rotekopp

Posted by funky uncle on januar 7, 2012
Postet i: ukategorisert. 3 kommentarer

- Er du klar?
- Hæ?
- Er du klar? Vi må dra nå.
- Eh, ja. Kommer.
- Hadde du glemt det?
- Neida, neida. Fulgte ikke med på tiden, bare. Jeg kommer.
Hva er det vi skal? 
- Skal du ikke pynte deg litt?
- Eh, jo. Selvsagt.
Jeg tar på finere klær. Ungene er klare, det er ofte ting er klare før jeg kommer i gang, vi bærer dem ut i bilen.
- Skal jeg kjøre, spør hun.
- Gjerne det.
Hvor skal vi? Nå er det for flaut å spørre. Jeg klarer ikke å huske det, men får snart annet å tenke på, for vi suser forbi en byggeplass, og jeg ser at dette ville vært et ypperlig sted for Spiderman, her kunne han svinge seg rundt i ro og mak, jeg ser det for meg, over taket der og rundt de stolpene, og den krana hadde vært perfekt for en som ham, eller kanskje han ikke ville like å svinge seg rundt i fritiden, hva gjør Spiderman når han skal slappe av, tenk å være Spiderman, det må være et enormt press. Hvis jeg var Spiderman –
Så er vi framme, det er en bursdag. Hun takker for gaven. Den passer visst helt perfekt.
Har vi gitt henne noe?
- Right on, sier jeg.
Kaffe, kaker, småprat, brus.
Noen spør hvor gammel minsten er blitt nå.
- Eh, han ble født tjuesjette juli, sier jeg. La dem gjøre hoderegningen.
- Tjuesjette juli? Men…
- Tjueniende april, skyter kona inn. – Tjuesjette juli er bryllupsdagen vår.
- Ja der kan du se, sier jeg. – Jeg husker bryllupsdagen foran alt annet.
- Bare du ikke glemmer igjen ungene, er det en som sier.
- Nei, det skulle tatt seg ut, sier jeg og tenker: Herregud, jeg må ikke glemme ungene.
Vi har det hyggelig. På vei hjemover tenker jeg på hester og esler. Jeg ville valgt et esel. Vi kommer hjem og jeg finner ikke igjen lommeboka. Tok jeg den med ut? Kanskje, ikke sikker. Men den pleier å dukke opp etter noen dager, jeg har sluttet å ringe banken for å sperre kortet. Dessuten ligger det ofte mynter rundt omkring i lommene.
- Vet du hvorfor det heter frisbee, spør jeg når vi har lagt oss. Det gjør hun ikke, men jeg kan fortelle at det stammer fra en baker som het Frisbie på slutten av attenhundretallet. Navnet hans sto på de runde kakeboksene og folk kastet lokket frem og tilbake, og vips.
- Mm, sier hun og sovner.
Jeg blir liggende og tenke på ord som rimer på vips. Rips, slips. Chips. Hmm… nips!
Og klips.
Jeg drømmer at jeg glemmer en baby på bussen. De stakkars barna med sin naturlige ubesudlede pust. Hvordan havnet de hos meg i utgangspunktet? Toåringen har det med å komme med tilfeldig poesi, under frokosten sier hun at alle folk er spøkelser. Så finner hun en bitte liten krokodille i gulvteppet. Den er lei seg fordi mammaen ikke har melk til den, jeg blir med, vi slukes opp og har sjansen til å glemme alt annet. Jeg kan like gjerne gjøre det med vilje.

Bildet er Autumn Rhythm av Jackson Pollock

Ode

Posted by funky uncle on november 29, 2011
Postet i: farskap, poesi. 1 kommentar

Mikkel er ein liten gut
begynte som ein sædsprut
bitte vetle Mikkel
kom frå fars testikkel

møtte på eit lite egg
hang seg på ein livmorvegg
låg og sov ei stund i ro
kom seg ut so spruten sto

dreit ein skvett i bleia si
men er fortsatt like blid
pappa er so glad i han
sin bitte vetle Mikkelmann

Den gamle mannen og de gamle ordene

Posted by funky uncle on november 20, 2011
Postet i: ukategorisert. 3 kommentarer

Vi jobber på lageret, og mannen som har fått den viktige jobben med å holde styr på lokasjonene har fått en enda viktigere tittel: stock controller. Selv er jeg vareplukker, men oppgraderte straks meg selv til plukkseddeloperatør. Silikontitler er i vinden og man må henge med. I dag kan man søke stilling som resultatenhetsleder. Er jeg kvalifisert? Hvem vet? Men CVen min kommer til å glitre av de vidunderligste titler. Min teamleder overlagerarbeiderboss ga meg ingen umiddelbar støtte til tittelskiftet, men jeg regner med support fra tillitsvalgt trust coordinaton manager. Hvis ikke får jeg gå direkte til lagersjefen Supreme Chief Master, Lord of the Warehouse and Ruler of the Fish in the Sea.

Til og med Donald Duck hadde en fancy tittel før han fikk sparken. Da var han overmargarinpakkemesterassistent. Men Donald er også en stolt bærer av gode og gamle begreper som skurk og banditt. Kriminaliteten var mer sjarmerende før. Der man i dag blir ranet av en lite karismatisk ungdoms- eller yrkeskriminell, kunne man før bli robbet av en røver eller loppet av en lurendreier. Svindel fantes ikke, derimot kunne man bli snytt, som regel av en kjeltring, som i tur risikerte å bli fakket av en konstabel. Og man risikerte aldri å overhøre pisspreik eller bullshit, i verste fall ble det ytret sludder, vås, vrøvl eller pølsevev. Jeg ville mye heller hørt på det, om jeg fikk velge.

Men valgfriheten synes å skrumpe når man blir eldre. Alt er ikke lenger mulig, jeg har ikke lenger all verdens tid, og mange av ordene jeg liker synes foreldet. Gammel har jeg følt meg mange ganger, mett av dage til og med, men nå er også neglene mine blitt krummere, som på en gammel manns fingre og tær, og selv om ingen andre legger merke til de små furene i huden vet jeg at nå er jeg ikke lenger på vei mot voksenlivet, nå har jeg og kroppen min kommet fram. Nå skal vi bare blir eldre og eldre. Jeg skal spise kaker, klappe kroppen min på kneet og tviholde på stavemåten lunch.

Og jeg skal holde på retten til å kalle en neger en neger, jeg vil ikke finne meg i at man gjør nøytrale begreper til mobbing. Det er greit når det går den andre veien: jeg husker at en fyr kalte en politimann homse og fikk bot (eller ei fæla mulkt, som pappa sier, han er blitt litt gammel). I dag ville en slik fornærmelse trolig gitt strafferabatt for fremskreden evne til å inkludere seksuelle minoriteter. Ordene vil fortsette å få ny mening, mens vi har denne tendensen til å tro at vår lille flik av samfunnet og historien er et tverrsnitt av selve normaliteten. “Tispe!” sier vi når vi snakker om ei hurpe eller hespetre, selv om ordet sannsynligvis ble til for at man skulle slippe å si “hunnhund.” Noen av mine beste venner har vært tisper.

Eldre er jeg blitt, og blir jeg riktig gammel vil jeg kanskje få bestefars øyne, de som hadde blitt dype og blanke og vakre, slik gode gamle sjelers øyne er, blikket som sier at vel har jeg det godt, men jeg er gammel og det er på tide å hvile. Det er ikke så galt å bli eldre, med rett innstilling blir man mer ydmyk av det, en stødig og sterk ydmykhet, verden som i ungdommen var sort/hvit begynner å få nyanser og til og med farger, og – den som lever får se – kanskje vil livet fremstå som den reneste høst til slutt, slik naturen selv tar farvel med et siste sukk av trette farger. Naturen går ut med stil, økologisk og organisk, unplugged.

“Hva er dette for et apparat,” spurte bestefar da han fikk se en PC for første gang. Jeg klarte ikke å forklare det. Han hadde hatt bygdas første sykkel, men etter det var han ikke særlig oppdatert på teknologiske nyvinninger. Han var litt utdatert, tenkte jeg da. Men egentlig var han bare oppdatert på helt andre ting. For eksempel kunne han rive opp brennesler med bare never. Nålene kunne ikke trenge gjennom det tykke laget av ren mandighet. Bestefar humret formodentlig av byfolk som spilte på kjøpefele og bygget like godt sin egen. Den henger på en vegg hos min søster, som en fysisk manifestasjon av fordums tids jordnære selvhjulpenhet, da menn var menn og en spade var en spade. Hadde jeg vært gammel nok til å bruke hatt skulle jeg tatt den av for familiens første og eneste fiddle solutions director. Hvil i fred, gamle mann, og hold av en plass til min fremtidige skrukkete kropp og sjel. Jeg skal se til de gamle ordene imens.

Bildet er tatt av Hilde Anita Skahjem
Posted by funky uncle on november 19, 2011
Postet i: ukategorisert. 1 kommentar

For det første
Det er mange ord som suser omkring uten å dulte borti noe som helst. Men som Dylan sier i en strofe: This time ’round it’s more correct / right on target, so direct – det hender man finner tekster og bilder som treffer ett eller annet, ett eller annet sted, uten at jeg kan si nøyaktig hvor. Uansett, mange av dem er laget av Sophie Berntsen. Besøk bloggen hennes. 

For det andre
så vil denne bloggen i fremtiden bli å finne på www.funkyuncle.net (og vil bli like estetisk tilfredsstillende som denne). Dels fordi det virker veldig proft å ha sitt eget domene, men mest fordi Blogspot, en del av Google, med ørliten skrift forbeholder seg rettighetene til alt man publiserer på blogspot-domenet. Det er tvilsomt at Google noen gang vil bry seg om det jeg legger ut, men det er en prinsippsak. Det er de samme prinsipper som gjør at jeg er motstander av Datalagringsdirektivet og alltid melder fra til Datatilsynet om overvåkingskameraer som ikke er merket (det er en nedslående hobby å se etter). 

Og for det tredje kommer det snart en ordentlig post her igjen.

Hangman II

Posted by funky uncle on september 26, 2011
Postet i: døden, psykiatri. 5 kommentarer
Tre ganger kan jeg huske at du smilte: Da jeg fortalte om mine egne svarte dager og du unnskyldte smilet ditt med at du kjente deg igjen. En gang på et bilde, anstrengt og på kommando. Og den dagen du døde. Nå vet jeg at det var fordi du visste at du skulle dø. Jeg ville gjort det annerledes nå, vi skulle ikke kastet bort tiden på overmodig bønn og tull som ikke hjelper, jeg skulle dratt deg med til en psykiater mye tidligere. Men jeg var ikke perfekt, ingenting var perfekt og er ennå ikke blitt det, dagene er fortsatt sprukne og flekkete. Men de er her, de går uten at jeg merker dem komme, og du er fortsatt et annet sted, frosset fast, utstoppet. Det tok slutt, men ble aldri avsluttet.
Jeg husker ikke lenger etternavnet ditt. Jeg tror du var 21, og du levde til februar det året. Faren din ga meg skoene dine da du var død, og jeg tok dem på, jeg trengte vel symbolikken i det. Etter en stund kastet jeg dem i en søppelbøtte utenfor en kafé og sa fanden ta deg, som om han ikke hadde gjort det allerede.
Noen må tilgis, antar jeg. Men jeg vet ikke hvem, eller hvordan, eller om det allerede er gjort, hvordan tilgivelse manifesteres. Jeg vil ha en urne av tilgivelse, fylt av kremerte misgjerninger og makulert anger, tømme det ut i en eller annen bris som blåser i en eller annen retning, jeg vil ut av dette vindstille området.
Eller jeg kan drite i det emosjonelle tåkepratet og sette over litt kaffe. Drikke den uten deg, høre på punk og gammel kristenrock uten deg, ha levd i tolv år uten deg, kjøre bil og slå gresset uten å tenke på deg, ha det helt som jeg pleier. Hvorfor har du besøkt tankene mine så ofte i det siste? Du trenger ikke være her. Bare dra hjem når du føler for det.
Del I kan leses her.

I høve bryllaupsdagen (og alle dei andre)

Posted by funky uncle on august 6, 2011
Postet i: de beste tekstene, elsklingen, poesi, romantikk. 9 kommentarer
Eg klarte ikkje skriva ein tale til bryllaupet, men fekk klemt ut eit dikt i staden, and it goes a little like this:
når eg klarar livet utenat
på kryss og tvers og langs
og når eg ikkje klarar nokon ting
og slåss imot min angst,
då er du min
når eg veit at du er det beste eg kunne hatt,
då eg vakna i dag tidleg og når me legg oss att i natt,
då er du min
mange er snille og mange er pene
men du er min kjære vakre vene,
so endelaust blinkande fin,
du er min
eg har kje fine titlar og eg gjer deg ikkje rik
eg er den eg er og du vil visst ha meg slik,
du er min
om dagane vert tunge
og om me får ein unge
og om eg vert so sjuk at eg hostar opp ei lunge,
då er du min
du er min beste grunn til å leva
mellom alt som rauk og brast,
du er tusen sterke nevar som held meg ganske fast,
du er min
når du vekkjer meg med kaffi
og eg vekkjer deg med snork,
når eg ikkje gidd å stå opp fordi allting er eit ork,
då er du min
når me ein gong ser attende på det som skjer i dag
og når me deler ein rullator etter hundre år i lag,
då er du min
når eg får stryka deg i håret
og turka bort ei tåre
og bita deg i øyra mens
eg klyper deg i låret,
då er du min
du er min, du er min
i regn og i vind,
i alt som blæs bort og forsvinn
står du att og ventar på kjærasten din,
du er min
når eg stotrar og tykkjer det er litt vanskeleg
å finna ord som seier kor glad eg er i deg,
då er du min
so lenge du vert elska, so lenge du kjem fyrst,
so lenge eg er god for deg og so lenge du har lyst
er du min
so lenge eg har pust og so lenge eg har vett
vil eg ropa ut til alle at du er min Elisabeth,
du er min
Posted by funky uncle on juli 25, 2011
Postet i: ukategorisert. Legg igjen en kommentar
Jeg har en barnslig aversjon mot å snakke og skrive om det samme som alle andre snakker og skriver om, jeg liker ikke flosklene som jeg vet kommer (“vi står samlet” etc) og jeg liker ikke å være en del av massen. I tillegg kjenner jeg meg som regel kynisk og pragmatisk når jeg eksponeres for tragedier: Jeg beveges ikke av sorg over de døde, jeg kjente dem ikke. Men da jeg gikk nedover Karl Johan og ble møtt av en rekke innvandrede nordmenn med håndskrevne ark – “Vår dypeste medfølelse med ofrene” og lignende – måtte jeg stoppe og gråte. Jeg så ikke hvem av dem som spurte meg om det gikk bra, men jeg fikk gitt ham et takk og en neve på skulderen. Medfølelsen rører meg mer enn sorgen noen gang har gjort.

Alle vet at følelsen av fellesskap og solidaritet vil gå over. Etter noen måneder og år er både den og sorgen bare minner som dras frem på årsdagen for massakren og når det skjer andre tragedier som kan sammenlignes med denne. Men dette minnet vil likevel gjøre oss litt mer engasjerte for de mange andre som myrdes andre steder i verden, det tror jeg, vi vil være litt mer overbærende med våre innbyrdes uenigheter, vi vil protestere litt høyere mot urettferdigheten og gi noen kroner mer til dem som hjelper de fattige og sultne på våre vegne. Jeg tror de rumenske roseselgerne gjorde gode penger i dag, og jeg tror folk holdt igjen de sedvanlige nedlatende blikkene. Det vil ikke vare, vi er ikke ugjenkallelig forvandlet. Men jeg tror godheten, samholdet og medfølelsen som nå er til å ta og føle på vil bygge opp mer enn en drapsmann  klarte å rive ned. I dag var jeg litt mer tålmodig med en trøtt og lei toåring enn jeg ellers ville vært, tonefallet på samtalene i byen var vennligere enn vanlig, menneskenaturen er visst ikke så ensidig fordervet som jeg fryktet, og slik ble verden faktisk et hakk bedre.

Bipolar lidelse og nytelse

Posted by funky uncle on juli 17, 2011
Postet i: bipolar, de beste tekstene, psykiatri. 12 kommentarer


Man er ute på byen, omgitt av venner og ruset på alkohol, full av gode ideer. Man drar med seg vennene fra den ene puben til den neste, fra det ene festlige påfunnet til det andre. Blir man riktig fandenivoldsk kliver man opp i en byggekran. De problemene man måtte komme til å huske på kommer sikkert til å ordne seg, uansett kan vi tenke på det siden, nå er det ikke tid, ingen mulighet, for bakkekontakt. Den kommer til gjengjeld med all sin tyngde dagen etter. Den elendige følelsen man våkner med forsterkes av hvert nytt minne som dukker opp fra kvelden før, noen ganger er det så ille at man heller ville vært død. Men det snur, snart er man igjen ute, alt er igjen mulig, lysene er på. For en alkoholiker kan dette være hverdagen. Her er det ment som en analogi for hvordan det er å ha en bipolar lidelse.

Forskjellen er at det ikke utløses av alkohol eller noe annet man lett kunne skylde på, det kan ikke planlegges og er helt umulig å stoppe. Det som før het manisk depressiv heter nå bipolar lidelse og er blitt delt inn i type I og II. Type I er den klassiske som vi gjerne har sett på film, karakteren som setter alt over styr, forfølger en plutselig stor idé fra et kontinent til et annet, selger huset, driver hor, spiller bort pengene og så møter veggen. En fryktelig sykdom som gjerne kunne beholdt det gamle navnet, men som er forholdsvis lett å diagnostisere siden det før eller siden må gripes inn for å beskytte noen. Det kan vi som har type II nesten misunne dem. For vi svever ikke så høyt at noen – heller ikke den syke selv – forstår at det er sykt. Med det motsatte av angst, fulle av energi og arbeidslyst og store planer, medrivende sosiale som lykkelige hunder ser det ut som om vi rett og slett har en usedvanlig god dag. Vi suser av sted helt oppunder skylaget av sunn fornuft, der kritisk sans begynner å tynnes ut, men ikke helt ut i bane.

Den depressive delen er derimot den samme for begge typer. Like bekmørk og lammende, et sort hull som suger deg fast til sengen, noen ganger til gulvet, og fortærer alle forsøk på oppmuntring og positiv tenkning. Har man hell i uhell er man deprimert lenge nok til å søke hjelp. Ellers glemmer man raskt det hele når hypomanien, maniens lillebror, igjen byr opp til dans. Er du frisk nok til en svingom tenker du ikke på at du trenger hjelp.
Det regnes med at mange som behandles for depresjon egentlig har en bipolar lidelse, men den er vanskelig å oppdage, selv for de nærmeste. En depresjon kan få deg til å låse deg inne, gjerne bokstavelig talt, så de som ikke befinner seg i samme rom ser deg mest når du er lykkelig.

Det er til å bli svimmel av, denne stadige skiftingen, at det skal være så fordømt umulig å holde seg til en varig innstilling til livet. Selv har jeg forsøkt å oppsøke depresjonen i et forsøk på å finne stabilitet; det er bedre å vite hvor man har seg selv, om det så skal være i fritt fall. Men det går ikke, og man føler seg uendelig mislykket når man ikke engang klarer å være deprimert.

Dette begynner å høres ganske håpløst ut, så la meg skyte inn at jeg nå er ganske frisk. Ikke bare har det vært en lettelse å få vite at jeg har en lidelse jeg ikke kan noe for, og som setter hele oppveksten i et meningsfullt perspektiv. Det finnes også medisiner som kan sette hjernen i gir, og jeg har vært så vidunderlig heldig at den første vi prøvde hadde den ønskede effekten med det samme. Ikke bare er svingningene jevnet ut, men det at en medisin gjør deg så umiddelbart frisk er en bekreftelse på at ja, det er noe galt med deg, og nei, det er ikke din skyld. En lidelse er noe man har, ikke noe man er. Det er ikke en karakterbrist, eller latskap, eller overmot, eller hvilken negativ merkelapp man nå har satt på seg selv. Min medisin heter Lamictal og er uten bivirkninger. Det vil si, det er bivirkningen vi er ute etter – Lamictal er egentlig for epilepsi og man oppdaget tilfeldig at den også virker stemningsstabiliserende.

Det er helt fantastisk å omsider føle seg normal (om du leser dette og er syk selv så husk at sykdom også er normalt).

Manier og hypomanier har drevet mye god kunst og sterkt lederskap, og de dype depresjonene har gitt mye materiale til litteratur og musikk. Med denne lidelsen kan jeg (uten sammenligning forøvrig) skryte av å være i selskap med storheter som Churchill, van Gogh, Jack London, Robert Schumann og mange andre som til tross for at de ofte døde på tragisk vis virkelig har satt merker i historien og kunsten. Også i min egen korte historie ser jeg det tydelig nå: depresjonen som har latt oss finne ett og annet å skrive hjem om der vi vasser i vår egen elendighet, og manien og hypomanien som har latt oss smøre alt dette utover notearkene, skjermene og bloggene og alt annet som kan tjene som lerret for den påtrengende skapergleden. Og jeg er i selskap med altfor mange ukjente som har dødd av dette. For det er en dødelig sykdom. Jeg vet at mange selvmord slett ikke er selvmord. De døde av denne sykdommen. Ingen velger døden fordi de er svake. Det er sinnet som, i likhet med kroppen som huser det, har en viss tålegrense før det bukker under. Og nå flyter de mange der, i et hav vi som fortsatt leser og skriver ikke kan nå, et sted uten bølger eller alder, i en ro som er evig nok til å yte dem rettferdighet. Jeg tenker på dem innimellom. Selv drar jeg ikke noen steder på lenge ennå.

Bildet er malt av Abigail Marie, som selv er bipolar har en bipolar lidelse.

Musikken

Posted by funky uncle on november 7, 2010
Postet i: de beste tekstene, farskap, musikk. 12 kommentarer

dance me to your beauty with a burning violin
dance me through the panic till I’m gathered safely in

sang Leonard Cohen i Langesund den sekstende juli, og da danset vi, Selma Louise og jeg, hun en måned gammel, jeg selv ute av telling og for ung til å bry meg, og da felte jeg noen tårer, for jeg ble klar over hvor høyt jeg elsker denne lille sjelen. En pappa kan ikke hele tiden vite hva han føler for barnet sitt, da ville han ikke gjøre annet enn å gråte. Og ikke ville han få sove heller, for man må passe på at barnet puster og ikke fryser. Når man da ikke er opptatt med å forbanne seg selv for å ha blitt sur på knøttet. Men da elsket jeg, og vi danset, og selv om Cohen og bandet spilte så bra at jeg fikk lyst til å legge jenta opp på scenen og rope “Her! Ta min førstefødte!” klemte jeg henne, foldet meg rundt henne og løftet på den ene øreklokken og sa at hun alltid, alltid kommer til å være elsket. Hun er så liten som en bitte liten lusefis, men fyller lett et rom med lyd, et hjerte med blod og et univers med mening. Og uten å anstrenge seg gjorde hun dette til et av de virkelig gode musikalske minnene jeg kan spille av i mitt eget hode når jeg skal fange inn tankene som prøver å rømme, nedover, ut av min kontroll, og når jeg ikke får sove, og når jeg ganske enkelt tar meg tid til det.

Jeg håper min datter får en god musikalsk hukommelse. Foreløpig har hun ganske enkle preferanser, hun gynger fram og tilbake til kjenningsmelodien til Sauen Shaun, men blir stående helt stille når jeg skifter til bulgarsk folkemusikk. En dag står hun kanskje like urørlig til Beethovens symfonier, ikke fordi hun ikke forstår musikken, men fordi hun vet at Beethoven ikke skal forstås. Han skal bare lyttes til. Slike minner vil jeg hun skal ha. Og jeg håper vi kan gjøre som jeg og pappa ofte gjorde lørdagskveldene, når han måtte hvile etter jobb og vi la oss i den store sengen og hørte på radio mens mamma laget pizza. Vi hørte på P2, noe jeg forøvrig vil anbefale alle å gjøre, og på den tiden spilte de Swing & Sweet. Det var søtt og svingende, og Knut Borge og en svenske med whiskystemme snakket om trompetistene slik gutta på lageret snakker om fotballspillere. Den sengen var en oase.

Og det hender fortsatt at jeg hører rytmer som tar meg tilbake til platebutikken i Sogndal, den noe større bygda jeg måtte ta båten til for å få strammet tannreguleringen, det var en platebutikk som faktisk var en platebutikk, man kunne kjøpe LPer og kassetter der, og jeg hadde funnet et bluesalbum som jeg ba om å få høre hver gang. Jeg håpet alltid at mannen bak disken ikke skulle kjenne meg igjen og forlange at jeg kjøpte platen i stedet for å lytte til den annenhver uke, jeg presset hodetelefonene mot ørene, ville dytte rytmen tvers gjennom hodet, lobotomere uroen som alltid har bodd der inne, og jeg hørte den ene sangen om og om igjen. Den handlet om Long John som var long time gone, mer husker jeg ikke. Jeg husker bare den beroligende rytmen på disse musikalske øyene i et hav av utrygghet. Jeg har nesten glemt hvor vondt jeg hadde i tennene. Og om jeg skrur opp volumet litt kan jeg sende min Selmus Bittelitus ut i verdensrommet, som en luftig Super-Lou, snurrende på en vinylplate, tvers gjennom tannreguleringer og alt det andre som strammer, som en komet av en brennende fiolin, herfra og helt ut til der kjærligheten tar slutt, til et sted som ikke finnes.

funky baby

Posted by funky uncle on november 5, 2008
Postet i: de beste tekstene, farskap, romantikk. 32 kommentarer

Jeg har forandret verden, hele verden, til det ugjenkjennelige. I sentrum av min kjære, i hennes varme mage, på det eneste stedet i universet som er avansert nok for dette prosjektet, befinner min sønn eller datter seg, et menneske som før ikke har befunnet seg noe sted i det hele tatt. Jeg har elsket min kjære så hun har svulmet opp, magen hennes bobler av fremtid, mens min fylles av sommerfugler og kjøttkaker, litt ekstra øl og pølse nå, jeg må skynde meg før noen kommer og sier at sånt kan da ikke fedre spise og drikke, alt holder på å forandre seg. Kona forandrer seg, helt etter boka, med kløe og kvalme og ett og annet hormon som prøver å gjøre henne masete og kjip, uten helt å klare det. Større pupper har hun fått også. Jeg kaller henne Puppeguri nå.

Det går opp og ned. Noen dager tenker jeg at jeg har gjort en egoistisk forbrytelse, det å skape et menneske, å dra et individ ut av den store intetheten som omgir oss og som jeg har lengtet etter så mange ganger, så lenge, dra dette mennesket inn hit, værsågod og sitt på fanget vårt, gå på denne skitne planeten. Fordi vi har denne meningsløse trangen til å reprodusere oss selv, klone oss i stadig forbedrede utgaver, slå oss sammen to og to for å muligens lage et mer vellykket menneske denne gangen, vi digger oss selv så mye at vi vil ha mer, vil bli flere og flere, legge jorden under oss, oversvømme den med vår egne gener og selvtilfredshet. Velkommen skal vi si, velkommen til oss, nå er du her, nå finnes du, nå kommer du deg aldri herfra, vi får satse på at du blir en av dem som får glede seg mer enn de lider. Hvorfor du finnes, meningen med det hele? Nei, spør ikke oss, ikke vet vi, vi har kranglet om det siden kirkefedrenes tid, du skal få en grundig innføring i alle hypotesene etter hvert. Vi vil bare ha deg her, vi.

Vil bare ha deg her. Setningen får en annen klang om jeg tenker på dette på en av de gode dagene, når jeg trasker i en eller annen retning, når jeg har Aerosmith i øret og hensettes i en bekymringsløs stemning, når jeg ikke kjenner tomheten i mine egne øyne, når ja-mennesket i meg våkner, ja-mennesket som faktisk finnes, og tro meg, jeg gir ham så mye mat og trening jeg bare klarer, da er barnet intet mindre enn et mirakel, et resultat av jeg simpelthen har elsket min kone og at hun simpelthen har elsket meg, at jeg som alltid har hatet matematikk endelig har overvunnet den og fått en pluss en til å bli tre, helt i begynnelsen av tallrekken har jeg seiret. Pustende, kavende, sovende et sted mellom disse ytterpunktene av mening og meningsløshet skal barnet være til.

Jeg har ikke engang funnet sannheten selv, før jeg begynner å tenke på alle løgnene jeg skal fortelle barnet, som at melketenner kan bli til kontanter, at alt kommer til å gå bra, eller at alle barn i alle land nå ligger og sover. Og skal jeg svare når noen roper på pappa? Skal jeg som holder på å gjøre i buksa selv, bytte bleier på en liten tass? Som foreløpig har fått navnet Minimorris og er cirka ni centimeter lang hvis man hadde strukket ham ut, men nåde den som prøver å trekke i Minimorris, ham skal jeg knuse som et insekt og du bør ikke engang tenke på å være stygg mot ungen min, da blir det faenmeg bråk.

Far. Store Høvding. Allmektige administrator av vitaminer og gode råd, ridder av den klingende lommepenge. Pappa med stor P. Og senere liten p, når jeg etter hvert havner lenger ut i setningene, pappappappapp, pass på pass på blir jeg nødt til å si, p-p-p-p, og lenger kommer jeg ikke før barnet bokstavelig talt er ute av mine hender, og så rekker jeg ikke å stoppe ham, eller klarer ikke å beskytte henne. Og så velter vasen, og så faller barnet, og så skrapes huden i stykker, og så oppdager det hvor svikefulle menneskene er, og så blir tomheten en vennlig fiende. Det hele er ganske underlig, og jeg er så barnslig. Og det er så langt fra jordoverflaten til nærmeste gud, og møkka man kan synke ned i er så dyp.

Men jeg så nettopp en jente rope på hunden sin fra kjøkkendøra. Jeg så gleden i fire øyne da bikkja kom løpende, inn i varmen med snø i pelsen og det er mer enn fire måneder igjen av vinteren. Og der er de, tenker jeg, der sitter de nå, hender og pels, og jeg er helt sikker på at ingen av dem ønsker seg noe annet sted.

Jeg skal kjøpe en hund til ungen.