Jeg skal ta T-banen, dørene lukkes sier utlendingen bak rattet eller spaken eller knappen eller hva det er de styrer toget med, er det forresten lov å si utlending lurer jeg, han har sikkert statsborgerskap og det der og skal altså omtales som flerkulturell eller en person av utenlandsk opprinnelse. Neger er forbudt nå, det er i det hele tatt mye som er som det er, men ulovlig å si, man kan for eksempel ikke kalle hvite amerikanere for euroamerikanere selv om de svarte er blitt afroamerikanere, slik sett er vi ikke kommet av flekken, vi har bare feigt latt rasistene og de andre idiotene definere ordene for oss slik at vi må finne på nye.
Tenker jeg. Mens den ikke-vestlige føreren (hah! Hitler ville snudd seg i graven) sier at dørene lukkes, med kun én stavelse og helt uten vokaler, slik vi alle sikkert ville sagt det hvis vi måtte si det på hver eneste stasjon hele dagen. Drnlkks. Men bevares, jeg forstår hva de mener, utlendingene og språknazistene. Det er verre med meldingen over høyttaleranlegget ute på perrongen, sannsynligvis en viktig beskjed, men som ingen får med seg siden det ikke er snakk om en ordentlig lyd, men et sonisk overgrep, en kniv som kommer raspende ut av høyttaleren og klorer deg i øret. En forsinkelse et sted vil jeg tro, og forplantninger i systemet, krøll på infrastrukturen. Såpass må vi tåle.
Alle disse ulydene. Jeg tenker på elven hjemme, som har alltid har vært der, en del av et maskineri vi ikke kan stoppe, et transportmiddel uten driftsstans og reparasjoner. En venn som overnattet hos oss klaget over at han ikke fikk sove, vannet suste for mye. Det var merkelig, tenkte jeg, jeg har egentlig aldri hørt elven, det vil si, for meg var denne lyden fullkommen stillhet. Alltid vært der, vil alltid være der. Noen døde en gang i den elven, kjørte uti, det var om natten før vi barna sto opp, det ble snakket om det, de voksnes dempede stemmer. En plutselig ulyd i min barnslige verden, en tidlig benektelse av at livet er ukrenkelig.
Jeg har ikke noen hensikt med å si dette, det er ikke noe poeng jeg vil ha fram. Jeg snakker ikke om selve livet og tilværelsen. Nei, jo kanskje. Jeg synes det ligner, for tilværelsen har heller ikke noen spesiell hensikt som jeg vet om, livet ser ikke ut til å lede meg mot noe bestemt mål. Det er bare lyder og lys, lyder og lys, en og annen berøring, kaffe hver dag, og noen ganger blir jeg så håpløs og blakk at jeg driter i at jeg er håpløs og blakk, og blir endelig stille inni meg, elven tar meg med, dørene lukkes.
Bildet er malt av Andrzej Filipowicz.