Jeg skulle ønske jeg gikk langrenn i stedet, har jeg tenkt på T-banen noen ganger, når de svinser så lett inn og ut av vognene med skiene over skuldrene. De er så slanke og lette, både skiene og eierne, de har sportsklær på og bager til skiene, og jeg vingler med mine løse og tunge slalomski og hjemmestrikkede hansker og Sogndal FK-skjerf (som ikke på noen måte gjenspeiler min fotballinteresse), og jeg svetter litt fordi jeg har stillongs og ikke vet hvilken stasjon jeg skal av på.

Oppe i skianlegget sier damen i luken «fin bukse, du kommer til å bli klissvåt» fordi dongeribuksene mine så tydelig viser at jeg ikke er en slik kul skikjører som gjerne tar telemarksvinger mens vinden suser kjekt gjennom tredagersskjegget han har brukt fem dager på å få til. Det minner meg litt om den gangen jeg hadde så stygge underbukser at de ble heist opp i flaggstangen på ungdomsskolen. Jeg bryr meg ikke så mye denne gangen heller. Jeg mumler noe om at jaja, hehe, men hey, whatever og så setter jeg utfor uten å tenke mer på annet enn fartsfølelsen og lyden fra lommeradioen (det funker faktisk fint å høre på tørre debattprogrammer mens man skrenser mellom snøkanoner og fryktløse småbarn). Noen timer senere er ikke buksene så fine lenger, og rumpa kjennes som den frosne skinka den er. Men det var moro.

På vei ned igjen fikk jeg en ekstratur med T-banen siden jeg måtte gå av og reise tilbake etter skiene jeg hadde glemt igjen. Jeg visste det var noe. Det var ikke så mange kjekke sportsmennesker i vognen lenger, de måtte vel hjem for å spise økologisk yoghurt og legge seg tidlig tenker jeg, og jeg gadd ikke tenke for hardt på at jeg dømmer andre etter helt andre mål enn jeg vil at de skal bruke på meg.

Kjære Gud, la meg slippe all bullshiten, ba jeg en kveld. La meg slippe å være fanget av alle disse overfladiske motene og meningene, folk er så opphengt i piss og detaljer. La meg drite i hva de måtte mene om meg. Nå vet jeg riktignok ikke om noen snakker om meg i det hele tatt, men du vet. Stemmene vi alle hører selv om vi er friske og normale.

Dagen etter møtte jeg en dust, som jeg noen ganger gjør. Det var ikke grenser for hvilke idiotiske ting han hadde å si. Det var visst ikke grenser for hvilke idiotiske ting jeg hadde å si heller – for da jeg like etterpå var på vei til min elskling, slo det meg at jeg hadde tenkt å gjengi hele idiotien for henne. Jeg kan egentlig ikke komme på noen god grunn til å få noen til å fordømme et menneske de aldri kommer til å møte. Jeg mener, er det andre enn nazister som har bruk for å gjøre slikt? Det var en liten åpenbaring, noe med substans i den seige sausen av ubetydeligheter vi svømmer i.

Jeg har tygget på den uvante følelsen av å vite at man har gjort noe galt uten å få dårlig samvittighet (jeg er av den oppfatning at Herren aldri leder noen ved å fordømme dem, men heller ved å inspirere dem). Og hvor tilfredsstillende det er å vite at man skal snart skal si noe fint selv om man nettopp har hørt mye stygt. Jeg kjente meg som en alkymist, jeg kunne lage gull av gråstein, mennesker av masker, blomster av bæsj. Alle menneskene i hele byen var blitt vakre. Og så kunne jeg nesten høre Ham hviske gjennom trafikken og tankespinnet: Hva synes du om å slippe all bullshiten?

I dag fant jeg ut hvordan melk egentlig smaker. Jeg hadde glemt det. Og jeg kjente, for første gang på rundt ti år, at det luktet øl av en medpassasjer. Det er helt fantastisk. Det som ikke er fullt så fantastisk, er at jeg de siste dagene har hatt uendelig mange variasjoner over denne samtalen:
– Ja, jeg har jo sluttet å røyke, da.
– Hey! Ja, du klarer det sikkert!
– Nei altså, jeg HAR SLUTTET å røyke.
– Det går nok bra, lykke til!

Hva er opplegget her, egentlig? Når du går ut av bilen, hvor lang tid tar det før du konkluderer med at du ikke kjører lenger? Sitter du i stua et par timer før du tenker, ja du verden. Jeg kjører ikke bil lenger. Nå er jeg helt sikker på at jeg sitter i stua…?

I alle år har dere fortalt meg hvor dumt det er å røyke, at røyk stinker, dere har sagt – og hatt rett i – at røyking bare er kjipt. Men så fort jeg slutter, snakker dere om det som et gode, som noe jeg burde savne, som noe som gir meg ett eller annet. Men sannheten er at det er nesten skuffende lett å slutte. Og at det ikke finnes grunner til å røyke, bare unnskyldninger. Det eneste som fortsatt gir meg et stikk av den gamle illusjonen om at røyk er godt, er den evinnelige mistilliten folk viser meg. Slutt med det!Dette er ikke det eneste eksempelet på feilslåtte gode intensjoner. Jeg ser det samme i den endeløse letingen etter en mening bak lidelsen. Alle lurer på hvorfor kjipe ting skjer. Og det utrolige er at vi forteller hverandre at det skjer for at vi skal vokse eller lære noe, at det styrker oss. Det er grusomt feil, av flere grunner. Den verste er at vi antyder at Gud selv pisker oss. Og at grunnen til at han gjør det er at han skal kunne piske oss mer ved en senere anledning. Denne horrible teorien bommer også ved at den aldri kan påstå at døden lærer et menneske noe. Om jeg dør, lærer jeg ikke å takle livet bedre. Folk dør som fluer, og ikke engang de levende lærer noe av det.

Faktum er at det ikke finnes noen plan bak dine foreldres død. Det ligger ingen mening bak at den forbannede drittsekken voldtok deg. Det finnes ingen god grunn til at akkurat du skulle bli kronisk syk. Det at disse tingene kan lære deg noe og gjøre deg sterkere, er bare hell i uhell. En bonus du bør gripe. Men at det er meningen at noen skal lide, må du lenger ut på landet med. Jeg pleide å tro det selv. Og jeg spurte folk, når kommer det til å gå bra? Kommer jeg aldri til punktet hvor jeg har lært nok? Kan jeg aldri satse på at det vil ordne seg denne gangen? Og de svarte at neeei, jooo, altså, du må jo ikke se slik på det. Neivel, men så fortell meg hvordan jeg skal se på det da. Fortell meg hvorfor jeg skal satse, investere, føle, kysse, planlegge, håpe, begynne, spare, sikre og stå opp om morgenen, om poenget bare er å takle stadig større problemer. Fortell meg noe som er positivt, ikke fortell meg at det negative egentlig er bra. Jeg er ikke dum, og det er ikke du heller.

Forstå meg rett; jeg ble nylig spurt om hva jeg har som mål, og svarte at mitt mål er å klare meg, selv når livet er kjipt. Det er et godt mål, synes jeg. Det er et godt sted å begynne for mennesker som nesten har vært døde. Det er et mål jeg kan nå. Håpet og bønnen kommer i tillegg. Man kan tro, håpe og be for framtiden, men aldri fortiden.

Det høres så håpefullt ut å finne en mening i det meningsløse, men det er egentlig omvendt. Det handler om frykt, ikke håp. Frykten for at ingen har skylden, frykten for at virkeligheten faktisk behandler oss ganske tilfeldig, frykten for at vi må slå oss til ro med troen på at Gud er god selv om han ikke kan, eller ikke vil, endre vonde ting. Og denne frykten hindrer oss i å leve, hindrer oss i å slutte å røyke. Frykten for tomheten. Men akkurat som med røykingen, er det denne tankegangen som får oss til å tape hele tiden. Slik en mann tenker, slik er han. Står i bibærn. I dag har jeg for en gangs skyld høyere tanker om meg selv enn de andre. Jeg gleder meg til folk begynner å behandle meg som en ikke-røyker. Jeg synes det er ille nok, og håper at de slutter å behandle så mange av oss som alkoholikere som ikke drikker, bannere som biter seg i leppa, syndere som har kontroll på synden, tvilere som ikke tviler lenger, i det hele tatt uekte barn av Gud og annenrangs borgere med varierende evne til å skjerpe seg.

Jeg røyker ikke. Drit i hva jeg gjorde før. Om du absolutt må si noe, så gratuler meg heller med at jeg har sluttet å ødelegge meg selv.

Bildet er malt av Maxfield Parrish.

Jeg sitter og er ung, bare 27, utenfor en gammel manns rom. Døra står på gløtt. Herr Lorentzen er gammel, syk og døv, og jeg sitter her for å hindre at han står opp på egenhånd. Jeg har, i åtte timer en natt til søndag, ansvar for hans brukne lårhals og for å trenge gjennom demensen når han våkner og tror det er morgen. Han har et gammelt bilde av en ung og nygift kvinne på veggen. Jeg vet ikke om hun lever, og det gjør sannsynligvis ikke han heller.

I’m your man– Leonard Cohen

It ain’t me babe. It ain’t me you’re looking for– Bob Dylan

Det ville vanligvis være en ære å kunne sammenligne seg med Dylan, men ikke nå. Ikke når han sier det slik. For det passer for godt. Det er ikke jeg som kan redde deg. Det er ikke jeg som kommer til å holde ut. Det er ikke jeg som kan høre hva de gjorde mot deg uten å måtte kaste opp. Det er ikke jeg som kan tilgi dem og dermed leve med det, det er ikke jeg som kan unnskylde Gud for at han lot det skje. Det er ikke jeg som kan være din klippe og tilflukt. Det er ikke jeg som kan gjenopprette din tro på mennesker og deg selv. Jeg beklager.Og ironisk nok må jeg skuffe deg fordi jeg er glad i deg. Deg som jeg har kjent lenge, deg jeg nettopp har møtt, deg jeg bryr meg om. Hadde du vært en ukjent i et fjernt land, fortalt på Dagsrevyen, hadde jeg tålt det. Kanskje jeg ville sendt penger og gode ønsker et sted for å døyve min dårlige samvittighet over å ha det godt. Men du er her. Nå. Jeg vet ikke hvorfor du kom til meg. Fikk du teften av medmenneskelighet, av håp? Forsto du, som sant er, at jeg bryr meg? At å se ditt knuste hjerte ville slå sprekker i mitt eget?

Det blir for nært, det kommer innenfor filteret som lar oss sove, filteret som beskytter oss når vi ser på nyhetene. For du er et menneske. Og på en eller annen måte lever du fortsatt. Tråkket på av tusen medmennesker, spyttet på, stukket og ødelagt. Livet ditt er som tusen tær som smeller inn i tusen bordbein om og om igjen. Du får meg til å tro på helvete, og at helvete finnes på jorden.

Kanskje er også jeg med på å ta håpet fra deg. Men jeg må være ærlig. Jeg kan ikke henvise deg til maktesløse psykologer, og jeg har bare svak tro på mirakler. Dog, det er et mirakel at du i det hele tatt lever.

Unnskyld. Jeg strekker ikke til.

Men jeg håper du kan ta det til deg at jeg beundrer deg i ruinene av det som skulle vært livet ditt. Jeg ser opp til det faktum at du fortsatt kjemper. Og jeg tror faktisk du kan bli ny og fri. Jeg tviler bare på at jeg kan hjelpe deg med det, og jeg er nesten sikker på at jeg ikke vil klare å være tilstede engang. Fødsler er blodige greier.

Jeg orker ikke hate dem. Da dreper de meg også. Og da blir jeg enda mer maktesløs.

Det er nok ikke min oppgave å redde deg likevel. Det er du som må redde meg. Det blir din jobb å bevise at det går an å stole på noen, at det går an å reise seg, at det finnes noen som både kan føle med og hjelpe. At det finnes sterkere menn enn meg. Du trenger ikke min nåde, for du er uskyldig. Det er jeg som trenger din.

Jeg gir deg ikke opp. Jeg må bare innrømme at jeg er for svak. Jeg kjenner meg omtrent like mektig som en korsfestet mann. Men jeg har ikke hans evne til å bære din smerte. Jeg kjenner meg som mannen som avviste den korsfestede mannens mor da hun lette etter et herberge. Jeg kjenner meg som Peter, men i motsetning til ham skal jeg komme min egen utilstrekkelighet i forkjøpet og si dette; du må nok gå et annet sted. For all del, sitt her, sov her, vær her. Men la meg slippe å ikke strekke til.

Kanskje de har rett når de sier at jeg er altfor godhjertet.

Hilsen en fallen og naken fyr som trodde han var en engel.

– Michelle Shocked

en dæsj sukker
en slurk melk
et dryss vaniljesukker
to frittgående egg uten skall
en sprut stekemargarin

mel

Ja, du verden. De som kjenner meg vet at det å ta noe som en utfordring, i seg selv er en utfordring for meg, og at det ikke er et sjakktrekk å først bestemme at en beboer skal skal spise sunnere, dvs. hjemmelaget mat, og så overlate til meg å faktisk lage denne maten. Jeg mener, folk romsterer på kjøkkenet mitt og spør om jeg har en jerngryte, og jeg må svare «jeg vet ikke.» Og jeg er sønn av en mann som en gang serverte svidd spaghetti (men han er en råtass på speilegg).

Men i dag snudde jeg verden på hodet. Jeg stekte vafler. Ikke bare stekte jeg dem, jeg laget dem. Jeg brukte råvarer og ingen oppskrift. Jeg var rene mesterkokken der jeg justerte tykkelsen på vaffelrøra med mel og mumlet «oh baby» for meg selv. Greit, ingen har gitt min mor og de millioner andre vaffelstekende kvinnene noen medalje, men for meg var det en liten revolusjon. Jeg kjente meg rett og slett litt mandig der jeg kunne servere de andre varme, velsmakende vafler. Det vil si, de manglet kanskje litt sukker, men det gjør ikke så mye siden jeg uansett pleier å spise dem med melkesjokolade på.

Ja, jeg vet dette sier altfor mye om hvor hjelpeløs jeg kan være. Men det vitner også om håp, om framsteg, en fremtid for menneskeheten. Min plan for å redde verden begynner visst på kjøkkenet. Om en stund blir jeg kanskje i stand til å forstå forsikringskontrakter og andre voksne ting også.

Neste gang Jesus kommer til jorden og vil mette noen tusen mennesker med fisk og brød, skal jeg pirke ham på skulderen og si «hey… jeg kan steke vafler.»

Og om du kommer innom før den tid, skal du få vafler du også.