fikk sparken. Da var han overmargarinpakkemesterassistent. Men Donald er også en stolt bærer av gode og gamle begreper som skurk og banditt. Kriminaliteten var mer sjarmerende før. Der man i dag blir ranet av en lite karismatisk ungdoms- eller yrkeskriminell, kunne man før bli robbet av en røver eller loppet av en lurendreier. Svindel fantes ikke, derimot kunne man bli snytt, som regel av en kjeltring, som i tur risikerte å bli fakket av en konstabel og slengt i kasjotten. Og man risikerte aldri å overhøre pisspreik eller bullshit, i verste fall ble det ytret sludder, vås, vrøvl eller pølsevev. Jeg ville mye heller hørt på det, om jeg fikk velge.

Men valgfriheten synes å skrumpe når man blir eldre. Alt er ikke lenger mulig, jeg har ikke lenger all verdens tid, og mange av ordene jeg liker synes foreldet. Gammel har jeg følt meg mange ganger, mett av dage til og med, men nå er også neglene mine blitt krummere, som på en gammel manns fingre og tær, og selv om ingen andre legger merke til de små furene i huden vet jeg at nå er jeg ikke lenger på vei mot voksenlivet, nå har jeg og kroppen min kommet fram. Nå skal vi bare blir eldre og eldre. Jeg skal spise kaker, klappe kroppen min på kneet og tviholde på stavemåten lunch.

Og jeg skal holde på retten til å kalle en neger en neger, jeg vil ikke finne meg i at man gjør nøytrale begreper til mobbing. Det er greit når det går den andre veien: jeg husker at en fyr kalte en politimann homse og fikk bot (eller ei fæla mulkt, som pappa sier, han er blitt litt gammel). I dag ville en slik fornærmelse trolig gitt strafferabatt for fremskreden evne til å inkludere seksuelle minoriteter. Ordene vil fortsette å få ny mening, mens vi har denne tendensen til å tro at vår lille flik av samfunnet og historien er et tverrsnitt av selve normaliteten. «Tispe!» sier vi når vi snakker om ei hurpe eller hespetre, selv om ordet sannsynligvis ble til for at man skulle slippe å si «hunnhund.» Noen av mine beste venner har vært tisper.

Eldre er jeg blitt, og blir jeg riktig gammel vil jeg kanskje få bestefars øyne, de som hadde blitt dype og blanke og vakre, slik gode gamle sjelers øyne er, blikket som sier at vel har jeg det godt, men jeg er gammel og det er på tide å hvile. Det er ikke så galt å bli eldre, med rett innstilling blir man mer ydmyk av det, en stødig og sterk ydmykhet, verden som i ungdommen var sort/hvit begynner å få nyanser og til og med farger, og – den som lever får se – kanskje vil livet fremstå som den reneste høst til slutt, slik naturen selv tar farvel med et siste sukk av trette farger. Naturen går ut med stil, økologisk og organisk, unplugged.

«Hva er dette for et apparat,» spurte bestefar da han fikk se en PC for første gang. Jeg klarte ikke å forklare det. Han hadde hatt bygdas første sykkel, men etter det var han ikke særlig oppdatert på teknologiske nyvinninger. Han var litt utdatert, tenkte jeg da. Men egentlig var han bare oppdatert på helt andre ting. For eksempel kunne han rive opp brennesler med bare never. Nålene kunne ikke trenge gjennom det tykke laget av ren mandighet. Bestefar humret formodentlig av byfolk som spilte på kjøpefele og bygget like godt sin egen. Den henger på en vegg hos min søster, som en fysisk manifestasjon av fordums tids jordnære selvhjulpenhet, da menn var menn og en spade var en spade. Hadde jeg vært gammel nok til å bruke hatt skulle jeg tatt den av for familiens første og eneste fiddle solutions director. Hvil i fred, gamle mann, og hold av en plass til min fremtidige skrukkete kropp og sjel. Jeg skal holde liv i de gamle ordene imens.

Bildet er tatt av Hilde Anita Skahjem
Skrevet av funky uncle den november 19, 2011
Postet i: ukategorisert. 1 kommentar

For det første
Det er mange ord som suser omkring uten å dulte borti noe som helst. Men som Dylan sier i en strofe: This time ’round it’s more correct / right on target, so direct – det hender man finner tekster og bilder som treffer ett eller annet, ett eller annet sted, uten at jeg kan si nøyaktig hvor. Uansett, mange av dem er laget av Sophie Berntsen. Besøk bloggen hennes. 

For det andre
så vil denne bloggen i fremtiden bli å finne på www.funkyuncle.net (og vil bli like estetisk tilfredsstillende som denne). Dels fordi det virker veldig proft å ha sitt eget domene, men mest fordi Blogspot, en del av Google, med ørliten skrift forbeholder seg rettighetene til alt man publiserer på blogspot-domenet. Det er tvilsomt at Google noen gang vil bry seg om det jeg legger ut, men det er en prinsippsak. Det er de samme prinsipper som gjør at jeg er motstander av Datalagringsdirektivet og alltid melder fra til Datatilsynet om overvåkingskameraer som ikke er merket (det er en nedslående hobby å se etter). 

Og for det tredje kommer det snart en ordentlig post her igjen.

Hangman II

Skrevet av funky uncle den september 26, 2011
Postet i: døden, de beste tekstene, psykiatri. 4 kommentarer
Tre ganger kan jeg huske at du smilte: Da jeg fortalte om mine egne svarte dager og du unnskyldte smilet ditt med at du kjente deg igjen. En gang på et bilde, anstrengt og på kommando. Og den dagen du døde. Nå vet jeg at det var fordi du visste at du skulle dø. Jeg ville gjort det annerledes nå, vi skulle ikke kastet bort tiden på overmodig bønn og tull som ikke hjelper, jeg skulle dratt deg med til en psykiater mye tidligere. Men jeg var ikke perfekt, ingenting var perfekt og er ennå ikke blitt det, dagene er fortsatt sprukne og flekkete. Men de er her, de går uten at jeg merker dem komme, og du er fortsatt et annet sted, frosset fast, utstoppet. Det tok slutt, men ble aldri avsluttet.
Jeg husker ikke lenger etternavnet ditt. Jeg tror du var 21, og du levde til februar det året. Faren din ga meg skoene dine da du var død, og jeg tok dem på, jeg trengte vel symbolikken i det. Etter en stund kastet jeg dem i en søppelbøtte utenfor en kafé og ba fanden ta deg, som om han ikke hadde gjort det allerede.
Noen må tilgis, antar jeg. Men jeg vet ikke hvem, eller hvordan, eller om det allerede er gjort, hvordan tilgivelse manifesteres. Jeg vil ha en urne av tilgivelse, fylt av kremerte misgjerninger og makulert anger, tømme det ut i en eller annen bris som blåser i en eller annen retning, jeg vil ut av dette vindstille området.
Eller jeg kan drite i det emosjonelle tåkepratet og sette over litt kaffe. Drikke den uten deg, høre på punk og gammel kristenrock uten deg, leve i tolv år til uten deg, kjøre bil og slå gresset uten å tenke på deg, ha det helt som jeg pleier. Hvorfor har du besøkt tankene mine så ofte i det siste? Du trenger ikke være her. Bare dra hjem når du føler for det.
Del I kan leses her.

I høve bryllaupsdagen (og alle dei andre)

Skrevet av funky uncle den august 6, 2011
Postet i: de beste tekstene, elsklingen, poesi, romantikk. 10 kommentarer
Eg klarte ikkje skriva ein tale til bryllaupet, men fekk klemt ut eit dikt i staden, and it goes a little like this:
når eg klarar livet utenat
på kryss og tvers og langs
og når eg ikkje klarar nokon ting
og slåss imot min angst,
då er du min
når eg veit at du er det beste eg kunne hatt,
då eg vakna i dag tidleg og når me legg oss att i natt,
då er du min
mange er snille og mange er pene
men du er min kjære vakre vene,
så endelaust blinkande fin,
du er min
eg har kje fine titlar og eg gjer deg ikkje rik
eg er den eg er og du vil visst ha meg slik,
du er min
om dagane vert tunge
og om me får ein unge
og om eg vert så sjuk at eg hostar opp ei lunge,
då er du min
du er min beste grunn til å leva
mellom alt som rauk og brast,
du er tusen sterke nevar som held meg ganske fast,
du er min
når du vekkjer meg med kaffi
og eg vekkjer deg med snork,
når eg ikkje gidd å stå opp fordi allting er eit ork,
då er du min
når me ein gong ser attende på det som skjer i dag
og når me deler ein rullator etter hundre år i lag,
då er du min
når eg får stryka deg i håret
og turka bort ei tåre
og bita deg i øyra mens eg klyper deg i låret,
då er du min
du er min, du er min
i regn og i vind,
i alt som blæs bort og forsvinn
står du att og ventar på kjærasten din,
du er min
når eg stotrar og tykkjer det er litt vanskeleg
å finna ord som seier kor glad eg er i deg,
då er du min
så lenge du vert elska, så lenge du kjem fyrst,
så lenge eg er god for deg og så lenge du har lyst
er du min
så lenge eg har pust og så lenge eg har vett
vil eg ropa ut til alle at du er min Elisabeth,
du er min

22. juli

Skrevet av funky uncle den juli 25, 2011
Postet i: ukategorisert. Legg igjen en kommentar
Jeg har en barnslig aversjon mot å snakke og skrive om det samme som alle andre snakker og skriver om, jeg liker ikke flosklene som jeg vet kommer («vi står samlet» etc) og jeg liker ikke å være en del av massen. I tillegg kjenner jeg meg som regel kynisk og pragmatisk når jeg eksponeres for tragedier: Jeg beveges ikke av sorg over de døde, jeg kjente dem ikke. Men da jeg gikk nedover Karl Johan og ble møtt av en rekke innvandrede nordmenn med håndskrevne ark – «Vår dypeste medfølelse med ofrene» og lignende – måtte jeg stoppe og gråte. Jeg så ikke hvem av dem som spurte meg om det gikk bra, men jeg fikk gitt ham et takk og en neve på skulderen. Medfølelsen rører meg mer enn sorgen noen gang har gjort.
Alle vet at følelsen av fellesskap og solidaritet vil gå over. Etter noen måneder og år er både den og sorgen bare minner som dras frem på årsdagen for massakren og når det skjer andre tragedier som kan sammenlignes med denne. Men dette minnet vil likevel gjøre oss litt mer engasjerte for de mange andre som drepes andre steder i verden, det tror jeg, vi vil være litt mer overbærende med våre innbyrdes uenigheter, vi vil protestere litt høyere mot urettferdigheten og gi noen kroner mer til dem som hjelper de fattige og sultne på våre vegne. Jeg tror de rumenske roseselgerne gjorde gode penger i dag, og jeg tror folk holdt igjen de sedvanlige nedlatende blikkene. Det vil ikke vare, vi er ikke ugjenkallelig forvandlet. Men jeg tror godheten, samholdet og medfølelsen som nå er til å ta og føle på vil bygge opp mer enn en drapsmann  klarte å rive ned. I dag var jeg litt mer tålmodig med en trøtt og lei toåring enn jeg ellers ville vært, tonefallet på samtalene i byen var vennligere enn vanlig, menneskenaturen er visst ikke så ensidig fordervet som jeg fryktet, og slik ble verden faktisk et hakk bedre.

Musikken

Skrevet av funky uncle den november 7, 2010
Postet i: de beste tekstene, farskap, musikk. 13 kommentarer

dance me to your beauty with a burning violin
dance me through the panic till I’m gathered safely in

sang Leonard Cohen i Langesund den sekstende juli, og da danset vi, Selma Louise og jeg, hun en måned gammel, jeg selv ute av telling og for ung til å bry meg, og da felte jeg noen tårer, for jeg ble klar over hvor høyt jeg elsker denne lille sjelen. En pappa kan ikke hele tiden vite hva han føler for barnet sitt, da ville han ikke gjøre annet enn å gråte. Og ikke ville han få sove heller, for man må passe på at barnet puster og ikke fryser. Når man da ikke er opptatt med å forbanne seg selv for å ha blitt sur på knøttet. Men da elsket jeg, og vi danset, og selv om Cohen og bandet spilte så bra at jeg fikk lyst til å legge jenta opp på scenen og rope «Her! Ta min førstefødte!» klemte jeg henne, foldet meg rundt henne og løftet på den ene øreklokken og sa at hun alltid, alltid kommer til å være elsket. Hun er så liten som en bitte liten lusefis, men fyller lett et rom med lyd, et hjerte med blod og et univers med mening. Og uten å anstrenge seg gjorde hun dette til et av de virkelig gode musikalske minnene jeg kan spille av i mitt eget hode når jeg skal fange inn tankene som prøver å rømme, nedover, ut av min kontroll, og når jeg ikke får sove, og når jeg ganske enkelt tar meg tid til det.

Jeg håper min datter får en god musikalsk hukommelse. Foreløpig har hun ganske enkle preferanser, hun gynger fram og tilbake til kjenningsmelodien til Sauen Shaun, men blir stående helt stille når jeg skifter til bulgarsk folkemusikk. En dag står hun kanskje like urørlig til Beethovens symfonier, ikke fordi hun ikke forstår musikken, men fordi hun vet at Beethoven ikke skal forstås. Han skal bare lyttes til. Slike minner vil jeg hun skal ha. Og jeg håper vi kan gjøre som jeg og pappa ofte gjorde lørdagskveldene, når han måtte hvile etter jobb og vi la oss i den store sengen og hørte på radio mens mamma laget pizza. Vi hørte på P2, noe jeg forøvrig vil anbefale alle å gjøre, og på den tiden spilte de Swing & Sweet. Det var søtt og svingende, og Knut Borge og en svenske med whiskystemme snakket om trompetistene slik gutta på lageret snakker om fotballspillere. Den sengen var en oase.

Og det hender fortsatt at jeg hører rytmer som tar meg tilbake til platebutikken i Sogndal, den noe større bygda jeg måtte ta båten til for å få strammet tannreguleringen, det var en platebutikk som faktisk var en platebutikk, man kunne kjøpe LPer og kassetter der, og jeg hadde funnet et bluesalbum som jeg ba om å få høre hver gang. Jeg håpet alltid at mannen bak disken ikke skulle kjenne meg igjen og forlange at jeg kjøpte platen i stedet for å lytte til den annenhver uke, jeg presset hodetelefonene mot ørene, ville dytte rytmen tvers gjennom hodet, lobotomere uroen som alltid har bodd der inne, og jeg hørte den ene sangen om og om igjen. Den handlet om Long John som var long time gone, mer husker jeg ikke. Jeg husker bare den beroligende rytmen på disse musikalske øyene i et hav av utrygghet. Jeg har nesten glemt hvor vondt jeg hadde i tennene. Og om jeg skrur opp volumet litt kan jeg sende min Selmus Bittelitus ut i verdensrommet, som en luftig Super-Lou, snurrende på en vinylplate, tvers gjennom tannreguleringer og alt det andre som strammer, som en komet av en brennende fiolin, herfra og helt ut til der kjærligheten tar slutt, til et sted som ikke finnes.

Innleggsnavigasjon

← Tidligere innlegg
  • Member of The Internet Defense League
  • Skriv din epostadresse om du vil ha automatisk beskjed om nye poster.

    Bli med blant 22 andre abonnenter
  • bloggrull

    • Sophie Berntsen
    • Baronessen
    • Pias Verden
    • La dem spise kake
    • Eirik Stillingen
    • Davids Liv
  • arkiv

  • kategorier

Blogg på WordPress.com.
funky uncle
Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Privacy & Cookies: This site uses cookies. By continuing to use this website, you agree to their use.
To find out more, including how to control cookies, see here: Infokapselsretningslinjer
  • Følg meg Følger
    • funky uncle
    • Har du allerede en WordPress.com-konto? Logg inn nå.
    • funky uncle
    • Tilpass
    • Følg meg Følger
    • Registrer deg
    • Logg inn
    • Rapporter dette innholdet
    • Se nettstedet i Leser
    • Behandle abonnementer
    • Lukk denne menyen
 

Laster kommentarer...