funky baby

Skrevet av funky uncle den november 5, 2008
Postet i: de beste tekstene, farskap, romantikk. 32 kommentarer

Jeg har forandret verden, hele verden, til det ugjenkjennelige. I sentrum av min kjære, i hennes varme mage, på det eneste stedet i universet som er avansert nok for dette prosjektet, befinner min sønn eller datter seg, et menneske som før ikke har befunnet seg noe sted i det hele tatt. Jeg har elsket min kjære så hun har svulmet opp, magen hennes bobler av fremtid, mens min fylles av sommerfugler og kjøttkaker, litt ekstra øl og pølse nå, jeg må skynde meg før noen kommer og sier at sånt kan da ikke fedre spise og drikke, alt holder på å forandre seg. Kona forandrer seg, helt etter boka, med kløe og kvalme og ett og annet hormon som prøver å gjøre henne masete og kjip, uten helt å klare det. Større pupper har hun fått også. Jeg kaller henne Puppeguri nå.

Det går opp og ned. Noen dager tenker jeg at jeg har gjort en egoistisk forbrytelse, det å skape et menneske, å dra et individ ut av den store intetheten som omgir oss og som jeg har lengtet etter så mange ganger, så lenge, dra dette mennesket inn hit, værsågod og sitt på fanget vårt, gå på denne skitne planeten. Fordi vi har denne meningsløse trangen til å reprodusere oss selv, klone oss i stadig forbedrede utgaver, slå oss sammen to og to for å muligens lage et mer vellykket menneske denne gangen, vi digger oss selv så mye at vi vil ha mer, vil bli flere og flere, legge jorden under oss, oversvømme den med våre egne gener og selvtilfredshet. Velkommen skal vi si, velkommen til oss, nå er du her, nå finnes du, nå kommer du deg aldri herfra, vi får satse på at du blir en av dem som får glede seg mer enn de lider. Hvorfor du finnes, meningen med det hele? Nei, spør ikke oss, ikke vet vi, vi har kranglet om det siden kirkefedrenes tid, du skal få en grundig innføring i alle hypotesene etter hvert. Vi vil bare ha deg her, vi.

Vil bare ha deg her. Setningen får en annen klang om jeg tenker på dette på en av de gode dagene, når jeg trasker i en eller annen retning, når jeg har Aerosmith i øret og hensettes i en bekymringsløs stemning, når jeg ikke kjenner tomheten i mine egne øyne, når ja-mennesket i meg våkner, ja-mennesket som faktisk finnes, og tro meg, jeg gir ham så mye mat og trening jeg bare klarer, da er barnet intet mindre enn et mirakel, et resultat av jeg simpelthen har elsket min kone og at hun simpelthen har elsket meg, at jeg som alltid har hatet matematikk endelig har overvunnet den og fått en pluss en til å bli tre, helt i begynnelsen av tallrekken har jeg seiret. Pustende, kavende, sovende et sted mellom disse ytterpunktene av mening og meningsløshet skal barnet være til.

Jeg har ikke engang funnet sannheten selv, før jeg begynner å tenke på alle løgnene jeg skal fortelle barnet, som at melketenner kan bli til kontanter, at alt kommer til å gå bra, eller at alle barn i alle land nå ligger og sover. Og skal jeg svare når noen roper på pappa? Skal jeg som holder på å gjøre i buksa selv, bytte bleier på en liten tass? Som foreløpig har fått navnet Minimorris og er cirka ni centimeter lang hvis man hadde strukket ham ut, men nåde den som prøver å trekke i Minimorris, ham skal jeg knuse som et insekt og du bør ikke engang tenke på å være stygg mot ungen min, da blir det faenmeg bråk.

Far. Store Høvding. Allmektige administrator av vitaminer og gode råd, ridder av den klingende lommepenge. Pappa med stor P. Og senere liten p, når jeg etter hvert havner lenger ut i setningene, pappappappapp, pass på pass på blir jeg nødt til å si, p-p-p-p, og lenger kommer jeg ikke før barnet bokstavelig talt er ute av mine hender, og så rekker jeg ikke å stoppe ham, eller klarer ikke å beskytte henne. Og så velter vasen, og så faller barnet, og så skrapes huden i stykker, og så oppdager det hvor svikefulle menneskene er, og så blir tomheten en vennlig fiende. Det hele er ganske underlig, og jeg er så barnslig. Og det er så langt fra jordoverflaten til nærmeste gud, og møkka man kan synke ned i er så dyp.

Men jeg så nettopp en jente rope på hunden sin fra kjøkkendøra. Jeg så gleden i fire øyne da bikkja kom løpende, inn i varmen med snø i pelsen og det er mer enn fire måneder igjen av vinteren. Og der er de, tenker jeg, der sitter de nå, hender og pels, og jeg er helt sikker på at ingen av dem ønsker seg noe annet sted.

Jeg skal kjøpe en hund til ungen.

Dørene lukkes

Skrevet av funky uncle den november 5, 2008
Postet i: ukategorisert. 14 kommentarer


Jeg skal ta T-banen, dørene lukkes sier utlendingen bak rattet eller spaken eller knappen eller hva det er de styrer toget med, er det forresten lov å si utlending lurer jeg, han har sikkert statsborgerskap og det der og skal altså omtales som flerkulturell eller en person av utenlandsk opprinnelse. Neger er forbudt nå, det er i det hele tatt mye som er som det er, men ulovlig å si, man kan for eksempel ikke kalle hvite amerikanere for euroamerikanere selv om de svarte er blitt afroamerikanere, slik sett er vi ikke kommet av flekken, vi har bare feigt latt rasistene og de andre idiotene definere ordene for oss slik at vi må finne på nye.

Tenker jeg. Mens den ikke-vestlige føreren (hah! Hitler ville snudd seg i graven) sier at dørene lukkes, med kun én stavelse og helt uten vokaler, slik vi alle sikkert ville sagt det hvis vi måtte si det på hver eneste stasjon hele dagen. Drnlkks. Men bevares, jeg forstår hva de mener, utlendingene og språknazistene. Det er verre med meldingen over høyttaleranlegget ute på perrongen, sannsynligvis en viktig beskjed, men som ingen får med seg siden det ikke er snakk om en ordentlig lyd, men et sonisk overgrep, en kniv som kommer raspende ut av høyttaleren og klorer deg i øret. En forsinkelse et sted vil jeg tro, og forplantninger i systemet, krøll på infrastrukturen. Såpass må vi tåle.

Alle disse ulydene. Jeg tenker på elven hjemme, som har alltid har vært der, en del av et maskineri vi ikke kan stoppe, et transportmiddel uten driftsstans og reparasjoner. En venn som overnattet hos oss klaget over at han ikke fikk sove, vannet suste for mye. Det var merkelig, tenkte jeg, jeg har egentlig aldri hørt elven, det vil si, for meg var denne lyden fullkommen stillhet. Alltid vært der, vil alltid være der. Noen døde en gang i den elven, kjørte uti, det var om natten før vi barna sto opp, det ble snakket om det, de voksnes dempede stemmer. En plutselig ulyd i min barnslige verden, en tidlig benektelse av at livet er ukrenkelig.

Jeg har ikke noen hensikt med å si dette, det er ikke noe poeng jeg vil ha fram. Jeg snakker ikke om selve livet og tilværelsen. Nei, jo kanskje. Jeg synes det ligner, for tilværelsen har heller ikke noen spesiell hensikt som jeg vet om, livet ser ikke ut til å lede meg mot noe bestemt mål. Det er bare lyder og lys, lyder og lys, en og annen berøring, kaffe hver dag, og noen ganger blir jeg så håpløs og blakk at jeg driter i at jeg er håpløs og blakk, og blir endelig stille inni meg, elven tar meg med, dørene lukkes.

Bildet er malt av Andrzej Filipowicz.

Hundehimmelen, del 2

Skrevet av funky uncle den juli 26, 2007
Postet i: døden, hund. 12 kommentarer

Jeg drømte om hunden igjen. Ikke slik jeg pleide å drømme om den. Når jeg drømte om hunden på dagtid bestemte jeg handlingen selv, og hunden var alltid glad. Om natten… jeg vet ikke. De nattlige drømmene var uklare, og det eneste jeg kunne huske var at hunden levde i dem også.

Men denne gangen drømte jeg altså annerledes. Det begynte som vanlig med at jeg fikk vite at hunden visst ikke var død likevel, at den på en eller annen måte var blitt reddet, benådet, at den hadde revet seg ut av dyrlegens dødelige bedøvelse, rømt – ja, hvordan hun hadde overlevd var ikke poenget. Saken var at hun ventet på meg et sted, at hun lekte og logret og ville kjenne meg igjen. Drømmen begynte med denne nyheten. Og den sluttet med at hunden slett ikke var i live. Det hadde vært en misforståelse. Det siste jeg så før jeg svømte ut av drømmen og opp i min egen seng var min søster, stående ved siden av en åpnet dyregrav, med et råtnende hundehode i hendene. Helt sikkert definitivt død.

Så død at hun ikke engang ville kunne leve i en dagdrøm – og så sannelig; da jeg ble liggende våken og prøvde å gjenoppleve personligheten og pelsen, fikk jeg det ikke til. Det hadde pleid å gå av seg selv. Men nå måtte jeg konstruere det hele, komponere bildet slik en person som skyr sannheten vever sin egen versjon av virkeligheten – men jeg manglet den sinnssykes evne til å overbevise seg selv.

De levende bildene av den levende hunden hadde forlatt meg. Og sammen med dem, det stikkende savnet. Jeg hadde, mens jeg sov, gjort meg ferdig med sorgen, og herregud, det var også på tide, hvor lenge er det siden? To år, nå? – jeg hadde kommet inn i reorienteringsfasen eller hva faen man kaller det, ja, jeg har en tendens til å banne når jeg gir opp, når jeg klarer å gi slipp på noe, eller forstår at jeg har tatt ett eller annet altfor høytidelig.

Så. Da var det gjort. Hunden var omsider avlivet, eller rettere sagt selvdød, omtrent to år etter at hun egentlig var sovnet inn. Det tok sin tid; i levende live var hun så levende, og hun var min.

Og er det slik jeg skal reagere og sørge, tenkte jeg, hver gang jeg mister noen? Vente, dagdrømme, til søvnen en dag har gjort jobben for meg? I såfall vil jeg reise hjem så fort jeg kan, gå lydløst inn på rommet hvor min kjære sover, krølle meg rundt henne og hviske inn i håret hennes, enda en gang, at hun aldri får lov til å dø.

Hva synes du om å slippe?

Skrevet av funky uncle den februar 7, 2007
Postet i: ukategorisert. 29 kommentarer


Jeg skulle ønske jeg gikk langrenn i stedet, har jeg tenkt på T-banen noen ganger, når de svinser så lett inn og ut av vognene med skiene over skuldrene. De er så slanke og lette, både skiene og eierne, de har sportsklær på og bager til skiene, og jeg vingler med mine løse og tunge slalomski og hjemmestrikkede hansker og Sogndal FK-skjerf (som ikke på noen måte gjenspeiler min fotballinteresse), og jeg svetter litt fordi jeg har stillongs og ikke vet hvilken stasjon jeg skal av på.

Oppe i skianlegget sier damen i luken «fin bukse, du kommer til å bli klissvåt» fordi dongeribuksene mine så tydelig viser at jeg ikke er en slik kul skikjører som gjerne tar telemarksvinger mens vinden suser kjekt gjennom tredagersskjegget han har brukt fem dager på å få til. Det minner meg litt om den gangen jeg hadde så stygge underbukser at de ble heist opp i flaggstangen på ungdomsskolen. Jeg bryr meg ikke så mye denne gangen heller. Jeg mumler noe om at jaja, hehe, men hey, whatever og så setter jeg utfor uten å tenke mer på annet enn fartsfølelsen og lyden fra lommeradioen (det funker faktisk fint å høre på tørre debattprogrammer mens man skrenser mellom snøkanoner og fryktløse småbarn). Noen timer senere er ikke buksene så fine lenger, og rumpa kjennes som den frosne skinka den er. Men det var moro.

På vei ned igjen fikk jeg en ekstratur med T-banen siden jeg måtte gå av og reise tilbake etter skiene jeg hadde glemt igjen. Jeg visste det var noe. Det var ikke så mange kjekke sportsmennesker i vognen lenger, de måtte vel hjem for å spise økologisk yoghurt og legge seg tidlig tenker jeg, og jeg gadd ikke tenke for hardt på at jeg dømmer andre etter helt andre mål enn jeg vil at de skal bruke på meg.

Kjære Gud, la meg slippe all bullshiten, ba jeg en kveld. La meg slippe å være fanget av alle disse overfladiske motene og meningene, folk er så opphengt i piss og detaljer. La meg drite i hva de måtte mene om meg. Nå vet jeg riktignok ikke om noen snakker om meg i det hele tatt, men du vet. Stemmene vi alle hører selv om vi er friske og normale.

Dagen etter møtte jeg en dust, som jeg noen ganger gjør. Det var ikke grenser for hvilke idiotiske ting han hadde å si. Det var visst ikke grenser for hvilke idiotiske ting jeg hadde å si heller – for da jeg like etterpå var på vei til min elskling, slo det meg at jeg hadde tenkt å gjengi hele idiotien for henne. Jeg kan egentlig ikke komme på noen god grunn til å få noen til å fordømme et menneske de aldri kommer til å møte. Jeg mener, er det andre enn nazister som har bruk for å gjøre slikt? Det var en liten åpenbaring, noe med substans i den seige sausen av ubetydeligheter vi svømmer i.

Jeg har tygget på den uvante følelsen av å vite at man har gjort noe galt uten å få dårlig samvittighet (jeg er av den oppfatning at Herren aldri leder noen ved å fordømme dem, men heller ved å inspirere dem). Og hvor tilfredsstillende det er å vite at man skal snart skal si noe fint selv om man nettopp har hørt mye stygt. Jeg kjente meg som en alkymist, jeg kunne lage gull av gråstein, mennesker av masker, blomster av bæsj. Alle menneskene i hele byen var blitt vakre. Og så kunne jeg nesten høre Ham hviske gjennom trafikken og tankespinnet: Hva synes du om å slippe all bullshiten?

Skrevet av funky uncle den april 6, 2006
Postet i: elsklingen, romantikk. 69 kommentarer
Funky Productions, avdeling for overdramatisering, presents:

Hvis jeg dør akkurat nå, skal jeg ikke klage. Men jeg har fått veldig lyst til å leve.

– Jeg smiler hele tiden.
– Ja, jeg har lagt merke til det. Du smiler hver gang jeg kikker på deg.
– Jeg smiler når du ikke kikker på meg også, sa min kjære, og vi gikk videre hjemover mens vi spiste håndholdt pai og pizza.

Min kjære. Rart å si.

Jeg sett henne være syk, jeg har sett at hun kan være dødsens kvalm og himmelsk vakker på samme tid. Men som regel er hun ikke syk. F.eks neste morgen når jeg vekker henne uten å banke på først. Og senere på dagen, når jeg forteller henne at jeg ikke vil eie henne, men sette henne i en papirbåt, plassere den på vannet og trekke hendene til meg som en sjakkspiller etter et dristig og avgjørende trekk, påkalle Gud og all godhet og håpe at hun driver tilbake til meg. Hun har overlevd så mye. Hun skal være her frivillig.

Dramatisk, ikke sant? Bevingede ord, rosa skyer, hud som kjennes som tulipanblader mot fingrene. Slike ting. Neida, vi trenger ikke være så dramatiske. Joda, vi gifter oss neste måned. Neida, joda, whatever. Det er kanskje slik det skal være. Jeg er i alle fall fryktelig kjempeglad i henne. Hun er en vakker ung dame som driver meg til vanvidd på en trivelig måte.

Hun heter Elisabeth og jeg har holdt henne mens hun gråter. Hun har bakt boller som jeg har spist opp i bilen. Jeg har sett håret hennes krølle seg i regnet og kysset henne etter at hun har drukket søt eplete. Det er ikke verst bare det.

Å ikke henge på greip

Skrevet av funky uncle den mars 21, 2006
Postet i: ukategorisert. 48 kommentarer

I dag fant jeg ut hvordan melk egentlig smaker. Jeg hadde glemt det. Og jeg kjente, for første gang på rundt ti år, at det luktet øl av en medpassasjer. Det er helt fantastisk. Det som ikke er fullt så fantastisk, er at jeg de siste dagene har hatt uendelig mange variasjoner over denne samtalen:
– Ja, jeg har jo sluttet å røyke, da.
– Hey! Ja, du klarer det sikkert!
– Nei altså, jeg HAR SLUTTET å røyke.
– Det går nok bra, lykke til!

Hva er opplegget her, egentlig? Når du går ut av bilen, hvor lang tid tar det før du konkluderer med at du ikke kjører lenger? Sitter du i stua et par timer før du tenker, ja du verden. Jeg kjører ikke bil lenger. Nå er jeg helt sikker på at jeg sitter i stua…?

I alle år har dere fortalt meg hvor dumt det er å røyke, at røyk stinker, dere har sagt – og hatt rett i – at røyking bare er kjipt. Men så fort jeg slutter, snakker dere om det som et gode, som noe jeg burde savne, som noe som gir meg ett eller annet. Men sannheten er at det er nesten skuffende lett å slutte. Og at det ikke finnes grunner til å røyke, bare unnskyldninger. Det eneste som fortsatt gir meg et stikk av den gamle illusjonen om at røyk er godt, er den evinnelige mistilliten folk viser meg. Slutt med det!Dette er ikke det eneste eksempelet på feilslåtte gode intensjoner. Jeg ser det samme i den endeløse letingen etter en mening bak lidelsen. Alle lurer på hvorfor kjipe ting skjer. Og det utrolige er at vi forteller hverandre at det skjer for at vi skal vokse eller lære noe, at det styrker oss. Det er grusomt feil, av flere grunner. Den verste er at vi antyder at Gud selv pisker oss. Og at grunnen til at han gjør det er at han skal kunne piske oss mer ved en senere anledning. Denne horrible teorien bommer også ved at den aldri kan påstå at døden lærer et menneske noe. Om jeg dør, lærer jeg ikke å takle livet bedre. Folk dør som fluer, og ikke engang de levende lærer noe av det.

Faktum er at det ikke finnes noen plan bak dine foreldres død. Det ligger ingen mening bak at den forbannede drittsekken voldtok deg. Det finnes ingen god grunn til at akkurat du skulle bli kronisk syk. Det at disse tingene kan lære deg noe og gjøre deg sterkere, er bare hell i uhell. En bonus du bør gripe. Men at det er meningen at noen skal lide, må du lenger ut på landet med. Jeg pleide å tro det selv. Og jeg spurte folk, når kommer det til å gå bra? Kommer jeg aldri til punktet hvor jeg har lært nok? Kan jeg aldri satse på at det vil ordne seg denne gangen? Og de svarte at neeei, jooo, altså, du må jo ikke se slik på det. Neivel, men så fortell meg hvordan jeg skal se på det da. Fortell meg hvorfor jeg skal satse, investere, føle, kysse, planlegge, håpe, begynne, spare, sikre og stå opp om morgenen, om poenget bare er å takle stadig større problemer. Fortell meg noe som er positivt, ikke fortell meg at det negative egentlig er bra. Jeg er ikke dum, og det er ikke du heller.

Forstå meg rett; jeg ble nylig spurt om hva jeg har som mål, og svarte at mitt mål er å klare meg, selv når livet er kjipt. Det er et godt mål, synes jeg. Det er et godt sted å begynne for mennesker som nesten har vært døde. Det er et mål jeg kan nå. Håpet og bønnen kommer i tillegg. Man kan tro, håpe og be for framtiden, men aldri fortiden.
Det høres så håpefullt ut å finne en mening i det meningsløse, men det er egentlig omvendt. Det handler om frykt, ikke håp. Frykten for at ingen har skylden, frykten for at virkeligheten faktisk behandler oss ganske tilfeldig, frykten for at vi må slå oss til ro med troen på at Gud er god selv om han ikke kan, eller ikke vil, endre vonde ting. Og denne frykten hindrer oss i å leve, hindrer oss i å slutte å røyke. Frykten for tomheten. Men akkurat som med røykingen, er det denne tankegangen som får oss til å tape hele tiden. Slik en mann tenker, slik er han. Står i bibærn. I dag har jeg for en gangs skyld høyere tanker om meg selv enn de andre. Jeg gleder meg til folk begynner å behandle meg som en ikke-røyker. Jeg synes det er ille nok, og håper at de slutter å behandle så mange av oss som alkoholikere som ikke drikker, bannere som biter seg i leppa, syndere som har kontroll på synden, tvilere som ikke tviler lenger, i det hele tatt uekte barn av Gud og annenrangs borgere med varierende evne til å skjerpe seg.
Jeg røyker ikke. Drit i hva jeg gjorde før. Om du absolutt må si noe, så gratuler meg heller med at jeg har sluttet å ødelegge meg selv.

Bildet er malt av Maxfield Parrish.

Under bordet

Skrevet av funky uncle den mars 14, 2006
Postet i: de beste tekstene, poesi, romantikk. 30 kommentarer

Vi satt i ring rundt kaffe og øl og appelsinjuice, med mennesker og musikk i bakgrunnen, og du var kanskje ganske bevisst på hvordan du så ut, slik jenter er på offentlige steder, men hånden din lå avslappet og ubevisst på fanget ditt under bordet, og kroppen din kler deg forøvrig godt, den passer til smilet og dialekten din, og jeg rakk nesten å tenke jeg må ikke forelske meg i hånden din, og at jeg håper ingen kan lese tankene mine, og hånden din fortsatte å være hvit og myk og jeg ville gjerne holde den, og jeg så for meg en lang morgen i en litt for smal seng, hvor jeg fortalte deg at du har så fine pupper, delvis fordi de passer så godt til hendene mine, men mest fordi de er dine, og du la en finger på munnen min og smilte og sa vi venter litt til, vi har det ikke travelt, og du gikk på jobb og lot meg ligge igjen og være enig, for respekten for deg er min beste egenskap, og jeg tok en røyk, for det var så lenge til jeg skulle kysse deg igjen–

– Eller hva sier du? Morten? Morteeen…
– Hm?
– Shit. Er du helt i din egen verden, eller?
– Ja.

Da jeg kikket ned igjen var hånden din et annet sted. Og ikke så lenge etter var hele du et annet sted, og det ble ikke noe av, og nå er gangavstanden mellom oss smalnet inn og strukket ut til en tynn telefonlinje.

Det er ok. Det er helt i orden. Det er ikke alt som skal bli noe av. Kanskje det skal bli noe annet, eller forbli som det var. Og slik møtes sjeler på puber og busser, slik smugkikker vi på hverandre og drømmer oss ikke bort, men fram og hjem, til den som passer, til felles frokoster, nåde for synder og noen å fortelle de hemmelige tingene til. En dag er vi der kanskje. Vi kan smile til hverandre mens vi venter.

Svanen er malt av Julia Armstrong.

Dørstokker og andre terskler

Skrevet av funky uncle den februar 9, 2006
Postet i: psykiatri. 31 kommentarer

Vi må for svarte aldri gi opp, Morten.
Nei, vi må ikke det. Aldri. Samme hvor fordømt vanskelig det blir.

Mange av oss har blitt tråkket på hele livet, og noen har også lært å tråkke på seg selv, i en slags pervertert menta lakrobatikk. Og noen ganger er vi så heldige at noen hjelper oss å tøye ut etter et liv i anspenthet. Så får man en kort pause før man innser at man må slåss igjen, denne gangen mot sin egen håpløshet. Nekte å la depresjonene spise deg opp igjen, holde på håpet til knokene blir hvite igjen, slå ned din egen selvforakt når du har dummet deg ut igjen, bestige dørstokken og komme deg ut selv om hjernen er marinert i bekymringer og tynget av fordommer mot alle som er utenfor. Man kan ha kjempet hele livet, men likevel ha vansker med å bestemme seg for å nettopp kjempe, for det betyr at man bekrefter at livet er noe dritt. Det synes lettere å bli tvunget.

Det finnes mennesker som går til Nordpolen. Ære være dem, hva de nå har der å gjøre. Men jeg har enda mer respekt for noen av dem som klarer å gå hele den lange veien til for eksempel en psykolog, uten støtteforsyninger, på brukne bein og som blir jaget, ikke trukket, av et glefsende hundespann. For noen er nemlig en slik vandring den tøffeste de kan gjøre. Det burde selvsagt ikke være slik, men verden er befolket av forslåtte sjeler.

En venninne av meg ringte for å si Morten. Du kommer til å miste vennene dine om du ikke begynner å bruke dem. Det var helt jævlig å høre det, spesielt siden det er sant. Telefonen veide hundre kilo da jeg litt etter ringte Bottom Buzzer og sa at jeg har det så kjipt i dag. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg er så sliten. Ikke noen store nyheter altså, men en stor forskjell fra å mumle noe om at jo, det er jo ikke alltid så lett vet du, når noen faktisk vil vite hvordan det går.

Jeg vet at de som leser dette er akkurat like menneskelige som meg. Derfor vil jeg si: Fortell hemmeligheten din til noen. Fortell noen at du får tvangstanker om å skrike på bussen. La noen få vite at du skjærer deg opp, at du spyr etter å ha spist, at du ikke får sove fordi angsten tar pusten fra deg, at du er redd for at du er gal, at du har gjemt en flaske sprit i skapet, eller hva det nå er du holder på med i mørket og innbiller deg at du er alene om. Og om du er en troende, eller bare tvilende, slutt å vente på at Gud skal komme. Han er her, han er tilstede ved andre menneskers kropper og hjerter. Han er her allerede, det er det som er mirakelet du har ventet på. Det finnes mennesker som forstår, som kan se håp der du bare ser død, mennesker som vet, som kan låne deg en hundrings. Alle disse menneskene er Jesus.

For du ble ikke skapt for å leve alene. Du ble ikke født med en overmenneskelig evne til å klare deg på egenhånd. Du er ikke her for å bli visket bort av anoreksi, kutte deg selv i småbiter eller bare være fanget av den forferdelige følelsen av ensomhet. Du trenger ikke være syk for å få hjelp. Du må bare rekke ut hånden. Noen vil slå den, noen vil møte den med en pekefinger. Men før eller senere vil den treffe en annen åpen hånd. Min, for eksempel. Eller en som er større og eldre.

Møter du meg, vil jeg fortelle deg at livet har lyspunkter også. At veien fra å henge i ei renneløkke av fri vilje, til å stå opp på en mandag og si at dette klarer jeg, det ordner seg sikkert, er lang, men farbar. Og at du ikke trenger gå helt alene. Jeg kan love deg at du, i valgene, smerten og kampen, kan finne en verdighet ingen vil kunne tråkke på. En verdighet som bare er din. Selv om du noen ganger må velge å bøye deg før du knekker.

Det du tror vil bli din undergang kan vise seg å bare være en overgang. Du trenger ikke være så tøff. Du trenger ikke være så fordømt sivilisert. Det er ingen som kler det. La noen få vite hvem du egentlig er. Bryt din egen smerteterskel.

Du må for svarte aldri gi opp.

I stedet for punktum

Skrevet av funky uncle den februar 5, 2006
Postet i: poesi, romantikk. 22 kommentarer

her er en bindestrek
–
la den stå mellom oss
stormer og snøfall og skyer til tross

her er en hake
>
la den gape mot deg
og peke og pirke og skrape mot meg

her er et kolon
:
du betyr noe mer
enn det ørene hører og øynene ser

her er et likhetstegn
=
mellom deg og en vind
blås lysene ut og send meg i spinn

her er et spørsmålstegn
?
si meg hva du vil ha
hvem du egentlig er og hvor vi skal dra

her er et utropstegn
!
sett det hvor du vil
for eksempel bak Beethovens strengespill

her er en stjerne
*
la oss gi den et navn
og sett den i øyet og led meg i havn

her en parentes
( )
la meg bo inni den
i dagboken din, og lukk den igjen

her er et komma
,
avslutt med det
om du hører min tanke og skriver den ned

Alle leter etter hverandre

Skrevet av funky uncle den februar 1, 2006
Postet i: de beste tekstene, poesi, romantikk. 23 kommentarer

hun står under neon
og rød reklame, en innpakket dame
i sminke og støvler mens kunden snøvler,
og savnet vil  hun alltid kjenne,

at hun lengter etter noen som kan lengte etter henne

bak en airbag i en av
veiens mange grøfter, stikker brutte løfter
hull på mannens sjel, han drakk seg nesten ihjel
for å døyve sin skam

for han ønsket at noen ville ønske seg ham

de blunker og bestiller
i en møkkete bar, sengen er klar,
de snurrer sine hoder som ensomme kloder
i noen timer før de må hjem

for å drømme om noen som drømmer om dem

et smygende skjørt, et glimt av flørt
fra et flakkende øye, kanskje ikke så nøye,
men et håp likevel en månegal kveld,
vi rives, vi knives, vi skråler og slåss

mens vi leter etter noen som vil lete etter oss

og jeg står på den
harde og bare bakken, med kink i nakken,
jeg så meg omkring, jeg så ingenting,
men ville fortsatt lete, hva vil hun hete,
skal jeg aldri bli lei

av å trenge noen som trenger meg?

Tro som en sommerfugl

Skrevet av funky uncle den januar 31, 2006
Postet i: tro/teologi. 19 kommentarer
En av fjompenissene som møtte Jesus, sa:
«Jeg tror, hjelp min vantro!»
Følelsen av å miste troen er som å spy ut sitt eget hjerte og se det banke i en pøl av blod og galle. Følelsen av å gi troen fra seg frivillig er som å amputere innsiden av seg selv. Jeg trodde jeg skulle besvime.

Ærlig tro, og den medfølgende tvilen, er skummel og ubehagelig. Derfor supplerer vi gjerne med behagelige hvite løgner – vi er så redde for at virkeligheten skal smuldre at vi tetter sprekkene med strå, leire og bibelpapir, og kaller dette vaklevorne byggverket ”tro”. Dette er selvsagt ofte ubegripelig for ikke-troende, og gnistene flyr der vi glefser mot alt som måtte true denne troen, for innerst inne vet vi at den er så fryktelig liten. Et troende menneskes frykt for at Gud ikke er der, er like søvnberøvende som den spottende ateistens frykt for at han er der likevel. Vi holder oss for ørene og skrur opp volumet på den predikanten som forteller oss det vi liker å høre.

De troende blant oss som ikke bedrar seg selv fullstendig, vil før eller senere oppleve en troskrise. Den er panisk til å begynne med; hvor ble det av den faste grunnen? Så blir den til en forvirret depresjon: hva skal jeg fylle det endeløse tomrommet med? Meg selv?

Troen er skjør, men grepet om den er som presset fra håndjern, som håndtrykket til selvsikre menn.

Jeg har, både frivillig og ufrivillig, utfordret troen og valgt å se den fra både innsiden og utsiden. Til en viss grad er det kjærligheten, ikke tvilen, som har fått meg til å sette min egen tro på spill, for jeg har sett hvordan kjærligheten må lide under troende (men egentlig usikre) menneskers frenetiske forsøk på å forsvare den. Alt fra manglende tro på helvete til alternative meninger om homofili anses som en direkte trussel mot ens egen frelsende tro, og blir dermed angrepet med nebb, klør og leserinlegg.

For kjærligheten byttes ofte ut med tro. Man mener det er vår tro på Gud, ikke hans kjærlighet til oss, som er vår redning. Vi roper ”kom til tro!” mens Jesus fortsatt hvisker ”kom til meg…”

Og på samme måte som vi byttet kjærlighet mot tro, byttet vi Ånd mot bokstav. Dårlig handel. Det er nesten komisk – vi siterer mannen som sa at det er kjærligheten som både skal binde oss sammen og vise at vi er barn av Gud, mens vi inkluderer og ekskluderer hverandre på grunnlag av hva vi tror om ting som, i et sunt perspektiv, er fullstendig uvesentlige. Vi leser en bok som sier ”lev åndelig!” men velger i stedet å bruke samme bok til å leve bokstavelig.

Jeg sukket og tok et steg frem, to tilbake og tre til siden, og så at dette er en tro som kretser om seg selv; vi tror på troen. Man kommer selvsagt ikke langt ved å tro på et makteløst sennepsfrø. Troen blir grå og diffus, og om vi ikke gjennomskuer det selv, kan vi være sikre på at Gud vil gjøre det. Troen min ble for tynn til å holde seg fast i, den skar seg inn i hendene mine, og jeg bestemte meg for å slippe taket. Jeg brukte tiden i fritt fall til å vurdere agnostiske fordeler og ulemper (ateisme har aldri vært et alternativ) mens jeg så på alle maurene der nede som hadde landet på forskjellige steder – prester, ateister, Jesustroende ikke-kristne, halvhjertede buddhister og så videre.

Jeg landet ved korset, og så restene av min egen tro flagre der oppe i luftstrømmene. Jeg kan ikke gi et psykologisk eller teologisk tilfredsstillende svar på hvorfor jeg landet akkurat her. For det var i fullt alvor og smertefull hensikt at jeg kastet min egen livbøye ut i verdensrommet, i hendene på en muligens ikke-eksisterende Gud, og den kom tilbake som en boomerang – nei, som en blomstrende sommerfugl. En ytterst skjør skapning det ikke ville falle meg inn å prøve å foredle, selge eller prakke på noen andre. Den flyr dit den vil, jeg følger den ofte med blikket når jeg kan, men jeg kan aldri fange den, og jeg vet at for å bevare den, ville jeg måtte spidde den til et hvitt ark med nål. Det ville være hensynsløst. Jeg må la den komme og gå som den selv vil. Å fange den ville være å drepe den.

Troen er ikke en prestasjon eller en konklusjon. Den er fingeren som peker mot himmelen, den er et frø i en pjuskete hage. Den har for små vinger til å bære mitt tunge hjerte. I stedet pendler den mellom meg og Gud med en brevdues retningssans, skriver setninger i luften som ingen kan lese.

Kanskje Gud begynner der troen slutter, og siden jeg ikke er Gud, må jeg finne meg i å leve med både tro og tvil. Troen kan sveve, flykte, svikte og trøste, og jeg tror det eneste jeg kan kreve, er at den er ærlig. Kanskje den vil vokse om jeg får rensket de forbudne fruktene ut av sennepshagen.

Jeg tror. Hjelp min vantro.Jeg vil forøvrig anbefale alle å lytte til dette intervjuet av Elvira Nikolaisen som snakker om sin vandring fra tro til tvil, akkurat så ærlig og reklamefritt som jeg liker det. Jeg elsker NRK. Bildet er laget av Marilyn S. Mylrea

Morten og den usynlige komitéen

Skrevet av funky uncle den januar 29, 2006
Postet i: ukategorisert. 23 kommentarer

Jeg sitter og er ung, bare 27, utenfor en gammel manns rom. Døra står på gløtt. Herr Lorentzen er gammel, syk og døv, og jeg sitter her for å hindre at han står opp på egenhånd. Jeg har, i åtte timer en natt til søndag, ansvar for hans brukne lårhals og for å trenge gjennom demensen når han våkner og tror det er morgen. Han har et gammelt bilde av en ung og nygift kvinne på veggen. Jeg vet ikke om hun lever, og det gjør sannsynligvis ikke han heller.

Den litt ujevne, nesten trassige pusten hans gir meg følelsen av håp og skam på en gang. Håp, fordi jeg er ung. Skam, fordi jeg så ofte har vært gammel nok til å vite bedre, til å vite at livet ikke må sløses bort.

I forrige uke våknet jeg på en madrass på et kjøkken i Halden, fortsatt mett etter gårsdagens hvitløk krydret med kylling, slik min venn liker å lage den. Den aller første vårsolen skinte på veggen, og det var vidunderlig underlig å for en gangs skyld kjenne seg som et normalt menneske. Jeg gjorde det alle normale mennesker burde gjøre på en fridag: jeg sto opp og la meg på sofaen.

Kontrasten var til å skjære seg på. Forskjellen mellom denne morgenen og timelange angstanfall, månedslange selvmordstanker, måltider spist i ren nødvendighet, og den nesten fysiske følelsen av at hjernen revner, er stor nok til at de fleste kan oppholde seg i dette mellomrommet et helt liv og dø med tilfredshet og uten anger.

Jeg kjente en ro og et sug i magen, som om jeg hadde tatt heisen fra øst til vest, fra å dagdrømme til å si; dette ER livet, når man står til anklene i skitne tallerkner og annen oppvask. Og ikke bare oppvask – fremtiden bringer regninger, reparasjoner, søknader, Jesus, tegnspråk og forsovelser, for å nevne noe. Og innimellom kommer jeg til å le meg halvt ihjel i pur lykke, og jeg ser ikke bort fra at jeg noen morgener vil bli vekket av et kyss, og senere på kvelden servere den samme munnen hjemmelagde pannekaker og etterpå se henne sove. Og så kan vi, eller jeg alene, stå opp og betale regninger igjen. Det er mye som skal gjøres.

Det blir ikke lett. Jeg har opplevd å være så sår og bedratt at jeg heller ville hatt nyrestein uten morfin, også etter at jeg nylig bestemte meg for å prøve å leve. Og jeg vet det vil skje igjen. Men jeg er her. Jeg flykter ikke lenger.

Jeg er ikke naiv nok til å si at ingenting vil stoppe meg. Det er umulig å slå fast at jeg vil klare meg. Jeg har bare bestemt meg for å prøve, og det er en seier i seg selv, for livet er en krysning av maraton og Ludo som jeg har gjort mitt beste for å ikke delta i. Jeg har vist fram meldingsboka mi hvor det står at jeg er syk og ikke kan bli med, og mange av underskriftene har vært falske.

Herr Lorentzen kommer kanskje ikke til å leve så mye lenger. Kanskje ikke jeg heller. Kanskje jeg dør før jeg blir gammel og eventuelt dement nok til å glemme om livet mitt var godt eller dårlig. Men planen er altså å leve før jeg dør.

Det er allerede så mange medlemmer i den usynlige komitéen som bestemmer over livet mitt, at jeg like godt melder inn meg selv. Velkommen skal jeg være.

Bildet er laget av Kristen Hassenfeld.

Til opplysning

Skrevet av funky uncle den januar 27, 2006
Postet i: tro/teologi. 20 kommentarer
«Jeg fatter ikke hvorfor jeg gidder å lese Mormons bok. Den er så kjedelig.»
-David Å.

Alt den mannen gjør for oss… etter mye jobb og venting har nå Asfaltevangeliet bare den aller siste finpussen igjen, og første visning blir i Kristiansand 23. mars. Ta kontakt med David på hqfilm@gmail.com om du vil få satt opp en visning på den lokale kinoen, bedehuset, kommunestyremøtet eller andre egnede steder. Det er litt viktig at filmen blir satt opp på kule steder med god kaffe, siden jeg har tenkt å bli med som roadie.

Sjarmørskolen

Skrevet av funky uncle den januar 20, 2006
Postet i: humor, romantikk. 23 kommentarer


Jeg fikk nylig en epost. Her er den, og mitt svar.

Hei Morten!
Heisann.

Jeg heter Malin Østli og jobber for TVNorges nye tv-program som heter Sjarmørskolen.
Jaha.

Jeg ser etter unge, morsomme, smarte og verbale gutter i alderen melloem 20 og 40 år.
Du er ikke den eneste.

Jeg har via forskjellige blogger funnet frem til deg, og synes du ser ganske passende ut for hva jeg søker!
Du har altså ikke lest bloggen min i det hele tatt.

Du finner mer informasjon på http://www.tvnorge.no/
Jeg vet allerede mer enn nok.

– og hvis du ser under rubrikken Programdeltakelse finner du litt mer om Sjarmørskolen ved bildet av programlederen Sigurd Sollien.
Altså, let me get this straight – jeg er «ung, morsom, smart og verbal,» men du har likevel vurdert det dithen at jeg trenger å gå på «sjarmørskole».

Vi har fortløpende intervjuer
Ja, jeg håper det ville gått fort skulle jeg finne på å drikke meg full nok til å møte opp.

og jeg kunne tenke meg å invitere deg på et helt uforpliktende intervju i løpet av de kommende ukene. Det jeg kan si utenom den informasjonen du finner hos TVNorge er at vi ønsker å lage et program som kan sies å være litt beslektet med Tufte IL. Beslektet på den måten at du ikke kan bli stemt ut av programmet, at det dreier seg om et program som ikke fokuserer på konflikter og at du får bli med på mange morsomme og lærerrike opplevelser.
Og som en bonus vil jeg, som Tufte IL, få gleden av å fremstå som hele nasjonens ganske talent- og hjelpeløse, men dog sjarmerende favoritt? Don’t think so. Forresten, «lærerrik» må vel bety noe slikt som «overflod av lærere». Ordet du leter etter, er «lærerik».

Hvis dette høres interessant ut for deg, ta gjerne kontakt med meg via mail eller telefon. Nederst i mailen finner du numrene mine.
Håper du ikke har satt kaffen i halsen, eller har fått et lite sjokk etter denne kanskje noe uventede mailen.
En kanskje noe uventet mail, ja, så absolutt.

Jeg håper jeg hører fra deg,
Med vennlig hilsen Malin
Det gjør du nok ikke, men du er velkommen innom blogen min. Det er ikke meningen å være stygg med deg, men jeg vil tro TVNorge er like drevne som parkeringsvakter når det gjelder å ta imot kjeft og spydigheter, så du tåler det sikkert.

P.S. Ble tipset av David Å.
Måtte han brenne.

Jonny, evt Jesus

Skrevet av funky uncle den januar 16, 2006
Postet i: døden, de beste tekstene, poesi, tro/teologi. 9 kommentarer
som avtrykket etter en uventet klem
som røyklukt og støv når jeg åpner mitt hjem
som smerten hos den som blir lurt og bedratt
du blunker, du puster
du er her fortsatt

som varmen fra hender som nesten kom nær
som strømmen i gnistrende tordenvær
som sitringen fra mange tusen watt
du puster, du hvisker
du er her fortsatt

som engler og djevler jeg møtte som liten
som venner som døde med vilje og viten
som et virus som gjør deg mager og matt
du hvisker, du mumler
du er her fortsatt

som sevje som sover i bladløse trær
som lenken fra meg til den jeg har kjær
som lysende øyne i klorende kratt
du mumler, du snakker
du er her fortsatt

som drømmen om livet, som livsgnisten selv
som uthulte menneskers tragiske skjell
som barn som ble funnet og slått og forlatt
du snakker, du roper
du er her fortsatt
som minnet en morgen, etter en drøm
som elvenes stille og evige strøm
som mørket som kommer hver eneste natt
du gråter og gråter
du er her fortsatt

Not your man

Skrevet av funky uncle den januar 8, 2006
Postet i: ukategorisert. 30 kommentarer
I’m your man– Leonard Cohen
It ain’t me babe. It ain’t me you’re looking for– Bob Dylan
Det ville vanligvis være en ære å kunne sammenligne seg med Dylan, men ikke nå. Ikke når han sier det slik. For det passer for godt. Det er ikke jeg som kan redde deg. Det er ikke jeg som kommer til å holde ut. Det er ikke jeg som kan høre hva de gjorde mot deg uten å måtte kaste opp. Det er ikke jeg som kan tilgi dem og dermed leve med det, det er ikke jeg som kan unnskylde Gud for at han lot det skje. Det er ikke jeg som kan være din klippe og tilflukt. Det er ikke jeg som kan gjenopprette din tro på mennesker og deg selv. Jeg beklager.Og ironisk nok må jeg skuffe deg fordi jeg er glad i deg. Deg som jeg har kjent lenge, deg jeg nettopp har møtt, deg jeg bryr meg om. Hadde du vært en ukjent i et fjernt land, fortalt på Dagsrevyen, hadde jeg tålt det. Kanskje jeg ville sendt penger og gode ønsker et sted for å døyve min dårlige samvittighet over å ha det godt. Men du er her. Nå. Jeg vet ikke hvorfor du kom til meg. Fikk du teften av medmenneskelighet, av håp? Forsto du, som sant er, at jeg bryr meg? At å se ditt knuste hjerte ville slå sprekker i mitt eget?

Det blir for nært, det kommer innenfor filteret som lar oss sove, filteret som beskytter oss når vi ser på nyhetene. For du er et menneske. Og på en eller annen måte lever du fortsatt. Tråkket på av tusen medmennesker, spyttet på, stukket og ødelagt. Livet ditt er som tusen tær som smeller inn i tusen bordbein om og om igjen. Du får meg til å tro på helvete, og at helvete finnes på jorden.

Kanskje er også jeg med på å ta håpet fra deg. Men jeg må være ærlig. Jeg kan ikke henvise deg til maktesløse psykologer, og jeg har bare svak tro på mirakler. Dog, det er et mirakel at du i det hele tatt lever.

Unnskyld. Jeg strekker ikke til.

Men jeg håper du kan ta det til deg at jeg beundrer deg i ruinene av det som skulle vært livet ditt. Jeg ser opp til det faktum at du fortsatt kjemper. Og jeg tror faktisk du kan bli ny og fri. Jeg tviler bare på at jeg kan hjelpe deg med det, og jeg er nesten sikker på at jeg ikke vil klare å være tilstede engang. Fødsler er blodige greier.

Jeg orker ikke hate dem. Da dreper de meg også. Og da blir jeg enda mer maktesløs.

Det er nok ikke min oppgave å redde deg likevel. Det er du som må redde meg. Det blir din jobb å bevise at det går an å stole på noen, at det går an å reise seg, at det finnes noen som både kan føle med og hjelpe. At det finnes sterkere menn enn meg. Du trenger ikke min nåde, for du er uskyldig. Det er jeg som trenger din.

Jeg gir deg ikke opp. Jeg må bare innrømme at jeg er for svak. Jeg kjenner meg omtrent like mektig som en korsfestet mann. Men jeg har ikke hans evne til å bære din smerte. Jeg kjenner meg som mannen som avviste den korsfestede mannens mor da hun lette etter et herberge. Jeg kjenner meg som Peter, men i motsetning til ham skal jeg komme min egen utilstrekkelighet i forkjøpet og si dette; du må nok gå et annet sted. For all del, sitt her, sov her, vær her. Men la meg slippe å ikke strekke til.
Kanskje de har rett når de sier at jeg er altfor godhjertet.
Hilsen en fallen og naken fyr som trodde han var en engel.

Funky vafler

Skrevet av funky uncle den desember 30, 2005
Postet i: ukategorisert. 22 kommentarer

en dæsj sukker
en slurk melk
et dryss vaniljesukker
to frittgående egg uten skall
en sprut stekemargarin
mel

Ja, du verden. De som kjenner meg vet at det å ta noe som en utfordring, i seg selv er en utfordring for meg, og at det ikke er et sjakktrekk å først bestemme at en beboer skal skal spise sunnere, dvs. hjemmelaget mat, og så overlate til meg å faktisk lage denne maten. Jeg mener, folk romsterer på kjøkkenet mitt og spør om jeg har en jerngryte, og jeg må svare «jeg vet ikke.» Og jeg er sønn av en mann som en gang serverte svidd spaghetti (men han er en råtass på speilegg).

Men i dag snudde jeg verden på hodet. Jeg stekte vafler. Ikke bare stekte jeg dem, jeg laget dem. Jeg brukte råvarer og ingen oppskrift. Jeg var rene mesterkokken der jeg justerte tykkelsen på vaffelrøra med mel og mumlet «oh baby» for meg selv. Greit, ingen har gitt min mor og de millioner andre vaffelstekende kvinnene noen medalje, men for meg var det en liten revolusjon. Jeg kjente meg rett og slett litt mandig der jeg kunne servere de andre varme, velsmakende vafler. Det vil si, de manglet kanskje litt sukker, men det gjør ikke så mye siden jeg uansett pleier å spise dem med melkesjokolade på.

Ja, jeg vet dette sier altfor mye om hvor hjelpeløs jeg kan være. Men det vitner også om håp, om framsteg, en fremtid for menneskeheten. Min plan for å redde verden begynner visst på kjøkkenet. Om en stund blir jeg kanskje i stand til å forstå forsikringskontrakter og andre voksne ting også.

Neste gang Jesus kommer til jorden og vil mette noen tusen mennesker med fisk og brød, skal jeg pirke ham på skulderen og si «hey… jeg kan steke vafler.»

Og om du kommer innom før den tid, skal du få vafler du også.

«Vafler» høres forresten ut som noe man gjør, ikke noe man spiser.